Kriminalpatologisk anarkisme er en mystisk
sykdom som til dags dato ikke har vært tilstrekkelig forsket
på. Men de sliter iherdig på laboratoriene og kommer
nok frem til noe før eller senere. Jeg håper det
blir senere, når jeg er død eller for gammel til
å lobotomeres. Etter at jeg greide å lure legene
på Gaustad til å slippe meg løs på en
intetanende verden, har jeg selvfølgelig gjort ganske
mye sprøtt. Ting jeg aldri skulle ha gjort. Som i 1978
da jeg søkte om å bli politirekrutt i Las Vegas.
Hvordan kan jeg forklare det? Den amerikanske
snuten virket kul. Jeg var såpass innlevd i min
nye livsrolle at jeg rent glemte min antimilitarisme. Jeg satte
meg i hodet at jeg angret militærnekting og at en
politikarrière med en trivelig 38 mm på hoften som
kompensasjon ville være tingen. Etter å ha telt kasinopenger
et helt år ønsket jeg en mer spennende utfordring.
Og hva var mer spennende enn at en kriminell illegal utlending
som jeg, kamuflert som innfødt amerikansk statsborger,
fartet omkring i en black´n´white Chevy som selveste
lovens håndhever i Det Gode Gamle Vesten? Tanken var berusende.
Jeg ble imidlertid hurtig avkjølt.
Betjenten som foretok konferansene var straks mistenksom. Min
bakgrunn, min nasjonalitet, min militærtjeneste? Vel, jeg
hadde vært student i Europa i mange år og ikke fått
anledning til noen krigstjeneste. Derfor ville jeg heller gå
i krig mot landets forbrytere. Jo jo, min bakgrunn ville bli
grundig, ekstra grundig undersøkt, og jeg ville
bli kryssforhørt og dobbeltkryssforhørt som bare
juling. Men jeg ble oppført til ledende orientering og
trening. Jeg takket varmt men stilte ikke opp.
Jeg politi? Snut? Purk? Det var et perverst
innfall en mørk natt. Det er nemlig en rekke yrker jeg
må for evig og alltid takke nei til som en konsekvens av
den ukjente mentale sykdommen jeg lider av.
Å være kriminell , det
er en anarkistisk-filosofisk ærestittel. Personlig
er jeg er meget, meget stolt av min kriminelle belastning.
Enkelte gode borgere vil sikkert foreslå
at man advarer barn og unge mot lovulydighetens fallgruver. Mange
kriminelt belastede besteborgere beklager sine lovbrudd og går
ut for å advare yngre mennesker mot livets bitre erfaringer
med politi, straff, fengsel og rulleblad. Fra en anarkistisk
synsvinkel er det dog svært betenkelig at man går
inn for å opprettholde et slikt system ved å formane
alle til å bøye seg, passe seg og jenke seg. Meget
mer fornuftig er det at vi alle går ut for å
bryte loven og bli registrert. I vår tid er det viktig
at barn og ungdom erverver seg positive kriminelle vaner tidlig,
fortrinnsvis i form av åndsbevisst lovulydighet.
Her er et konkret, kreativt forslag: Massiv
aksjon mot Folkeregistreringsloven. Denne loven som ble iverksatt
av Stortinget henholdsvis i 1970 og i 1979, antakelig mens hele
Norge var på fellesferie, krever at alle statsborgere skal
registrere sin som om de var utlendinger eller straffanger løslatt
på prøve. I sin tid kjempet svarte sørafrikanere
mot passloven som krevet at de måtte gå med pass
i sitt eget land. Her i Norge kan man få bot og tre måneders
fengsel for ikke å melde flytting innen åtte dager.
Dette håndheves vanligvis ikke, men hjemmelen er der -
den står klart og tydelig på baksiden av alle flytteskjemaer.
Alt som skal til er politianmeldelser fra nidkjære byråkrater.
Skal vi advare barn og ungdom mot å
forbryte seg mot Folkeregistreringsloven, eller skal vi sabotere
systemet en masse ved å melde falske flyttinger
og ved å flytte uten å melde fra? Det siste er det
eneste moralsk forsvarlige, for hvorfor skal myndighetene
vite til enhver tid, ikke hvor man henter posten,
men hvor man tar sin døgnhvile, dvs. hvor man sover?
Er det for at Gestapo skal kunne komme klokken halv tre om
natten?
Det anarkistiske revolusjonære opprør
er rettet mot et maktapparat somfor enkelthetens skyld kan kalles
"Svinestaben". Denne "Svinestaben" er sammensatt
av en rekke "destruktive yrker". Et "svin"
i anarkistisk forstand er et menneske som har degenerert til
tobent slaktegris ved å velge sin karrière blant
politiet, byråkratene, inkassoinnkreverne, i fengselsvesenet,
tollvesenet, militæret, på skattekontorene, eller
lignende. Disse yrker går nesten utelukkende ut på
antisosiale, livsfiendtlige aktiviteter i form av "plikter",
"oppdrag" eller "oppgaver". En sann anarkist
må ha et konstruktivt yrke eller gå arbeidsledig.
For en vaskeekte anarkist er ransmenn, mordere,
tyver, narkomane og svindlere til enhver tid å foretrekke
fremfor politifolk. Anarkisme er og blir totalt uforsonlig med
borgelig vanetenkning på dette området.
Natt til lørdag 4. april 1992 klokken
halv tre om natten på hjørnet av Storgaten og Henrik
Ibsens Gate opplevde jeg et svært lærerikt møte
med Onkel Politi. Jeg ble brutalt hoppet på bakfra av to
vilt fremmede mennesker. Lykkejegerne lette etter dop i mine
lommer, og de virket mer desperate enn de sultneste narkomane.
De var nemlig politibetjenter.
Til tross for at jeg ikke satte meg til motverge,
og til tross for at jeg var kun en uskyldig forbipasserende,
ble jeg truet med vold. De sa de ville slå meg hvis jeg
ikke fortalte dem hvor "dopen" var. Samtidig holdt
de et grep om hovedpulsårene i halsen min og klemte til
rundt spiserøret, angivelig fordi jeg ikke skulle svelge
noenting.
Disse lykkejegerne bør takke sin svinegud
for at jeg var totalt uforberedt. Hvis jeg hadde vært i
form og satt meg til motverge, ville de ha ligget i gaten begge
to. Hvorfor? Fordi jeg hadde hatt en tannlegeregning i Houston
på tolv tusen dollar - nitti tusen kroner - i 1988: Total
oral rekonstruksjon, inkludert tre broer og fem implantasjoner.
Det var dette jeg nå hørte truet ødelagt
av Oslo Politi.
Jeg blir imidlertid ikke lett provosert til
vold. Dessuten hadde jeg drukket alkohol den kvelden, og det
er like utilrådelig å slåss som å kjøre
bil under slik påvirkning.
Hvis jeg hadde vært forberedt på
selvforsvar, ville lykkejegerne ha vært ille ute. De gjorde
nemlig flere fysiske tabber som kunne ha kostet dem livet. Det
lille rødskjeggete krypet grep meg om halsen og sto rett
foran meg mens han truet med å slå og var lett tilgjengelig
for et saftig spark i skrittet. Den høye lyse eklingen
som holdt armene mine kunne ha gulpet i nød etter en albue
i adamseplet straks jeg hadde skallet ham kraftig i nesen fra
undersiden - hvilket kan være fatalt. Dessuten skjekket
de meg ikke for våpen (de gikk kun løst ned i lommene
mine) - en alvorlig tabbe siden mange dop-pendlere går
med kniv eller pistol. Jeg kunne ha hatt en 32 mm eller en Saturday
Night Special i beltet, foran eller bak, eller i støvelen,
uten at de hadde merket det.
Lykkejegerne gjorde forøvrig en psykologisk
bommert ved å provosere motverge gjennom den måten
de snakket på. Til tross for at disse politibetjentene
var voksne menn, så oppførte de seg som tenåringspøbler
ute på byen for å kjekke seg og slåss. De bar
også preg av å ha sett mange amerikanske actionfilmer
og TV-serier. En klassisk replikk sprang rett fra Gene Hackmans
munn i "The French Connection": De spurte om jeg var
ren! Raseren kanskje? Jesus sa til sine disipler: "Dere
er alle rene unntatt én" - den urene var Judas Iskariot.
Hvor grundig jeg hadde skrubbet i dusjen husket jeg ikke. Jeg
hadde imidlertid også sett "The French Connection"
med Gene Hackman, "Starsky and Hutch" med David Soul
og Paul Michael Glazier, og "Dirty Harry" med Clint
Eastwood, så jeg forstod hva de mente.
Så skjedde et under: Jeg sa jeg var
anarkist. Til dags dato vet jeg ikke hvorfor jeg sa det. Det
var noe som bare slapp spontant ut av meg da jeg ble truet med
slag. Og av en eller annen mystisk grunn slapp de meg løs
og satte seg i politibilen straks jeg hadde uttalt disse magiske
ordene: "Jeg er anarkist."
"Vi har ingenting til overs for anarkister,"
sa den høye lyse eklingen. Det lille rødskjeggete
krypet som hadde anvendt strupetak og trusler var taus. Jeg kunne
like gjerne ha sagt "Jeg er Mossad" eller "I´m
workin´ underground for the CIA - narcotics and industrial
espionage." Like effektivt var det å si: "Jeg
er anarkist." Det var som om jeg skulle ha sagt: "Jeg
har en usikret granat i beltet mitt."
Våre tobente slaktegriser trygler skattebetalerne
på knærne om flere penger, om større bevilgninger,
med politireklamer overalt, samtidig som de buser omkring helt
uten respekt eller anstendighet for disse skattebetalerne som
de skryter av å ville "beskytte". Beskytte mot
hvem? Kolleger på dopjakt? Slikt kan man virkelig kalle
toppen på frekkhet. Hvem trenger den cicilianske mafiaen
så lenge vi har Oslo Politikammer?
Da Amnesty International ba om redegjørelse
for det ekstreme omfanget av politivold i Bergen for noen år
siden, ble de mottatt først med årelang taushet
fra den norske regjeringen, deretter med selvgode nasjonalforfengelige
bortforklaringer. I Norge har politiet forøvrig nesten
uinnskrenket makt. De har autoritet på områder som
egentlig skulle høre til domstolene og Justisdepartementet.
I et slikt system er det naturlig at den lysskye pøbelen
kan operere fritt mens byråkratiet beskytter dem, spesielt
i de små timer når ingen vitner er å se på
gaten.
Man har ikke adgang til å fremme en
klage slik at pøblene får en passende refs på
sjefens kontor. Slik er det ikke. Kun kriminelle anmeldelser
mot betjenter aksepteres. Ikke bare blir slike saker henlagt
i tusenvis; politianmeldelser er stikk i strid med den kriminelle
anarkismens grunnprinsipper. Det ville være hykleri av
verste sort å benytte politianmeldelser når man samtidig
ligger i total hellig krig mot politiet og Justisdepartementet.
Her kommer noen uunngåelige unntak inn i bildet, som f.eks.
når ens bil blir stjålet og forsikringsselskapet
krever rapport - dvs. økonomisk-byråkratiske formaliteter.
Enhver ektefødt anarkist ønsker politiet totalt
avskaffet. Det er bedre å møte de pøblene
som går mot loven. De er ærligere. En narkoman
som begår forbrytelser for å få penger til
dop er et renere og bedre menneske enn en narkosnut. Narkomanen
søker sin tilfredsstillelse i den kjemiske rusen. Han
bruker ikke trusler og vold som et mål i seg selv. Politimannen
derimot søker sin tilfredsstillelse og sin rus i fysisk
og psykisk makt over andre mennesker. Det er dette som trekker
ham til yrket. Narkomanen lider av kjemisk avhengighet - et medisinsk-moralsk
problem. Politimannen lider av trang til makt i form av mild,
middels eller ekstrem sadisme - et psykisk-moralsk problem. Sosialt
sett er politimannen meget farligere og skadeligere for samfunnet
enn narkomane, ransmenn og voldsforbrytere.
Sommeren 1991 var jeg vitne til et typisk
overgrep på Karl Johan. En gammel uvasket mann som hang
rundt i byen satt på en benk uten å gjøre
en flue fortred. Fem unge sterke kjekke svin i uniform kom ut
av sin varevogn og begynte å plage ham mens de flirte og
godtet seg. Da den stakkars mannen forsøkte å forsvare
seg verbalt og komme seg vekk, kastet de seg over ham, la ham
i håndjern bak ryggen, og sparket ham inn i varevognen.
Et år senere traff jeg denne mannen
igjen i Homansbyen, hvor han satt på en benk som vanlig.
Han fortalte meg at episoden hadde dreid seg om at han hadde
en åpnet ølflaske med seg - et kriminelt forhold
selvfølgelig. På veien til politistasjonen fikk
han en omgang juling i bilen med håndjern på.
Når det gjelder lov og rett, politi,
domstol og fengsel, justis osv., må ethvert menneske ta
et standpunkt i livet. Man er for eller mot loven, for eller
mot politiet og Justisdepartementet. Mange vakler fra det ene
til det andre. Det gode borgerskapet holder seg konsekvent på
lovens og politiets side.
Overalt i verden viser det seg at enhver nasjon
er først og fremst truet av sitt eget militære
og sitt eget politi. De aller fleste voldelige konflikter
er interne affærer, dvs. borgerkriger. Stortinget har overveiet
å gi Norges politisjefer fullmakt til å bruke alle
forsvarsgrener mot sivilbefolkningen. Fremtidens kamper tilspisser
seg i økende grad mellom sivile og ikke-sivile, mellom
voldelige maktmennesker og ikkevoldelige frihetskjempere.
Jeg tok mitt permanente og uforsonlige standpunkt
i 1968 - da det internasjonale revolusjonære ungdomsopprøret
nådde sitt zenith. Jeg valgte å stå imot
loven, politiet og Justisdepartementet. Her ligger min kriminelle
moralske forpliktelse: Å være kriminell, det er mitt
guddommelige kall i kraft av Lucifers mektige ild. Kriminalitet
er min hellige plikt og ære. Jeg er et asosialt og farlig
menneske, en mørkerød kvise på samfunnets
lyserøde rumpe. Hvorfor ikke? Selveste Sokrates så
seg selv som en klegg på samfunnets hest. Grekerne hadde
ikke lobotomi på den tiden, så de ga Sokrates valget
mellom landflyktighet og giftdød.
Selv tar jeg absolutt alle konsekvenser av
min kriminelle holdning. Jeg vil ikke si hva jeg kommer
til å gjøre i spesielle situasjoner overfor mine
tobente svinefiender, for jeg er og blir totalt utilregnelig.
Min krig mot politi, lov og rett er total. Jeg skal motarbeide
politiet i absolutt alt. Jeg skal sabotere enhver etterforskning.
Hvis en ransmann løper sin vei og politiet spør
meg, vil jeg peke i motsatt retning. Hvis jeg er vitne til en
forbrytelse, har jeg hverken sett eller hørt noe som helst.
Jeg tar drapsmannens parti, svindlerens parti, flyktningens parti
- alltid og uten unntak mot Onkel Politi, mot Svinestaben,
mot fienden. Jeg er anarkist.
Tarjei Straume
Den
Snertne Snutesnella
Purkepoesi
Svinekjøtt
og Purkefirkassé
Hasj,
Politi og Fengsel