Generasjonsforvirring?
Tungvektere fra den priviligerte kjendisklassen
i Norge, med Rolv Wesenlund i spissen, gjør et såkalt
opprør mot "the Establishment" i disse dager.
Typer som Willy Haugli, Jahn Otto Johansen, Ellen Horn og Christian
Wennerød. Vi er mange, og vi er farlige, sier de. Her
mangler det hverken kapital eller politisk tyngde.
Spørsmålet reiser seg om dette
veletablerte mediahoffet representerer folk over femti på
grasrotplanet, og om de er istand til å sette seg inn i
de problemer og behov som melder seg for dagens og morgendagens
pensjonister.
Min spørsmålsstilling må
ikke misforståes. Selvfølgelig skal enhver kunne
velge å fortsette å arbeide istedenfor å tvangsavsettes
etter å ha blitt 65 eller 67 år, spesielt kjendiser
med spennende og kreative karrièrer. Det er noe betryggende
ved å se kjente ansikter som fortsetter å vise seg
til de er langt over 90, skuespillere, regissører, sangere,
komponister, forfattere osv. Når ikke alle går av
banen like tidlig, hjelper de med å bremse tiden litt for
oss. Men dette gjelder som sagt priviligerte, velstående
kjendiser med nok av penger til utenlandsturer, helsestudio,
økologisk mat, private sykehus og verdens beste og dyreste
medisiner. Jeg tviler på at noen av disse kan forestille
seg hva det vil si for en fattig telefonintervjuer, omsorgsarbeider
eller tungtransportsjåfør å jobbe ti eller
tyve år utover pensjonsalderen. Jeg tviler også på
at disse kjendisenes klagesaker, som f.eks. at de får for
lite skreddersydd reklame, angår alle andre i like stor
grad.
Jeg vil illustrere mitt hovedanliggende med
to erindringer som sitter spikret i hukommelsen med krystallklar
nøyaktighet. Begge episodene dreier seg om grotesk respektløshet
overfor eldre mennesker i Norge. Den første fant sted
på Nisseberget i Slottsparken sommeren 1967. Jeg var selv
atten år gammel, og vi pleide å sitte på gressplenen
der og røyke hasj. Dette fant politiet så interessant
at de til stadighet tok bilder av oss med fjernlinser. Men på
den andre siden satt vi selv på orkesterplass når
det gjaldt overvåking av politiets aktiviteter. I vår
omgangskrets fantes også noen gamlinger, slitne typer med
en flaske sprit i lommen. De rike satt på fine restauranter
og bestilte sine pjoltere før de tok taxi hjem, mens de
fattige måtte gjemme seg for Onkel fordi det var strengt
forbudt med alkohol på gaten eller i parker. Og det jeg
husker så godt fra sommeren 1967, "summer of love"
som det het i San Fransisco den gangen, var et furet ansikt i
60-årsalderen. En dag kom han opp på nisseberget
med blodige skrammer i ansiktet og på hodet. Politiet hadde
gitt ham juling i patruljebilen.
Og så var det 25 år senere, sommeren
1992, på Egertorget. En eldre mann jeg hadde observert
rundt omkring i byen, satt på en benk der. Så kom
en patruljebil, og fem sterke unge betjenter kom ut og omringet
den gamle. Han satt nemlig med en flaske pils, vis-a-vis de mer
priviligerte som drakk samme stimulans fra glass på fortausrestaurantene
i nærheten. Betjentene gikk i ring rundt den gamle og provoserte
ham verbalt til han begynte å ta til motmæle. Da
flirte de. Deretter la de ham i jern bak ryggen og sparket ham
inn i bilen før de smelte igjen bakdøren. Senere
fortalte den gamle meg at de hadde gitt ham juling i bilen. Med
håndjern på. Han var en gammel kjenning av politiet,
som det heter, med samme forbrytelse hver gang: Alkohol på
offentlig sted.
Det er ikke snakk om forskjellsbehandling
fra lovens håndheveres side. Tenåringer får
minst like mye juling som gamlinger, sannsynligvis mer, for de
slenger oftere med leppa, som det heter. Det er imidlertid et
spørsmål om vanlige fattige mennesker fortjener
å bli "fredet vilt" når de har nådd
en viss alder. Selvfølgelig er det ydmykende for en ungdom
å bli mishandlet av eldre politifolk. Det er imidlertid
en annen type ydmykelse å bli utsatt for denne type behandling
av uniformerte ungdommer uniform når man selv nærmer
seg pensjonsalderen. Da føles det som et endelig stempel
på ens liv, en bekreftelse på at man er permanent
uønsket av samfunnet.
Dette kan man ikke forvente at kjendiseliten
skal forstå. Når de føler seg tilsidesatt
fordi nye ringetoner på mobiltelefonen, eller en ny Britney
Spears-CD, utelukkende markedsføres til ungdom, lever
de åpenbart i en helt annen verden av luksusbekymringer
enn flertallet over 50 i Norge. Kanskje de bør ta et lite
hint fra Mike Wallace i "60 Minutes", en kjendis-reporter
på 82 år som utkonkurrerer yngre rivaler via ren
og skjær dyktighet og slagkraft. Når du har et glamorøst
og spennende yrke og god helse, er det naturlig å ville
fortsette til du stuper, og hvis du er dyktig nok, er det ingen
som tvangspensjonerer deg heller.
Når Rolv Wesenlund & Co. til og
med klager på rockekulturen, må man begynne å
lure. Hva i alle dager mener Wesenlund med at han hører
til "Louis Armstrong-generasjonen"? Hvis "Satchmo"
hadde levd idag, hadde han vært 101 år gammel, mens
Rolv Wesenlund er yngre enn Elvis Presley, the king of Rock'n'Roll,
og bare et par år eldre enn John Lennon. De eldre idag
tilhører Beatles- og Rolling Stones-generasjonen, og Wesenlunds
jevnaldrende Bill Wyman har allerede nådd pensjonsalderen.
Generasjonsforvirring? De eldre idag representerer
den legendariske Woodstock-konserten, Jimmy Hendrix, hasj-generasjonen,
og om noen få år blir det både rock og hasj
på aldershjemmene med mulige politi-razziaer i kjølvannet.
Det er nemlig ikke alle her til lands som blir invitert til skipsredernes
kokain-selskaper med gjester fra Hollywood. Kjendiseliten behøver
aldri å bekymre seg for å bli holdt fast i tollen
mens kroppens hulrom ransakes med gummihansker, eller bli anholdt
på et gjennomsiktig spesialtoalett i 48 timer og tvangsforet
med fordøyelsesmidler, og i tillegg bli utsatt for helsetruende
høye doser med røntkenbestråling. Denslags
er forbeholdt de fattige, inkludert eldre, som tilfeldigvis har
havnet i politiets spaningsregister, f.eks. fordi de har blitt
fotografert med fjernlinser i nærheten av mistenkte narko-langere.
Kan dette være et tema for lovendringer i anstendighetens
navn?
De utvalgte kjendisene på Rolv Wesenlunds
liste trenger heller ikke å bekymre seg om å bli
nektet jobb p.g.a. eldgamle "synder". Men da undertegnede
ville søke om en jobb i Bomringen, fikk han vite at dette
junne han ikke få, for Securitas sjekker din vandel langt,
langt, tilbake, og en hasj-dom fra 1969(!) medførte automatisk
avslag på søknaden. Hvor gammel må en dom
være for å bli "foreldet", og når
blir vi over 50 "fredet vilt"? Hva med en lovendring
her også - i anstendighetens navn nok en gang - som forbyr
denslags oppførsel og adgang til urgamle politiarkiver
blant private vaktselskaper? Og siden vi her snakker om hasj,
er det klart og tydelig at kjendis-elitistene lever i en annen
virkelighet når vi f.eks. ser at den nå avdøde
skuespilleren Robert Mitchum, som var nærmere "Satchmo"s
alder enn Wesenlund, satt i en lenkegjeng som tenåring
p.g.a. marihuana, og idag turnerer både den 69 år
gamle Willie Nelson og den 61 år gamle Bob Dylan verden
rundt med marihuana-rever i lommene. Hvis megarockestjernen John
Lennon hadde levd idag, ville han ha vært 62 år gammel.
Både Dylan og Lennon var opprørere i ordets egentlige
forstand, men i begge tilfeller ble de bestukket med rikdom og
berømmelse av "Verdens Fyrste". Til tross for
dette fikk de sine budskap frem.
Men hva med Willy Haugli og Ellen Horn og
Rolv Wesenlund? Har de noe budskap? Vi lytter i forventning.
Det eneste vi hører er at de har nok av kjøpekraft
og at de ønsker mer reklame mot seg selv, og at de ønsker
å fortsette å tjene gode penger. Det er ikke noe
kritikkverdig med disse ønskene, men det er heller ikke
noe for alle over 50 å være like opptatt av. Kanskje
kravet om større respekt for eldre blant lovens håndhevere,
og retten til å ha pipa og dens innhold ifred på
ens eldre dager, er mer aktuelt og jordnært for de fleste?
De er farlige, sier de. Joda, Willy Haugli
er faktisk litt farlig. Ikke bare lyver han til pressen om politiets
overtramp, han anbefaler også dødsstraff i Norge.
Så langt kommer dette "opprøret" fra en
svært priviligert, og ikke minst reaksjonær, minoritet.
Man bør minnes at også Louis
Armstrong tok seg en pipe - til og med lenge før J. Edgar
Hoover demoniserte hampen med skrekkpropaganda på 1930-tallet.
Kanskje en glup journalist bør spørre Haugli om
han føler tilhørighet med J. Edgar Hoover-generasjonen?
Man holder seg ikke i fokus når man
blir gammel ved å snu ryggen til ungdommens kultur, men
ved å ta del i den og bygge broer til den. Men når
man ikke finner en eneste epost-adresse eller webside tilhørende
nevnte celebriteter, og heller intet nettsted for "eldresaken",
ser det ut som om medlemmene har blitt rammet av en sykdom verre
enn Alzheimer, nemlig teknofobi. Kanskje dette opprøret
er tildels rettet mot den teknologiske utviklingen? Dette har
i så fall ikke noe med generasjoner å gjøre
i det hele tatt, men med provinsielle, reaksjonære holdninger.
Selv tilhører jeg Fred Hampton-generasjonen.
Hampton, en Black Panther som ble skutt av politiet under en
razzia mens han lå i sin seng da han var 21, ville ha vært
54 år gammel idag. Vi er hans generasjon.
"You can kill a revolutionary, but you
cannot kill a revolution. You can jail a liberation fighter,
but you cannot jail liberation." (Fred Hampton, 1948-1969)
Razzia
på aldershjem
