Følgende brev ble skrevet fra
buret da undertegnede var 20 år gammel. Brevet ble godkjent
av den norske stat før det ble postet.
Diggerom på nr. 19 - Lørdag 1969
Kjære Sølvi-Ann!
Tusen takk for brev. Jeg hadde skrevet til
deg allerede, men jeg ville ikke sende det, for det ville nok
ikke gå gjennom sensuren. Så dette brevet blir en
liten hilsen foreløpig, og så får vi heller
prate sammen når vi kommer ut. (Og nå kan de statsansatte
brevleserne klø seg bak øret og lure fælt
på hva vi skal prate om da! Hehe.)
Jeg sitter på tomanns-celle på
nr. 19 sammen med en snodig fyr som har sak sammen med to av
dine medfanger på Bredtvedt. Jeg har også fått
14 dager. Jeg ble tatt dagen etter deg, ble avhørt, putta
inn, og kommer i retten mandag.
Det var hyggelig å høre at det
slett ikke var så dumt der du sitter. Jeg var spent på
hvordan du ville ta det. Jeg har jo vært igjennom denne
kverna en gang før, og tar nå det hele kaldt og
rolig. Hvis du overfor snuten later som om du liker å
bli satt inn, eller gir inntrykk av at det ikke gjør deg
noe, blir de forvirret, og det er du som har makten over dem;
ikke omvendt. De blir skuffet over at straffen ikke biter, og
du kan triumfere. (Jeg håper inderlig at denne filosofien
slipper igjennom sensuren.) Hvis ikke, er det en ny triumf for
meg over statsapparatet. Kanskje det har en "uheldig"
virkning på din innstilling til innsettelsen, vet du.)
Hvis du kommer i retten igjen for å
få dom, og dommeren spør deg om du som tiltalt har
noe å bemerke, skl du sitere et ord fra Bibelen; nemlig
Matteus 6. kapittel, første vers:
"Døm ikke, forat I ikke skal dømmes! for
med den samme dom som I dømmer, skal I dømmes."
Men dommeren føler seg nok ikke ansvarlig,
for han har bare gjort jobben sin og føyd seg efter paragrafene.
Det er i virkeligheten ingen som er ansvarlige for noe som helst
lenger, for alle sitter bare og "gjør jobben sin"
for å ha noe å leve av. Enten de vil eller ikke,
må de tenke som maskindeler og kutte ut sine menneskelige
følelser. Efter hvert blir de så sløve at
deres yrkesbetegnelser forteller en alt om deres personligheter.
Noen blir iallfall så sløve. De sovner i
sin veltilpassethet. Jeg er glad jeg er innsatt og ikke ansatt.
Efter alt å dømme får jeg
fortsette på skolen hvis jeg slipper ut efter disse 14
dagene. Men hvis jeg blir satt inn på reststraffen, taper
jeg for mye tid til at det har noen hensikt å fortsette.
Jeg ergrer meg grønn over at jeg ble putta inn efter at
jeg hadde sluttet å tenne på, og av den grunn er
jeg mer bitter på systemet enn noen gang tidligere. Men
om jeg får en ny ubetinget dom, skal ingen få tilfredsstillelsen
av å høre meg klage.
Du slipper nok snart ut i alle fall, for du
har jo ikke hatt noe bråk med snuten før. Jeg håper
at du klarer å blidgjøre foreldrene efter denne
episoden. Forhåpentligvis er myndighetene såpass
humane at de ikke ødelegger hele skoleåret for meg,
men jeg vil heller være pessimist enn optimist i dette
tilfellet, for da blir jeg ikke skuffet. (Reststraffen er på
71 dager.)
Men i alle fall treffes vi ute før
eller senere, og da skal vi digge friheten!
Hjertlig hilsen
Tarjei
P.S. Rektor Skagestad har snakket om denne
saken i TV!!! (onsdag) (Faren min fortalte det.)
D.S.
Hvis jeg kommer ut neste mandag, ringer jeg
til deg straks.