Anarkismen som konsekvent antiautoritær
filosofi har hatt sine røtter i alle kulturer siden urtiden.
Denne gangen har Gateavisa gransket de kristne filosofenes mer
eller mindre vellykkede forsøk på å være
anarkister. På disse sidene legger vi resultatet på
bordet.
Skolekristendommen
"Når et folk blir organisert
som et rettssamfunn, som er ordnet ved lover, oppstår staten.
Dens autoritet er i alminnelighet meget stor. Det kommer til
dels av at den har makt til gjennom politi og domstoler å
straffe dem som setter seg opp imot den. Men statens autoritet
henger først og fremst sammen med den alvorlige respekt
som staten uvilkårlig skaper hos medlemmene av samfunnet
fordi den er bæreren av lov og rett og orden. Fordi
rett og rettferdighet er hellig, derfor blir det også noe
hellig ved denne institusjonen, som har til en av sine viktigste
oppgaver å verne retten.
Et godt samfunn må ha gode
og rettferdige lover. De som har ledelsen, må gjennom lovgivningen
arbeide for alles trivsel (velferdsstaten), og særlig må
de prøve å sørge for at den svake blir verget,
og at ingen blir krenket eller lider urett. Alle skal lyde lovene
og bøye seg for øvrigheten. Den som vil gjøre
Guds vilje, må selvsagt ikke være blant dem som fremmer
kaos og lovløshet.
Den som bryter lovene og krenker
retten, blir straffet. En kan se på straffen fra
mange synspunkter. Den skal sikre samfunnet mot forbrytelser,
den skal skremme folk fra å bryte lovene, og den skal forbedre
forbryteren. Men straffen er også et samfunns moralske
reaksjon overfor ondskap og urett. En forbrytelse må
av moralske grunner ikke kunne gjøres ustraffet. - I denne
sammenheng skal vi nevne at et kristent samfunn må gjøre
alt det som gjøres kan for at fristelsen til forbrytelser
skal bli minst mulig."
Dette er skolekristendommen i et nøtteskall. Forfatteren
het Nils Brun, og boken ble utgitt i 1963 med den inspirerende
tittelen: "DEN KRISTNE TRO OG MORAL - EN LÆREBOK FOR
GYMNASIET". Sitatet er tatt fra perlekapitlet "Stat
og fedreland." Denne kristenborgerlige mentaliteten danner
en sylskarp kontrast til våre klassiske anarkistiske tenkere.
Mange av de sistnevnte, gjennomtrengt av det nittende århundres
vitenskapelige ånd, var ateister eller agnostikere. I likhet
med Opplysningens filosofer, avfeide de helst organisert kristendom
som en del av middelalderens overtro og uvitenhet. Den kristne
filosofi, eller den kristne idé, var for dem utelukkende
og evig forankret i maktmenneskenes autoritære moralisme.
Var det ikke nettopp kristendommen som hadde alliert kirken med
staten og som lå til grunn for prestens velsignelse av
krigeren og kongen?
Det har vært vanskelig for anarkister å godta
kristendommen i noen som helst form, ikke bare fordi de hellige
skrifters språkdrakt bærer et sterkt preg av romersk
autoritetskjær kultur, men også fordi kirken helt
frem til midten av vårt eget århundre hadde en så
stor innflytelse på småborgernes uforbeholdne underkastelse
overfor makthavernes lover og regler, også på de
strengt private og personlige områder, at det er vanskelig
for oss i dag å danne et levende bilde av situasjonen.
Anarkistene mente at kristendommen forkynte en slavemoral
med spesiell vekt på lydighetens dyd i form av uforbeholden
underkastelse. Den allmektige, allvitende, hyperautoritære
faderfiguren i Himmelen representerte alt de selv kjempet imot.
Har ikke den kristne lære til enhver tid lagt vekt på
at ydmyk lydighet er den største dyd mens bevisst opprør
mot Guds hellige ordning er den styggeste synd?
I vår egen tid er kirkens verdslige og psykologiske
makt såpass svekket og døende at det burde være
mulig også for anarkister å betrakte den kristne
filosofi, eller den kristne idé, fra alternative perspektiver.
I og med at Kristus ble brutalt henrettet av den romerske stat
for sitt opprør, er det god grunn til å trekke enhver
form for autoritetskjær kristendom i tvil - ganske særlig
fordi så å si alle offentlige henrettelser i Europa
har hatt kirkens velsignelse. Når vi også tar i betraktning
at svært mange av Kristi apostler og etterfølgere
ble likeledes drept av myndighetene, er det kanskje en grov urett
mot kristendommens grunnleggere å assosiere "kirke"
med "kristendom" i det hele tatt.
Kirkens tolkning av Første Mosebok går ut på
at at ulydighet mot Guds autoritet var menneskets første
synd. Etter å ha gjort opprør mot denne autoriteten
og lært om godt og ondt ved å ha spist av Kunnskapens
Tre, ble menneskene bannlyst fra Edens Hage, eller Paradiset,
og dømt til et liv i smerte, slit og dødelighet.
Hele naturen ble korrupt.
Som en fallen og og fordervet skapning, var det naturlig at
mennesket trengte mektige herskere til å kue dets avvikende
adferd. Da kirkens makt og innflytelse utviklet seg, vokste tyngdepunktet
blant teologene om det syndefulle mennesket og Guds allmakt,
en tendens som nådde sitt høydepunkt hos Calvin
som hevdet at den verste tyrann var å foretrekke fremfor
anarki eller fravær av sivil autoritet.
Kristendom og klassisk anarkisme
De fleste europeiske anarkister har fulgt etter de velkjente
nittende-århundre tenkerne Prodhoun, Stirner og Bakunin
i deres avvisning av kristendommen. De motsetter seg alle former
for påtvungen autoritet, både religiøs og
politisk, og har funnet det nære historiske båndet
mellom kirke og stat særlig forstyrrende. Men dette betyr
ikke at de har vært ateister alle sammen.
Den konservative, autoritære tendensen i kristen tenkning
har sine røtter i den paulske kirken i Roma. Den jakobinske
kirken i Jerusalem var derimot preget av en radikal, kommunal
og libertariansk tendens. Mange anarkister har tilhørt
sistnevnte trend.
Tolstoy og Blake er de mest berømte, men ikke de eneste,
som baserte sin anarkisme på en radikal fortolkning av
kristendommen. Jacques Ellul har hevdet at "bibelsk tankegang
fører direkte til anarkisme, og at dette er den eneste
'politiske antipolitiske' holdningen i tråd med kristen
tenkning".
Svært mange bibelinspirerte anarkister faller imidlertid
lett i en stor felle. De avskriver all verdslig autoritet samtidig
som de påberoper seg en metafysisk, eneveldig, altvitende,
allmektig, og attpåtil sjalu diktator. Paradoksalt nok
er de anarkister på jorden og lydige undersåtter
i himmelen.
Proudhon, Stirner og Bakunin var alle gjennomsyret av Opplysningens
vitenskapelige ånd og forbandt kristendommen med den eksisterende
autoritære kirken. Proudhon ville vise at katolisisme var
motstykket til et hierarkisk system av verdslig regjering. Siden
den katolske Gud betraktes som autoriteten som alle andre autoriteter
hviler på, må regjeringer være intet mindre
enn "Guds sveper satt opp for å disiplinere verden".
Også fra et moralsk synspunkt var Proudhon overbevist om
at "Gud er tyranni og fattigdom; Gud er ond". Det er
derfor det tenkende menneskets fremste plikt å feie idéen
om Gud ut av hodet sitt. Siden vi skaffer oss kunnskap og sosialt
liv til tross for Gud, hevdet Proudhon: "Hver gang vi tilintetgjør
guddommen, gjør vi et nytt fremskritt." Men selv
om Proudhon var militant antikatolsk, fortolket han fortsatt
den kristne læren om arvesynd som et symbol for menneskets
uforbederlige tendens til ondskap, og han søkte å
skape en sosial orden som kunne temme dets onde tendenser. Videre
snakket han om rettferdighetens idé i naturen selv som
om den var et guddommelig prinsipp. Som naturlov representerte
den et referansepunkt for sin moral og fungerte som en slags
tilslørt nemesis.
Stirner derimot mente at Gud,
ved siden av staten og moralen, var kun nok et spøkelse
som skulle føre menneskene bak lyset. Han hevdet iherdig
at staten hadde etterhvert blitt betraktet som hellig akkurat
som kirken, og lover ble presentert som om de var Guds bud.
Bakunin ble forfulgt i sin ungdom av problemet omkring Guds
eksistens. Til slutt ble han en militant ateist og tok opp slagordet
"Hverken Gud eller Mester". For ham var den kristne
Gud, som dømte enhver handling og truet med evig straff,
det ultimate symbol på autoritet. I likhet med Stirner
hevdet han at Gud ikke eksisterer, men er en abstraksjon som
mennesker prosjiserer inn i himmelen for å tilbe.
I likhet med Nietsche erklærte Bakunin Guds død
og hevdet at vi må overskride kristne verdier og skape
våre egne. Ødeleggelsen av religion er en forutsetning
for et fritt samfunn ettersom "Idéen om Gud innebærer
avskaffelse av fornuft og av rettferdighet; den er den mest avgjorte
benektelsen av menneskelig frihet, og ender nødvendigvis
med å slavebinde menneskeheten, både i teori og i
praksis." Bakunin var på sitt mest lidenskapelige
i sin fordømmelse av kristendommen fordi han elsket individuell
frihet og betraktet det som den absolutte forutsetning for alt
han respekterte i menneskene. Han priset Satan for å være
den første opprører og "frigjøreren
av verdener."
Ifølge Bakunin representerer kirken geistlighetens
interesser akkurat som staten representerer borgerskapets interesser.
"Gjør ikke kirken det levende om til et lik,"
spurte han retorisk, "kaster vekk friheten, preker for massenes
evige slaveri til fordel for tyranner og utbyttere? Er det ikke
denne kompromissløse kirken som har det med å forevige
skyggenes, dumhetens, fattigdommens og ugjerningenes regime?"
Han slo derfor fast at avskaffelsen av kirken og staten må
være "den første og uunnværlige forutsetningen
for en sann frigjøring av samfunnet". Disse oppfatningene,
spesielt i latinske land hvor den katolske kirken var så
dominerende, hadde en utbredt innflytelse. Bakunin var utvilsomt
delvis ansvarlig for de spanske anarkistenes militante ateisme
som førte til mange tilfeller av kirkebrenning i den spanske
revolusjonens åpningsfase.
Kristendom og autoritet
Ikke alle anarkister i det nittende-århundre var ateister;
noen hentet sin filosofi direkte fra kristne trosoppfatninger.
Det paradoksale med en god del av kristen anarkistisk tenkning
er at man gjør opprør mot all verdslig autoritet
samtidig som man påberoper seg en langt mektigere okkult
diktator, nemlig den totalt allmektige Herren og hans strenge
vilje. Lydighetsprinsippet i form av uforbeholden underkastelse
går igjen som en rød tråd. Disse autoritetsavhengige
"kristne anarkistene" tør ikke å frigjøre
seg fra det politisk-juridiske diktaturet før de har funnet
en enda sterkere hersker som erstatning. De våger ikke
å erklære enkeltindividets suverenitet.
Amerikaneren Adin Ballou var en typisk antiautoritær
tilhenger av den himmelske eneherskeren. Selv om han ikke 
kalte seg for anarkist, har
han allikevel blitt plassert i den kategorien på grunn
av sin bok Practical Christian Sosialism (1854). Siden
mennesket kun er forpliktet til å adlyde Gud og hans himmelske
regjering, hevdet Ballou, har det ingen forpliktelse til å
adlyde landets lover eller menneskelig regjering. Menneskelig
regjering er menneskets vilje som utøver "absolutt
autoritet over menneskene ved hjelp av sluhet og fysisk vold."
Gud derimot deler ikke sin autoritet med noen skapning; han er
den totale enehersker. Menneskets vilje har derfor ingen iboende
autoritet, "intet rettmessig krav på menneskenes lydighet
eller troskap." Ballou spør derfor retorisk om regjering:
Er det ikke kun beregning?
Han talte også mot valgstemning, politiske tjenesteyrker,
lovgivning og straff siden "Majoriteter dikterer ofte dårskap
og ugjerninger. Makt korrumperer oftere dens innehaver enn den
gagner de maktesløse." Isteden hevdet han at den
sanne kristne skulle motsette seg krig og utvikle sin moralske
kraft. Og hvis "ikke-motstandere" skulle noengang bli
den store majoriteten i noe samfunn, trodde han at de kunne mestre
offentlige oppgaver gjennom frivillige sammenslutninger der "kjærlighetens
lov og visdommens råd vil seire uten strid."
Mange kristne anarkister har funnet sine utgangspunkter i
håndplukkede sitater fra autoritære kirkefedre. Erklæringen
fra Paulus: "Der er finnes ingen autoritet unntatt Gud,"
er temmelig slitt. Paulus la spesielt vekt på Gud som autoritet
overfor romerne, og her må vi ikke glemme at han satt i
lenker og kanskje ikke visste om han skulle bli løvemat
på Colosseum neste dag. Et annet velbrukt sitat er hentet
fra Augustin: "Elsk, og gjør hva du vil." Som
evangelisten Johannes før ham, er Augustin inne på
idéen om total frihet gjennom uselvisk nestekjærlighet,
men han er allikevel en betenkelig kilde til anarkistisk filosofi.
Som svar på hvorfor han trodde på evangeliet, kom
han med følgende respons: "Fordi Kirken formaner
meg til å tro!"
"Å benekte statens og kirkens autoritet betyr ikke
nødvendigvis en fornektelse av Guds autoritet," heter
det i disse kretser. Her ligger paradokset i all religiøs
pseudo-anarkisme. Slike "antiautoritære tilhengere
av eneherskeren" hevder i sitt forsvar at vi blir tyrannisert
til å akseptere politisk makt mens vi derimot har frihet
til å akseptere eller forkaste Guds autoritet. Dette blir
fullstendig uholdbart når selve livet, dvs. hele vår
eksistens, skal være betinget av en slik underkastelse.
Frihetens pris blir evig død eller fortapelse, og her
lusker fundamentalismens spøkelser i kulissene.
Opprøreren Lucifer kommer imidlertid til redning. "Dere
skal aldeles ikke dø," erklærer han, "men
selv bli guder og vite om godt og ondt." Kirken har til
enhver tid fremstilt Fristeren Lucifer som en løgner,
men alternative tradisjoner avdekker ham som visdommens gud og
veileder. Slangen er et symbol for visdom, og Jesus ber sine
disipler om å være "vise (eller slue) som slanger,
men harmløse som duer".
Lucifer Anarchos
En anarkist som setter seg inn i bibelens skapelsesberetning
og tar den på alvor, må naturligvis se hele myten
fra en synsvinkel som er radikalt uortodoks. For det første
må kirketeologenes fremstilling av "tilværelsens
hovedperson," nemlig en allmektig, allvitende, eneveldig
diktator-Gud som regjerer hele vårt ubegrensede univers,
forekomme både absurd og selvmotsigende. Hvis vi som et
rent tankeeksperiment forestiller oss eksistensen av et slikt
supermektig vesen, da må denne såkalte "Herren"
selv ha skapt både Fristeren og fristelsen. Ellers blir
vi sittende med en "allmektig" Gud hvis skapelse blir
en Frankenstein som løper løpsk av seg selv - en
"ufeilbar" skaper som ikke helt vet hva han gjør
på laboratoriet sitt. Og hvis Gud er virkelig god og har
mennekets beste til hensikt, da må han bevisst ha tilrettelagt
fristelsen nettopp for å gjøre sine skapninger selvstendige
og uavhengige av sitt eget tyranni.
I denne sammenheng fremstår
fristeren Lucifer som menneskets frigjører fra Jehovah-gudens
eneveldige tyranni. Jahve-Elohim, eller Jehovah, advarer mot
å spise fra Kunnskapens Tre, for "Den dagen dere eter
derav, skal dere visselig dø." Lucifer hevder imidlertid
at Jehovah ikke har lagt kortene på bordet. "Dere
skal slett ikke dø," sier han, "Dere skal bli
som Gud selv og kjenne godt og ondt."
Begge disse utsagn går i oppfyllelse. Mennesket dør
(blir dødelig) av å bli seg selv bevisst; samtidig
har mennesket kapret kimen til guddommelighet, til å bli
en gud blant andre guder, ved å spise av Kunnskapens Tre.
Kirkens teologi presenterer Lucifer som den onde djevel, eller
Satan (Verdens Fyrste i Det Nye Testamente), som de kristne bør
holde seg så langt unna som mulig dersom de vil ha evig
liv og frelse fra fortapelsen. Lucifers utsagn bekreftes imidlertid
i Det Nye Testamente når Kristus forsvarer seg mot fariséerne
som vil drepe ham fordi han kaller seg Guds Sønn. "Står
det ikke skrevet", spør han, "at dere er guder?"
Dette står skrevet kun ett sted i Det Gamle Testamente,
nemlig der Lucifer taler. I denne sammenheng fremstår ikke
Kristus som noen autoritet i form av konge (kirkens versjon)
eller lærer (losjenes versjon), men som en menneskesønn
blant menneskesønner - en som oppfyller Lucifers løfte
om guddommelighet og som samtidig overvinner dødelighetens
forbannelse. Dersom anarkiet er et fremtidsorientert autoritetsfritt
ideelt samfunn som består av selvstendige individer, da
er det mulig, dog med litt anstrengelse, å oppspore et
løfte eller en spådom om slik demrende frihet i
bibelens fremstilling av menneskehetens evolusjon. Denne idéen
er senere forbundet med Gral-legenden.
Den kristne anarkismens etisk-moralske problematikk går
ut på at total, uhemmet frihet er umulig så lenge
egoismen ikke er overvunnet. Mennesket kan kun bli fritt fra
all tvang og all autoritet gjennom uselvisk nestekjærlighet,
dvs. ved å beseire den indre tyrann, også fremstilt
som Dragen. Middelalderens alkymi gikk ut på å foredle
egoistiske impulser (grove metaller) for å skape betingelesløs,
uselvisk kjærlighet (gull) - samme prinsipp som i søkningen
etter Gralen. Historisk sett finner vi her en videreutvikling
av den kristne impuls (den kristne idé) der hele autoritetsprinsippet
visner hen til fordel for enkeltindividets ensomme jakt på
livets skjulte skatt.
Blake & Tolstoy
William Blake var et talsrør for den libertarianske
kristne undergrunnstradisjonen i England. Han uttrykte sine sosiale
aspirasjoner gjennom bibelsk språkdrakt med sitt ønske
om å erstatte den eksisterende kirkens og statens Babylon
med et Jerusalem i et fritt samfunn der alle mennesker ville
leve i tråd med det evige evangeliet om tilgivelse og kjærlighet.
I likhet med Lao Tzu så han realiteten som et dynamisk
samspill av motsetninger. "Uten motsetninger finnes ingen
fremgang".
Blake skilte ikke religion fra politikk; han spurte faktisk
"Er ikke religion og politikk den samme tingen"; og
insisterte på at "Broderskap er religion." Han
trakk inspirasjon fra det mytiske sosiale paradiset Edens Hage,
hvor mann og kvinne levde i en tilstand av uskyld og helhet,
uten privat eiendom, klasseforskjeller eller menneskelig autoritet.
Blake så optimistisk
frem til en verdensrevolusjon som ville lokke frem et nytt millennium.
I likhet med senere anarkister betraktet Blake autoritet som
hovedopphavet til urett: "En tyrann er den verste sykdommen
og årsaken til alle de andre." Det er statens undertrykkende
strukturer som motarbeider menneskehetens guddommelige potensiale.
Staten hadde ingen rett til å lage lover, især ettersom
ingen lov kunne bli adekvat nok til å dekke enhver sak
tilstrekkelig: "Én lov for løven og oksen
er undertrykkelse." Dessuten oppfordrer lovverket til kriminalitet
og overtredelse, akkurat som staten skaper uorden i samfunnet:
"Fengsler er bygget med stener av lov, bordeller med stener
av religion." Nettopp fordi det er loven som alene definerer
en kriminell handling, egger folk til å begå den,
og lover streng straff, insisterte Blake: "Alle straffelover
oppfordrer til overtredelser og er derfor brutalitet og mord".
Kirken, mente Blake, "korsfester Kristus med hodet ned".
Han avviste all politisk og religiøs autoritet siden mennesker
er skapt i det guddommelige bilde og kan styre seg selv. Han
identifiserte seg med opprøreren Jesus mot den tyranniske
Jehovah Gud fra Det Gamle Testamente. "Jesus var fullstendig
dyd, og handlet fra impuls, ikke fra regler." Siden mennesket
er uskyldig og naturlige begjær er sunne, var følgelig
enhver hindring for Blake skadelig og unødvendig. I selve
hjertet av hans visjonære anarkisme ligger troen på
at "Evangeliet er tilgivelse av synd og har ingen moralske
dekreter". Han så frem til en tid da ethvert individ
ville bli "konge og prest i sitt eget hus" i et samfunn
av total overbærenhet, for "Hva er frihet uten universell
toleranse?"
På denne tiden øvde kristendommen sin innflytelse
på Blakes samtidige William Godwin på en indirekte
måte og hjalp ham med å bli anarkismens fader. Godwin
var en ekstrem calvinist i sin ungdom og var trent til å
bli en dissenterende prest. Som ung mann kom han frem til at
Det gamle Testamentes Gud handlet som en "politisk lovgiver"
i en teokratisk stat og allikevel hadde "ingen rett til
å være tyrann". Senere ble han ateist under
innflytelse av de franske filosofene, men hans moralske og økonomiske
oppfatninger var i hovedtrekk formet av hans tidlige calvinisme.
Godwins anarkisme utviklet seg fra en streng anvendelse av avvikerens
rett til personlig dømmekraft både på det
religøse og det politiske området.
Tolstoy kom frem til anarkistiske konklusjoner gjennom sin
radikale fortolkning av evangeliene. Han mente at evangeliene
lærte at man skulle leve i fred med alle mennesker og ikke
avlegge noen ed eller motsette seg ondskap. Det fulgte for Tolstoy
at alle regjeringer, lover, hærer, og all beskyttelse av
liv eller eiendom er umoralsk: "Jeg kan ikke ta del i noen
regjerings aktivitet som har som sitt mål å forsvare
mennesker og deres eiendeler med vold; jeg kan ikke være
dommer eller delta i rettsaker; heller ikke kan jeg hjelpe andre
til å delta i retterganger og statlige stillinger,"
erklærte han. Siden Guds Rike Er I Eder og du kan bli ledsaget
av fornuftens guddommelige lys, er regjeringer både unødvendige
og skadelige.
Hvis mennesker bare kunne forstå at de er "Guds
sønner", skrev Tolstoy, " og kan derfor hverken
være slaver eller fiender overfor hverandre - de sinnsvake,
unødvendige, utslitte, fordervelige organisasjonene som
kalles regjeringer, og alle lidelsene, overtredelsene, ydmykelsene
og ugjerningene de bringer med seg, ville stanse." Tolstoy
inspirerte en lang tradisjon av anarkistiske pasifister, mens
hans fremste disippel Gandhi utviklet hans lære om sivil
ulydighet til en meget effektiv form for ikkevoldelig direkte
handling.
Katolske anarkister
Mens Tolstoy forkastet både stat og kirke og ble lyst
i bann av den russisk-ortodokse kirken for sitt syn, har Ammon
Hennacy og Dorothy Day i dette århundre funnet det mulig
å være katolske anarkister. Dorothy Day, som grunnla
tidsskriftet Catholic Worker i 1933, ble en av de mest
resolutte forkjemperne for kristen pasifisme og anarkisme. Hun
følte at Guds autoritet bare gjorde henne til en dyktigere
opprører. Den gav henne mot til å sette seg opp
mot dem som uberettiget strevde etter å flytte autoritetsbegrepet
fra det overnaturlige området til det sosiale hvor det
ikke hørte hjemme. Hun mente ikke at det var selvmotsigende
eller uetisk å velge å adlyde Guds autoritet og forkaste
statens autoritet siden "vi ble født inn i en stat
og kunne ikke hjelpe for det, men vi aksepterte Gud av vår
egen frie vilje".
Påvirket av Tolstoy og Proudhon, forsøkte hun
sammen med anarkisten Peter Maurin og the Catholic Worker Group
å desentralisere samfunnet og bygge opp et alternativt
samfunn som bestod av familier, med en kombinasjon av privat
og felles eiendom. Mens de fleste mennesker assossierte Catholic
Worker med frivillig fattigdom og fellesskap, la hun først
og fremst vekt på behovet for kjærlighet: "Vi
har alle kjent den lange ensomheten og vi har lært at den
eneste løsningen er kjærlighet og at kjærlighet
kommer med fellesskap." (Disse katolikkene har bl. a. opprettet
en gratisrestaurant i Los Angeles sentrum som heter "The
Hippie", og som nå har vært åpen i circa
20 år.)
Losjenes kristendom
Dyrkingen av den brutalt despotiske Jehovah har vært
et kirkelig anliggende og representerer kun én
fortolkning av de hebraiske hellige skrifter. Losjene, og spesielt
Frimurerlosjen, representerer en annen fløy innenfor den
judeo-kristne tradisjonen som har vært relativt lite omtalt
p.g.a. losjenes hemmelighets-skikker. En medvirkende årsak
til losjenes hemmelighetstradisjoner er at kjettere ble drept
av kirken. Losjene og kirkene har i alle århundrer stått
som bitre motstandere, og denne striden dreier seg om legenden
om Skapelsen.
Ifølge Første Mosebok var det Elohim-åndene
som skapte solsystemet og livet på jorden, og noen middelalder-tekster
gjengir tradisjonen om de syv Elohim-åndene og om at én
av disse, Jahve-Elohim eller Jehovah, bemektiget seg herredømmet
over jordutviklingen, trengte de andre bort, og dermed gjorde
seg til enehersker
Ifølge den såkalte Tempel-legenden,
kom Kain til verden ved at en av Elohim-åndene forente
seg med Eva, urkvinnen. Kain er derfor en direkte sønn
av Gud. Sjalusien mellom Kain og hans bror Abel oppsto fordi
Kain ofret til Jehovah resultatet av eget slit: frukt og grønnsaker
som han hadde sådd og høstet. Abel derimot bare
slaktet en sau og ga Gud det som allerede var skapt. I sitt raseri
over at Abel blir godkjent og ikke han selv, dreper Kain sin
bror Abel. Gud bannlyser Kain, men merker hans panne slik at
ingen skal ha lov til å drepe ham. Bibelen forteller videre
hvordan Kains etterkommere består av håndverkere
og vitenskapsmenn - med andre ord, de som overlever i kraft av
egne evner og kunnskaper, uavhengig av høyere autoritet.
Dermed oppstår to strømninger i den hebraiske kultur:
Abels slekt, den herskende intellektuelle eliten, dvs. presteskapet
og kongene, som fysisk sett livnærer seg av Kains slekt:
smedene, snekkerne, jordbrukerne, keramikerne osv.
Tempel-legenden har fått sitt navn fra det dramaet som
utspilte seg omkring byggingen av Salomos tempel. Dronningen
av Saba kommer på besøk, blir mektig imponert av
det fantastiske templet, av all rikdommen, og av Salomos visdom
og skjønnhet. Hun insisterer på å treffe templets
arkitekt - noe som irriterer kong Salomo enormt. Men han innfrir
hennes ønske, og arkitekten Hiram-Abiff dukker opp. Dronningen
av Saba og Hiram-Abiff forelsker seg og gifter seg i all hemmelighet
ute i skogen til tross for at dronningen allerede har forlovet
seg med Salomo. Hiram-Abiff har noen utro tjenere som sammensverger
seg med kongen og forråder ham ved å sabotere hans
mesterverk: Støpingen av Den Smeltede Sjøen. Vannets
dramatiske bevegelser i det en bølge brytes skulle fanges
i en metallskulptur. Men sabotørene sørger for
at det flytende metallet havner utenfor 
støpeformen.
Når katastrofen truer, hører Hiram-Abiff en stemme
som beordrer ham til å stupe i ildsjøen. Dette gjør
han og havner i Jordens Sentrum. Der treffer han sin egen stamfar
og Kain selv. Der er også frihetens gud Lucifer, lysets
engel. Hiram får en magisk hammer som han tar med seg tilbake
til templet. Med hammeren fullfører han sitt mesterverk
med suksess. Hans fiender lykkes imidlertid i å få
ham myrdet til slutt.
Dette er det mytologiske opphavet til fiendskapet mellom presteskap
og losjer. I moderne tid har losjene også ervervet seg
politisk makt ved siden av kirken og står derfor fjernt
fra anarkismen, men deres versjon av Skapelsen og Dronningen
av Sabas besøk til kong Salomo er mer fordøyelig
for anarkister enn den geistlige tradisjonen som er basert på
grundig sensurerte tekster.
Den anarkistiske Kristus står likevel like fjernt fra
losjene som fra kirkene. En konsekvent autoritetsfiendtlig Kristus
kan hverken være konge eller lærer, men bare ånd.
Sosialisme og kristendom
Jesu frivillige fattigdom, hans angrep på rikdommer
(det er vanskeligere for en rik mann å komme inn i himmelen
enn for en kamel å gå igjennom et nåløye),
og hans fordeling av varer (spesielt brød og fisk) - alt
dette inspirerte mange urkristne til å praktisere en form
for kommunisme. Det er høyest sannsynlig at disse urkristne
kommunistene hadde forbindelse med essérne, en jødisk
sekt som praktiserte felleseiendom av varer og nestekjærlighet.
Siden de ønsket å befri sjelen fra kjødets
fengsel, var de asketiske men trakk seg ikke tilbake fra verden.
De foraktet ekteskapet og kvinnenes "pirrende vellystighet",
men passet på andres barn. Nepotisme var tabu; esséerne
hadde bare lov til å hjelpe dem de ikke var i slekt med.
Deres strenge regler gjør det betenkelig å betrakte
dem som forløpere for anarkisme, men de var absolutt et
utbrytersamfunn, et kommunistisk-religiøst kollektiv,
som ble meget høyt verdsatt av omverdenen fordi de var
grenseløst generøse mot alle som trengte hjelp.
Kristen teologi (grunnlaget for kirkens oppfatning av denne
religiøse filosofien) oppstod i middelalderen som en syntese
av bibelske skrifter og aristoteliske verker. Aristoteles ble
alltid referert til som "Filosofen", dvs. forstandens
veileder gjennom gamle obskure tekster. Den anti-autoritære
kristendommen kommer vi frem til ved å grave dypere i hellenismen.
Platon har et friskere pust av orientalsk visdom. Enda mer interessant
er Pythagoras, og det pussige er at Platon måtte reise
helt til Italia for å finne de usle restene av Pythagoras'
verker. De greske politiske lederne hadde sørget for å
fjerne dem etter hans død. Dette har nok sin naturlige
forklaring i at Pythagoras var en meget original sosial tenker,
og hans idéer burde vekke interesse blant anarkister i
vår postmarxistiske epoke.
Pythagoras mente at samfunnets intellektuelle
elite som han selv tilhørte, dvs. prester, lærere,
politikere osv., ikke skulle ha eiendom. Kun arbeiderne skulle
ha eiendom, dvs. håndverkere og denslags, fordi de hadde
behov for rikdom, men de med høy utdannelse hadde ikke
behov for å eie noenting.
Geniet bak denne sosiale idéen ligger i at den åndelig-intellektuelle
eliten kan, ved å holde nøkkelstillinger i samfunnet
og samtidig selv være eiendomsløse, inspirere økonomisk
brorskap blant arbeiderne som på sin side forvalter rikdom.
Det er lett forståelig at maktmenneskene i det gamle
Hellas, som ikke våget å røre Pythagoras mens
han levde, grep inn i hans dødsbo for å tilintetgjøre
hans nedskrevne verker. Her har vi kanskje bakgrunnen for at
Vestens kultur har blitt underkastet en intellektuell elite som
samtidig har påberopt seg retten til å forvalte rikdom.
Sosial urett i nyere tid bør betraktes i denne sammenheng.
Den urkristne kirkens holdning var en utvetydig fordømmelse
av rikdom. Den kommunistiske tradisjonen i urkristendommen virket
som en mytens kraft og fikk en betydelig innflytelse på
anarkismens og sosialismens senere utvikling.
De første kristne troende praktiserte kommunisme og
felles bruksrett. Fortellingene fra Apostlenes Gjerninger er
krystallklare:
"Og alle som trodde var sammen og hadde alle ting felles;
Og de solgte sine eiendeler og varer, og fordelte dem blant alle
menn, etter hver enkelts behov." (Apostlenes Gjerninger
2:44-5).
"Og hele folkemengden av dem som trodde var av ett hjerte
og én sjel; heller ikke sa noen av dem som kunne ha grunn
til det at noen av de tingene han hadde var hans egne; men de
hadde alle ting i fellesskap." (Apostlenes Gjerninger 4:32)
Urkristendommens fedre var også utvetydige på
dette punktet. Ambrose i det fjerde århundre slo fast:
"Naturen har skjenket alle ting til alle mennesker til deres
felles nytte...... Naturen har derfor produsert en felles rett
til alle, men grådighet har gjort det til en rett for de
få." Han kom Kropotkin i forkjøpet ved å
konkludere med at "ifølge Guds vilje og naturens
enhet bør vi hjelpe hverandre gjensidig."
Francis fra Assissis forsøk på å vende
tilbake til den historiske Jesu liv i begynnelsen av det trettende
århundre hadde revolusjonære ringvirkninger. Som
vel kjent holdt han en preken for fuglene, skrev en hymne til
solen, og kalte eselet for sin bror. Selv om han ikke var vegetarianer,
reflekterer hans kjærlighet til dyr en mystisk bevissthet
om tilværelsens enhet som vanligvis er fremmed for hovedstrømningen
i judeo-kristen tradisjon. Francis fra Assissis sinnelag bærer
et sterkt preg av buddhistisk filosofi. Ifølge hans samtidige
tok han "en indre og ytre glede i nesten hver eneste skapning,
og når han berørte eller så på dem,
så hans ånd ut til å være i himmelen
istedenfor på jorden." Han følte den samme
glede med vann, stener, blomster og trær, og levde et liv
i ekstatisk lykke på alle måter. For Francis er Gud
iboende i verden, og Treenigheten gjennom Kristus har blitt menneskets
venn.
Francis prøvde å leve som Kristus i frivillig
fattigdom. Han fornektet ethvert eiendomsbegrep. Hans opprinnelige
gruppe var forenet i fullkomment fellesskap, men så snart
hans etterfølgere ble akseptert inn i den katolske kirken,
utviklet franciskanerne seg til en hierarkisk munkeorden som
de andre. Francis' budskap om mystisk fattigdom 
hadde
en tvers igjennom autoritetsstridende innflytelse: det synliggjorde
at kirken og staten var fortapt i praktutfoldelse og overflod,
og presenterte de fattige som det eneste samfunnet i stand til
å oppnå frelse. De som ønsket å følge
Francis' personlige eksempel ble kalt Beåndede og ble omsider
avvist som kjettere. Innen slutten av det trettende århundre
spredde de også Joachims spådommer om den kommende
åndsfrihetens tidsalder.
De Beåndede var bare én tråd i en voksende
millennium-bevegelse i middelalderen ved siden av Den Frie Ånds
Brødre, taborittene og tussittene, og reformasjonens anabaptister.
Den dukket opp i den republikanske bevegelsens radikale fløy
under den engelske revolusjonen, særlig blant the Diggers
og the Ranters (Graverne og Skrålerne). Disse gruppene
fant inspirasjon fra tekster som Augustins "Elsk og gjør
hva du vil" og Paulus' uttalelse "Der hvor Herrens
ånd er, der er frihet." De avviste kirken og staten
og all verdslig lov fordi de følte at de var i en tilstand
av Guds nåde og ikke kunne synde. De fornektet enhver jordisk
regjering og trodde at gudegitt fornuft var tilstrekkelig til
å lede deres handlinger.
Penger og kristendom
Evangeliene og åpenbaringen demonstrerer en konsekvent
opposisjon til autoritet. Jesus råder sine disipler til
ikke å imitere nasjonenes konger: "Konger og guvernører
har herredømme over mennesker; la det ikke forekomme noe
slikt blant dere."
Jesus hengte politisk autoritet konsekvent ut til forakt.
Da han for eksempel sa "Gi til keiseren", mente han
ikke nødvendigvis det som vanligvis tolkes, at undersåtter
skulle adlyde sine overhoder. Rådet ble gitt i forbindelse
med skatt. Ettersom keiseren, som har skapt penger, er dens mester,
antydet Jesus at en kristen ikke kan tjene Mammon og Gud samtidig.
("Mammon" betyr opprinnelig "hindringenes gud",
men nyere bibeloversettere har foretrukket "penger".)
Dette temaet fra Det Nye Testamente
har vist seg å være en vrien knute for kristne anarkistiske
tenkere nettopp fordi alt vi møter i form av jus i vår
tid er for det meste uttenkt av økonomer, av finansmenn.
Denne prossessen har vært i utvikling siden reformasjonen
og renessansen, og i forrige århundre oppstod det bank-og-finanssystemet
som i dag overskygger absolutt alle menneskelige forbindelser.
Enhver statsmakt, uansett politisk farge eller styreform, er
totalt underkastet økonomene som har regjert siden de
overtok makten fra kirketeokratiet og monarkene.
Som biologiske skapninger er vi fysisk avhengige av det matnyttige,
av næringslivet. Dette er underkastet et valutasystem som
domineres av staten og hele det juridiske regelverket. Det moderne
oligarki, kamuflert som demokrati, opprettholder sin makt gjennom
våre mager. Så lenge all handel avhenger av en valuta
som trykkes og utgis av Norges Bank i Oslo eller av The Treasury
i Washington D.C, så lenge "keiserens bilde"
avgjør om en transaksjon er mulig eller ikke, er vi alle
slaver av våre regjeringer nettopp fordi ethvert menneske
må spise for å eksistere. Næringsliv er en
umulighet uten "keiserens stempel."
Tatt i betraktning at denne situasjonen har sine røtter
i den romerske kultur, er det uhyre interessant at problematikken
blir tatt opp i Det Nye Testamente, bl.a. hvor Kristus fristes
av sine motstandere med spørsmålet om å betale
skatt. Han svarer at fordi mynten (valutaen) bærer keiserens
bilde, tilhører den ham: "Gi keiseren det som keiserens
er og Gud det som Guds er."
Under de rådende sosiale forhold stod Kristus frem som
en åndelig, ikke økonomisk og derfor heller ikke
politisk, opprører og frigjører. Dette er av enorm
betydning fordi det også berører Kristi aller første
"fristelse" eller prøve: Han blir sulten etter
å ha fastet i førti dager. Verdens Fyrste foreslår
å gjøre stener til brød. Med stener lager
man mynter, dvs. valuta, til å kjøpe mat. Kristus
svarer at mennesket lever ikke av brød alene men av hvert
ord fra Guds munn.
Den fristelsen som Kristus her konfronter består i å
leve for å spise istedenfor å spise for å leve.
Dette grunnlaget for grådighet og hedonisme bygger på
illusjonen at mennesket lever av brød alene. Kristus kan
ikke benekte at mennesket lever av brød på det fysiske
plan og må derfor bruke stener, dvs. penger, med keiserens
bilde. Verdens Fyrste, som bl. a. står for all verdslig
autoritet (og som kirkens teologi forveksler med Lucifer), må
av den grunn innrømmes herredømme over næringslivet.
Verdens Fyrste og hans pengemakt setter det matnyttige i tilværelsen
på tronen slik at alt annet - kultur, religion, åndsliv,
kunst - blir biprodukter av næringslivet. Vårt pengesystem
kjøper og selger arbeidskraft så vel som varer.
I praksis er det derfor mennesker som kjøpes og selges.
Pressen omtaler arbeidskraft i forskjellige land som varer på
butikkhyllene. Skolene har blitt fabrikker som produserer varer
ifølge finansmennenes bestillinger, dvs. etter kundenes
ordre. Vi har økonomisk slaveri takket være et valutasystem
som gjør det mulig å erverve store summer gjennom
spekulasjon, særlig via eiendomsmegling og børsgambling,
og deretter leve av renter som bankene betaler. På den
måten kan man gjøre krav på andres tjenester
uten selv å arbeide i det hele tatt.
Hele det moderne krigsapparatet styres av økonomer,
og kirkens embetsmenn har solgt sin tankefrihet til keiseren
fordi de lever for å spise, akkurat som Esau i Det Gamle
Testamente da han solgte sin fødselsrett, sin velsignelse,
til Jakob for et måltid.
Interessant i høyeste grad er kirkens velkjente misbruk
av Kristi uttalelse om skattebetaling. De sier at man må
tjene det militære fordi man skal "gi keiseren det
som keiserens er." Konklusjon? Mennesket er en mynt, en
sten eller pengeseddel påstemplet keiserens bilde. Siden
teologene har gitt det som Guds er, dvs. åndsfriheten og
handlefriheten, til keiseren, er det naturlig for dem å
oppfordre ungdommen til den samme synd.
Uttalelsen om keiserens mynt kan sees i lys av Jesu forakt
for penger. Det sentrale i denne sammenheng er at det er Judas
Iskariots svakhet for penger som ligger til grunn for selve forræderiet
av Kristus.
Kristendom og straff
Hennacy tok fullstendig avstand fra medvirkning til straff,
og han henviste til episoden med Jesus, fariséerne, og
kvinnen som var skyldig i ekteskapsbrudd. Dette utgangspunktet
er meget interessant. Vårt moderne sosialdemokrati har
nemlig tre hovedbegreper bak sin juridiske filosofi. Det ene
er "straff." Det andre er "kriminalvern."
Det tredje er "skrekk og advarsel."
Straffementaliteten er en anakronisme fra Moseloven
i Det Gamle Testamente og er basert på hevngjerrighet.
Dette prinsippet blir imidlertid
totalt annullert i Det Nye Testamente. Under Moseloven var det
dødsstraff for ekteskapsbrudd. De geistlige bragte Kristus
en kvinne som de hadde tatt på fersk gjerning. Loven krevet
at hun skulle stenes til døde. Kristus bøyde seg
ned og skrev i sanden. Så svarte han at den som var uten
skyld skulle kaste den første sten. Alle prestene gikk;
de eldste først. Da Kristus var alene med kvinnen, spurte
han henne om de ikke hadde dømt henne. Hun svarte nei.
Kristus sa: "Heller ikke jeg dømmer deg. Gå
din vei og synd ikke mer."
Kristus skrev i sanden, i jorden, fordi kvinnens synd var
registrert i jordens karma, eller skjebne (nemesis). Karmaloven,
eller skjebneloven, er den eneste rettferdige straffer. ("Hevnen
er min," sier Herren.) Følgelig har intet menneske
rett til å straffe eller ta hevn over andre mennesker.
Opplysningstidens samvittighetskvaler overfor straff-og-hevnprinsippet,
frykten for lovbrytere og lengsel etter trygghet og sikkerhet
bak uniformerte rygger har skapt det moderne hygienisk-kliniske
begrepet "kriminalvern".
Kriminalvern går ut på å beskytte
samfunnet mot asosiale og farlige mennesker, mot skadelige elementer,
uten direkte tanke på hevn eller straff. Straffen blir
i så fall en slags terapeutisk skammekrok fra barnehagen;
lovbryteren blir en liten unge som må oppdras av "samfunnet"
for å bli "snill." En dom av en lovbryter blir
dermed et tiltak fra makthavernes side for å verne andre
mennesker mot repetisjoner av hans overgrep. Denne kliniske løsningen
består i at asosiale personer blir behandlet som pasienter
på linje med fysisk syke. En filosofisk avviker, dvs. en
annerledes tenkende, eller en kulturell kjetter, blir likedan
behandlet som en epileptiker, en kreftsyk, en schizofren, en
narkoman eller en nekrofil seriemorder.
Det atavistiske straffeprinsippet henger allikevel igjen i
vår juridiske filosofi i form av "skrekk og advarsel"
- "deterrant" på engelsk. Man mener at
strenge dommer og straffer skal "skremme" andre fra
å begå lovbrudd.
Forskningen viser at straff som avskrekking ikke er effektivt,
men her dominerer følelsene over forstanden, og hevnmotivet
dominerer sterkt i forhold til dødsstraff i USA - nasjonen
som hevder å være et kristent, gudfryktig idealsamfunn
som alle andre nasjoner bør lære av. Det er utenkelig
at vår statsminister kunne styrke sitt parti blant velgerne
ved å klappe et mordoffers etterlatte på skulderen
og si: "Jeg er enig med deg. Vi skal gi deg hevn. Vi skal
gasse det jævla krypet." Akkurat den ordvekslingen
har ikke funnet sted, men den demonstrerer psykologien bak amerikanske
valgkampanjer.
Et interessant trekk ved straffens psykologi er at de som
straffer andre, dvs. politifolk, dommere, juriemedlemmer osv.
må ikke selv ha vært straffet. De må ha et
såkalt "rent rulleblad"; de må ikke kunne
identifisere seg med den som skal ydmykes. Denslags medfølelse
basert på empirisk erkjennelse av straffens vesen ville
gjøre det umulig å fullføre oppgaven. "La
den som er uten skyld kaste den første sten. Og alle gikk,
de eldste først...." Kristus, som jo er de kristnes
forbilde og eksempel, nektet å dømme eller straffe
sine medmennesker. Isteden lot han seg selv straffe. Det er derfor
meget interessant at kristne dommere i USA den dag i dag får
folk henrettet i Jesu navn og med bibelen på bordet ved
siden av lovbøkene. Prinsippet er det samme når
norske prester forsvarer statens straffelov.
Hennacy på sin side var
inspirert av den "sanne opprøreren Jesus" og
hans idé om Gud "var ikke en autoritet som jeg adlød
som en monark men et prinsipp om godhet slik det ble lagt frem
av Jesus i Bergprekenen." Hvis statens krefter stod i konflikt
med hans idealer, ville han følge sine idealer og være
ulydig mot staten. Hennacy talte for "énmanns-revolusjonen
i hjertet" basert på frivillig fattigdom og pasifisme.
Da han oppsummerte sin åndsarv, skrev han: "Jesus,
St. Francis, Tolstoy og Gandhi fulgte en vei som lærer
oss å elske vår fiende, skape rettferdighet, avskaffe
utbytting, og å stole på Gud istedenfor politikere
og regjeringer."
I forordet til sin selvbiografi ga Hennacy den klareste og
mest uttrykksfulle erklæring av sine prinsipper og deres
opphav i kristendommen:
"Kristen-anarkisme er basert på
Jesu svar til fariséerne da han sa at den som var uten
skyld skulle kaste den første sten; og på Bergprekenen
som foreslår å svare ondt med godt og å vende
det andre kinn til. Derfor, når vi tar noen som helst del
i statstyre ved å avlegge stemmer for lovgivende, dømmende
eller styrende byråkrater, da gjør vi disse menn
til vår arm som vi kaster en sten med og fornekter Bergprekenen.
Ordbokdefinisjonen av kristen er: en
som følger Kristus, snill, snillaktig, Kristus-lignende.
Anarkisme er frivillig samarbeide for det gode, med rett til
etterfølgelse. En kristen-anarkist er, derfor, en som
vender det andre kinn til, kaster pengevekslernes bord overende,
og som ikke trenger en snut til å fortelle ham hvordan
han bør oppføre seg. En kristen-anarkist setter
ikke sin tillit til kuler eller folkestemmer for å nå
sitt ideal; han når dette idealet daglig gjennom énmannsrevolusjonen
som han møter en dekadent, forvirret og døende
verden med."
Der hvor Day og Hennacy var hovedsakelig aktivister, utviklet
den russiske filosofen Nicholas Berdyaev i likhet med Tolstoy
en form for revolusjonær kristendom som var ikke-institusjonell
og frigjørende. Begge så Guds Rike som en eksistensiell
tilstand fremfor et sosialt regime, men for Berdyaev tok dette
form som kreativ selvstendighet istedenfor ikke-motstand basert
på kjærlighet.
Moderne kristendom
Både i bibelen og i kirkefedrenes verker er frihetsprinsippet,
budskapet om individets totale frigjøring, kamuflert i
en språkdrakt som er sterkt preget av romersk autoritetskultur.
Denne romerske kulturen har satt sin dominerende farge på
vår skolekristendom, ikke minst gjennom Martin Luther som
selv var erkeautoritær. Det er derfra vi har fått
så mange latinske betegnelser i Justisdepartementet, som
på sin side har gitt myndighet til geistligheten. Det er
derfor helt naturlig at kirketeokratiets tusenårsjubileum
av kristendommens inntog i Norge vekker anstøt. Kristendommen
kom til Norge i en svært primitiv form, og den ortodokse
kristendommen er den dag i dag, i tillegg til å ha blitt
steril. nesten like primitiv som på Luthers tid. Hvis vi
derimot betrakter den kristne idéen som en levende
åndelig-etisk impuls, er dette noe som har hatt en helt
annen virkning på vår kulturelle og sosiale utvikling.
Kristendommens modning i Europa kan i denne forbindelse hevdes
å være en viktig årsak til at vårt kontinent
er det eneste i verden som ikke lenger praktiserer offentlige
henrettelser. Denne observasjonen avslører samtidig hvor
tvers igjennom overfladisk den amerikanske kristendommen er -
en kristendom som er fullstendig gammeltestamentlig og romersk
i sin karakter. Det er derfor påfallende at amerikanske
teologer nå dominerer nesten all offisiell kristen kultur.
Den amerikanske misjonsindustrien fra Sørstatene med sine
svovelpredikanter, Jesus-marsjer, Billy Graham-rallies, studiebibler,
gospelkor, foredragsholdere, forfattere osv. har tatt monopol
på alt som kalles "kristent" i våre omgivelser.
Våre frikirker er sørstatsfundamentalistenes institusjoner.
USA har dessuten gitt oss Pentagons UFO-Jesus
- han som kommer tilbake på et romskip for å bli
jordens diktator.
All kirketeologi representerer en anakronistisk filosofi fra
romertiden. Her hevdes det bl.a. at vi i vår falne tilstand
trenger strenge herskere, sannsynligvis fordi noen er mer falne
enn andre, eller som George Orwell formulerte det i Animal
Farm da grisene gjorde seg selv til politi: "All animals
are equal, but some animals are more equal than others."
De aller mest korrupte har sunket så dypt at de påberoper
seg makt og autoritet over sine medskapninger ved å hevde
at den grusomme, kjærlige, slemme, snille, perverse, perfekte,
eneveldige superdiktatoren har gitt dem oppgaven.
Fra korset til hodeskallen
Det er fullt ut forsvarlig å vifte anarkismens sorte
flagg med den ene armen og Kristi sverd med den andre så
lenge det kun er snakk om Kristus som åndelig revolusjonær
frigjører. Kristus som konge hører kirken
til og Kristus som lærer hører losjene
til. I anarkistisk forstand kan det aldri være snakk om
Kristus som noen som helst belærende autoritet.
Den anarkistiske Kristus er en luciferisk Kristus.
Den åndsbevisste anarkist er en gud i sin egen rett. Han
er sin egen Kristus akkurat som den Førstefødte
i Palestina. I denne forstand blir den historiske Jesus fra Nazareth
ingen autoritet, men en inspirasjon. Denne åndsretningen
innenfor anarkismen kan kalles esoterisk eksistensialisme.
Det er nettopp den esoterisk-eksistensialistiske kristne anarkismen
som legger spesielt stor vekt på Kristi svar til de skriftlærde
som truer med å stene ham fordi han kaller seg Guds Sønn.
I sitt forsvar siterer han ingen ringere enn Lucifer: "Står
det ikke skrevet: Dere er guder?" Dette var Lucifers ord
til Eva da hun ble fristet med kunnskapens frukt: "Dere
skal slett ikke dø; dere skal bli som Gud selv og vite
godt og ondt." Kunnskapens vei er den selvstendige tenkningens
vei.
Jesus nektet å samarbeide med de romerske herskerne,
nektet å ta imot økonomiske fordeler fra sadduséerne,
og oppfordret mennesker til å frigjøre seg og bygge
opp sine samfunn basert på frivillig samarbeide og felles
eiendom. Jesus gjorde opp med overtredere ved å konfrontere
dem og så tilgi dem. Ved å foreslå at vi skulle
gjøre mot andre som vi ønsker gjort mot oss selv,
foreslo han et universelt moralsk prinsipp som ikke krever lovens
velsignelse. Ved ikke å motstå det onde, ved å
vende det andre kinn til, lærte han at vi ikke skulle være
delaktige i vold mot andre. I og med at regjering er organisert
vold par excellance, må en oppriktig lesning av
Bergprekenen logisk føre til fornektelse av ethvert verdslig
styre. Som med de andre ledende verdensreligioner, har kristendommen
lagt bak seg en blandet testamentarisk gave, men den har vært
en kilde til enorm inspirasjon til både til anarkisme og
til sosialisme, og dette vil utvilsomt fortsette inn i fremtiden.
Spenningen mellom konservativ, autoritær kristendom
og anti-autoritær anarcho-kristendom ser ut til å
skyldes to motsatte menneskesyn. Ortodokse fundamentalister betrakter
menneskets natur som uforbederlig ondt og svikefullt, og at Herrens
kjærlige, sviende svepe og velmente tukt er like nødvendig
som tran og vitaminer. Derfor har vi lært på skolen
at "et kristent samfunn må gjøre alt det som
gjøres kan for at fristelsen til forbrytelser skal bli
minst mulig."
Libertarianske teologer og filosofer mener derimot at mennesket
er godt og edelt og guddommelig ut ifra sine naturlige impulser
og at hele samfunnet ville ha vrimlet av selvofrende og uselviske
Kristus-typer dersom staten og kirken ikke hadde vært der
og gjort oss slemme og umoralske med sine brutale misgjerninger.
Begge disse grupper skaper seg et forenklet menneskesyn ved
å prosjisere sine selverkjennelser på resten av samfunnet
og menneskeslekten. Den konservative tyrannen, som gjerne har
fått en rikelig posjon med god gammeldags juling i sin
oppvekst, finner så mye søppel og ondskap i sin
egen sjel at han ikke kan mene annet enn at brutal tukt må
til for å holde menneskenes verste tendenser i sjakk. I
sin egen natur finner han ting som skremmer ham selv. Den optimistiske
sosialfilosofen ser derimot det beste i sine medmennesker fordi
han selv er et godt menneske.
Anarkismen bygger i bunn og grunn nettopp på teorien
om menneskets naturlige uskyld, uselviskhet og godhet som vil
blomstre fritt straks man fjerner tyranniets hindringer. Utviklingen
av et dyptgående og nyansert syn på det ondes problem
er imidlertid en absolutt forutsetning for at anarkismen som
åndsidé kan gjøre seg forstått utenfor
sin egen krets av instinktive naturoptimister.
Et sentralt punkt i ortodoks, fundementalistisk, reaksjonær
kristendom er at enhver form for utvikling er totalt fraværende.
Evolusjon eksisterer ikke. Alt står stille og venter på
Herrens Dag, på Dommen og Straffen og Vreden og Krigen
og Hevnen og Verdens Ende. Betraktningen av mennesket som bunnløst
og uforbederlig ondt og svikefullt er vår tids resultat
av en teologi som er trollbundet av Det Gamle Testamente. Det
Gamle Testamente omtaler menneskenaturen som tvers igjennom korrupt
samtidig som det hintes at en Frelser vil bli sendt for å
endre denne situasjonen. Evangeliene, eller "Det Glade Budskap",
hevder imidlertid at mennesket kan foredle sin natur gjennom
omvendelse. Kjetterske retninger i kristendommens historie som
vi finner blant en rekke mystikere, i små sekter og i den
såkalte esoterisk-kristne tradisjonen og i antroposofien,
har antydet at frelsen er en metamorfose som for hvert enkleltindivid
kan kreve mange inkarnasjoner, men at en foredlingsprossess av
menneskets vesenskjerne, uansett livssyn, har vært i utvikling
siden Kristi gjerning i Palestina fordi denne gjerningen ble
gjort av en gud i menneskeskikkelse.
De ortodokse kristne som benekter evolusjon kan derimot ikke
akseptere en slik metamorfose; derfor må de tviholde på
Det Gamle Testamente, på Moseloven og straffen. De er minst
like reaksjonære som de skriftlærde var for to tusen
år siden.
Den anarkistiske kristendommen har ingen definerbar struktur,
ingen læresetninger, ingen katekisme. Den beskrives kun
av de enkeltindividene som selv utarbeider den. Symbolet
er et dødningehode, inspirert av Golgotha, dvs. Hodeskallestedet,
der Kristus ble henrettet. Kirken valgte korset, et torturinstrument
av verste sort, og egentlig et skammens symbol. Dødningehodet
er derimot en påminnelse om at alle mennesker møtes
på Golgotha med sin dødstime. Kristus er ett med
dødens vesen og derfor menneskets skjebne. Her kan man
mene hva man vil om kristendommen eller om andre religioner.
Dødningehodet står der allikevel som et hundre prosent
garantert dødsløfte for hvert enkelt menneske,
og det er nettopp dødsfrykten som gjør dette symbolet
så upopulært i det priviligerte borgerskapets kretser.
De foretrekker korset, for slik døde jo Jesus, men det
angår aldeles ikke vår egen skjebne. Vi trenger ikke
å dø, hevder de, for Jesus døde jo for oss
på korset og kommer nå på UFOen sin for å
gjøre oss evig fysisk unge. Kristne anarkister erkjenner
derimot sin dødelighet gjennom dette symbolet som er felles
for kristne kjettere, pirater, anarkister, satanister, nazister,
dødsskvadroner osv. På Gateavisas T-skjorter bruker
vi imidlertid hele skjelettet, og det er i aller høyeste
grad kristent. Romerne hadde for vane å brekke bena på
dem som var henrettet på Golgotha for å være
sikre på at de ikke skulle finne på å overleve
og løpe sin vei. Jesus var imidlertid død for lengst,
og derfor stakk de ham i siden isteden fordi det stod skrevet
i Det Gamle Testamente: "Intet ben skal brekkes på
ham." Så hver gang du kommer over et skjelett eller
en hodeskalle, da bør du tenke på Gateavisa og på
døden og Jesus.
Tarjei Straume
Kilder:
Peter Marshalls "Demanding The Impossible"
Rudolf Steiners "Die Tempellegende und die Goldene
Legende" (nr. 93) m.m.
Bibelen
Eduard Schuré (om Pythagoras)
og klipp fra Pastors "Syng Min Sang"
Anarkistisk filosofi
Antroposofisk anarkisme
Nazi-okkultismen
Click to subscribe to anthroposophy_tomorrow
Relevante artikler på engelsk:
Children of Lucifer
The Death Penalty
The Temple Legend
