Mange lesere og andre nysgjerrige
overøser oss til stadighet med spørsmål om
og innvendinger mot anarkisme, ganske enkelt fordi rykter har
gått om at Gateavisas skribenter og redaktører er
anarkister. Derfor fortsetter vår klassiske serie om anarkismens
klassiske prinsipper og urhistorie.
Anarkismen kjennetegnes av
sin ukuelige, kompromissløse opposisjon mot enhver form
for regjering og statsstyre. Det mest karakteristiske trekk,
det sentrale prinsipp, er enkeltindividets rett til å bestemme
over sitt eget liv uten uoppfordret innblanding fra maktmennesker,
dvs. fra individer som har påberopt seg retten til formynderi
over sine medmennesker.
Det anarkistiske idealsamfunn,
som gjerne går under betegnelsen "anarki", består
derfor av selvstendige, personlig ansvarlige individer som praktiserer
materiell brorskap (frivillig sosialisme) uten formyndende instanser,
dvs. uten politi, fengsler, tollmurer, grenser, pass, skatteinnkrevere,
militære styrker el. lign. Anarkismen blir latterliggjort
eller forkastet av de fleste utenforstående fordi den "ikke
lar seg gjennomføre". Denne innvendingen bærer
imidlertid med seg, dog på en kamuflert måte, en
hårdnakket arroganse - en arroganse som bygger på
en tvers igjennom kynisk filosofisk jantelov. Her kveles hver
eneste idealist fra tidenes morgen. Her blir alle de enkeltindivider
som i historiens løp har forfektet et alternativt verdensbilde
eller et nytt sosialt syn, møtt med hån. Her fornektes
menneskets rett til å kjempe for sin "umulige"
frihet gjennom årtusener, og til å fortsette denne
uopphørlige kampen i all fremtid. Det beste og edleste
i mennesket selv blir ganske enkelt tråkket under fot med
et lattermildt glis: "Anarkismen er urealistisk". Likeledes
blir menneskets indre evolusjon fornektet totalt, og status quo
i form av tyranni erklæres som en evig, ufravikelig nødvendighet.
Denne dommen over anarkismen
bygger ikke bare på kynisme, men også på en
nærmest utrolig naîvitet. Man forsøker å
"forstå" anarkismen ved å kreve enkle svar
på de dypeste gåter og på de mest kompliserte
spørsmål som filosofer har slitt med siden urtiden.
Idealismens pragmatiske motstandere er ikke bare for dovne til
å sette seg inn i filosofiske studier. De mangler også
evnen til å erkjenne at idéer i seg selv er noe
som til enhver tid befinner seg i en dynamisk utvikling, og at
anarkismen er en åndsretning som har blitt seg selv bevisst
som bevegelse først etter renessansen og reformasjonen.
Klassiske anarkistiske tenkere som William Godwin, Michael Bakunin,
Max Stirner, Pierre-Joseph Proudhon, Peter Kropotkin, Elisée
Reclus, Leo Tolstoy og Errico Malatesta var i så måte
pionerer. Det er derfor nærliggende å hevde at anarkismen
befinner seg i en relativt tidlig utviklingsfase, og at den i
fremtiden vil bli moden nok til å imøtekomme de
dyptgående eksistensielle og sosialfilosofiske problemer
som tyranniets tilhengere krever forenklede løsninger
på.
Den anarkistiske bevegelse
har til enhver tid enkelte tilhengere som krever "Anarki
nå! Med en gang!" ved å mobilisere majoriteten
til aktiv, effektiv motstand og ikke-samarbeide mot staten. Historien
viser oss imidlertid at veien til det anarkistiske samfunn er
uoversiktelig lang, krevende og smertefull. Til dags dato kan
det hevdes med en viss berettigelse at anarkismen har vært
mislykket på det praktiske plan fordi den mistet kontakten
med historiens fremskritt kanskje særlig etter utbruddet
av første verdenskrig. "Fremskritt" i denne
betydning er intet annet enn en eufemisme for autoritær
sentralisering, som har økt betraktelig over hele kloden
i det tyvende århundre. Her må vi allikevel ikke
miste av syne at vår tids nasjon-stater ikke er et fnugg
mer udødelige enn Ur eller Babylon. I og med at alle stater
smuldrer og faller, er det ikke mulig å løse anarkismens
"gåte" eller svare på anarkismens "spørsmål"
med forenklede klisjéer.
Dette spørsmålet
om anarkismens fallitt antyder samtidig dens suksess. Hvilken
ideologi kan påberope seg suksess mot slutten av det tyvende
århundre? Sosialismen, fascismen, liberalismen, konservatismen,
sosialdemokratiet, kommunismen og de fleste varianter av disse,
har i sin tid mobilisert store skarer av tilhengere, vunnet betydelig
prestisje og rikdom, og regjert staten. Hver eneste gruppe regjerte
en kort stund i sin ideologis navn deretter regjerte de utelukkende
i statens navn.
Alle disse ideologiene hadde
to ting felles. Hver eneste én lovet å imøtekomme
visse idealer straks tilhengerne overtok statsmakten; hver eneste
én mislyktes i å innfri sine ideologiske løfter,
til tross for sin uhemmede kontroll over en rekke uhyre mektige
statsinstitusjoner. For å holde på makten i den hensikt
å realisere sin idealisme, ble enhver herskergruppe tvunget
til forræderi mot sine idealer for å imøtekomme
den politiske maktens kortsiktige krav.
Alle statsideologier, fra
den mest begrensede liberalismen til den altomfattende marxistiske
statssosialismen, har falt i grus, knust av maktens logikk. I
strid med Nietzsches advarsel stirret de for lenge - og for lengselsfullt
- ned i avgrunnen og ble ett med den.
Hver eneste ideologi som har
forsøkt å mestre og styre staten har isteden blitt
dens tjener. Lærdommen for vår tid, hvis noen vil
erkjenne den, er at staten ikke lar seg mestre eller styre. Akkurat
som den ledende ringen i Tolkiens Ringenes Herre, tillater
staten sin "bærer" å nyte illusjonen av
kontroll en viss tid, før den påny viser hvem som
er sjef.
Triumf kan altså være
illusorisk, og i hvilken grad man kan kalle en begegelse som
anarkismen vellykket eller mislykket, realistisk eller urealistisk,
mulig eller umulig - dette avhenger i stor grad av hva man selv
legger i slike begreper. Den nålevende generasjon av anarkister
står stilt overfor frihetens gripende gåte - som
er anarkismens utfordring. Vi bør sette oss inn i hvordan
våre forgjengere slet med de samme oppgaver, ikke for å
bedømme deres fallitt eller suksess, men for å lære
hvordan de levde som anarkister og hvordan de forsvarte sin anarkisme
- frihetskampens to komplimentære halvdeler. For at anarkismen
skal kunne vokse og modnes, er det påkrevet at vi plages
av tvil, akkurat som denne tvilen plaget Benjamin R. Tucker og hans medarbeidere i denne ukuelige idealistens
senere år. Som Frederic J. Gould en gang sa til Tucker:
"I put the Anarchist case as a goal that humanity moves
towards. But the exact routes - ? ah! it is not so easy to map
them!"
Tarjei Straume
Kristendom og anarkisme
Antroposofisk anarkisme
Benjamin Tucker
