HASJ, POLITI OG FENGSEL
Norske myndigheter har i de senere år praktisert en
strafferettslig narkotikapolitikk som etter alt å dømme
er inspirert av dopkrigen i USA. I GA #145 trykket vi en artikkel
av Jim Hogshire om de amerikanske myndigheters brutale krig mot
folket i rusfrihetens navn.
Hvis denne trenden får fortsatt fritt spillerom i Norge,
er det bare et tidsspørsmål før ytringsfriheten
blir pulverisert. Dette bekreftes av utviklingen på den
andre siden av Atlanteren. Hvis f. eks. noen spør deg
i USA hvordan man dyrker marihuana, er du skyldig i en forbrytelse
dersom du svarer. Nordmenn har allerede blitt straffet av narkotikapolitiet
for sine ytringer.
I Norge har enkelte legers uforsvarlige bruk av reseptmedisiner
overfor pasienter nå medført at alle landets leger
skal underkastes permanent totalovervåking. I noen amerikanske
delstater blir hver eneste utskrevet resept lagret i en diger
database. Når noe virker "mistenksomt" ifølge
maskinens beregninger, blir politiet sendt for å granske
- eller for å arrestere noen. I Ohio overlater ikke politiet
slike vitale beslutninger til en computer. Der har Storebror
nemlig fri adgang til alle apotekdokumenter, og får til
og med lov til å lagre disse opplysningene på forskjellige
politistasjoner. Dessuten har urinprøver ført til
at de fleste amerikanere kan få sin livsstil gransket av
nesten hvem som helst. Urinanalyser gir all slags opplysninger
om en person i tillegg til narkotikabruk.
Den politiske grensen mellom alternative medisiner og bannlyste
stimulanser ofte er så hårfin at de to temaene må
betraktes under ett. Tollvesenet tar alle midler i bruk for å
hindre at folk kjøper smuglersprit eller foretrekker cannabis
fordi milliardbeløp står på spill. De ledende
overnasjonale farmasøytkonsernene betaler toppgasjer til
verdens dyktigste advokater, lobbyister og leger i sin kamp mot
alternative medisiner.
Selvfølgelig er det er riktig å arbeide for sunnhet
og rusfrihet, men det mest diabolske vi nå står stilt
overfor med hensyn til narkotika, er våre nådeløst
umoralske og urettferdige straffelover. Det er intet mindre enn
grovt uetisk å gi radikalt strengere straffer for narkotika
enn for lemlestelser, voldtekter, drap og attpåtil seksuell
barnemishandling.
For ikke lenge siden ble en mann dømt til tre og et
halvt års fengsel for å ha misbrukt sine døtre
seksuelt, fem og seks år gamle. En av de medvirkende i
ugjerningen på danskebåten, hvor en mann ble knivdrept
og kastet overbord, fikk to års fengsel. Vi kunne også
kunne lese om en mann som ble dømt til femten års
ubetinget fengsel for smugling av amfetamin, samme uke som en
annen mann ble myrdet i en hevnaksjon etter å ha sonet
tre år for knivdrap.
Såkalt "hverdagsvold" straffes med et par
ukers samfunnstjeneste eller noen måneders betinget fengsel,
selv når ofrene blir skadet for livet. I 1993 var gjennomsnitts-straffen
for drap fem års fengsel.
I lys av slike forhold er det oppsiktsvekkende når en
gammel venn av undertegnede og øvrige medlemmer av Gateavisas
redaksjon soner en dom på tolv års ubetinget fengsel
for hasj etter å ha blitt truet med 21 år i buret.
Selv om man skulle gå med på at straffer på
opp til 21 års fengsel bør kunne anvendes på
narkotika, er denne dommen et klassisk eksempel på grovt
misbruk av hensikten bak en slik policy. Denslags straffer var
i utgangspunktet ment å ramme kyniske finansfyrster som
profiterer over andres elendighet, dvs. de som importerer og
omsetter livsfarlige gifter som de selv ikke rører.
Vår venn var derimot en storrøyker av en stimulans
som er meget utbredt i det ikke-narkomane borgerskapet. I et
brev skriver han følgende:
"Jeg så jo aldri på
min geskjeft som en økonomisk vinningssak, men heller
som en subkulturell tjeneste...."
Denne tankegangen vinner positiv gjenklang hos undertegnede.
I januar 1969 ble jeg tatt ut av skolen noen måneder før
eksamen for å bli dømt til syv måneders ubetinget
fengsel for hasj. Tiltalen omfattet import og salg.
Jeg kom meget godt ut av det sammenlignet med senere ofre
for norske narkotikalover. En trebarnsfar fra Nord-Norge fikk
en dom på to og et halvt års ubetinget fengsel for
kjøp og bruk av hasj. Ved en tidligere anledning fikk
han 21 dagers fengsel fordi et vitne hevdet å ha sett ham
kjøpe og røyke ett gram hasj i Danmark, altså
utenfor landets grenser. Staten eier kroppene våre, og
snart blir vel alle nordmenn innkalt til regelmessige obligatoriske
legeundersøkelser for å pisse på flasker.
Ikke bare kunstnere, men pressefolk bør vokte seg for
Storebror. 3 august 1994 trykket Arbeiderbladet et oppslag med
detaljert beskrivelse av sine medarbeideres kriminelle adferd
på en coffee shop i Amsterdam:
"Usikkert og klossete ruller vi
tobakken inn i det store papiret sammen med en mikroskopisk bit
av hasjmassen, og vi har en "joint" som vi har sett
på utallige amerikanske filmer. Vi hoster som gamle T-Forder
etter de første dype trekkene, rennende øyne og
brennende hals. Ikke lett å bli hippie i en fart, men fryktelig
pirrende."
Artikkelen avslutter med følgende tilståelse: "Vi prøvde det i alle fall og ulikt
president Bill Clinton må jeg innrømme at vi innhalerte
coffeeshop-opplevelsen."
Disse blåøyde journalistene gjorde seg straffskyldige
ifølge norsk lov. I tillegg gjorde de en skriftlig tilståelse
tilgjengelig for narkotikapolitiet gjennom avisen og fortjente
derfor 21 dager i buret akkurat som nordlendingen.
Det er her ytringsfriheten kommer inn i bildet. Narkotikapolitiet
vet at dommere er ettergivende for naive engangstilfeller blant
de uvitende og uerfarne. Av den grunn ble ikke Arbeiderbladets
journalister hentet i sine hjem etter at artikkelen var trykt.
(Dette kunne ellers lett ha skjedd, for det er ikke for ingenting
at vi har fått Folkeregisterloven som krever at myndighetene
skal vite til enhver tid, ikke hvor du henter posten, men hvor
du tar din døgnhvile eller tilsvarende hvile,» altså
hvor du sover, med trussel om straff på opptil 3 måneders
fengsel for brudd på denne paragrafen.)
Trabarnsfaren fra Nord-Norge har måttet betale dyrt
for sin ytringsfrihet. Han har nemlig fortalt det lokale politiet
ved gjentatte anledninger at han liker å røyke hasj,
at det hører med til hans livsstil. Av den grunn har han
vært hjemsøkt av razziaer til alle døgnets
tider i en årrekke. Boligen hans har vært endevendt
flere ganger uten at noe har blitt funnet. Løst sladder
om ett gram hasj i København var derfor nok til en ubetinget
fengselsdom i Norge.
Ta Willy Nelson, country-sangeren med det rygglange grå
håret som liker å røyke rever. Etter å
ha blitt konfrontert av myndighetene med en tykk bunke forelegg
for marijuana, blir han spurt av media hvorfor han fortsetter
med denslags. Han skal ha svart: "Herregud, jeg har da blitt
61 år gammel!"
Eller ta skuespilleren Robert Mitchum, som var på nippet
til å få sin filmkarrière abortert i sin ungdom
da han satt i fengsel for marijuana. Ta halve etterkrigstidens
musikk-generasjon, deriblant Paul McCartney, John Lennon, Bob
Dylan, Paul Simon. Listen er meget lang.
Et utsagn som dette strider muligens imot narkotikapolitiets
iherdige propaganda, som går ut på at cannabis og
marijuana fører til sterkere stoffer som heroin eller
amfetamin.
Den grunnleggende faktor er enkeltindividets begjær
etter ytre stimulans og graden av dette begjæret. Noen
nøyer seg med sjokolade, kaffe eller tobakk, andre med
vin, øl, cannabis eller marijuana. Her må det imidlertid
påpekes at vårt fengselssystem bidrar i stor grad
til å forvandle hasjrøykere til sprøytenarkomane.
Cannabis og marijuana kan vise seg i urinen etter nesten en måned,
mens heroin forsvinner etter to døgn. Det er god tilgang
på rus i norske fengsler, men strenge refselser følger
hvis du blir tatt. Noen innesperrede hasjrøykere med en
ukuelig trang til rus vil derfor ta et skudd heroin istedenfor
å røyke en rev, slik at de kan bestå førstkommende
urinprøve.
En annen diabolsk konsekvens av myndighetenes krig mot narkotika
er at lovens håndhevere har fått enda friere tøyler
med hensyn til pøbelaktig og respektløs oppførsel.
Det er her snakk om brutale ydmykelser, om alvorlige krenkelser
av menneskers ærbarhet. Ofrene sitter igjen med tårer,
raseri og avmakt. Kanskje vi ville få reformer i anstendighetens
navn dersom alle våre statsråder og stortingsrepresentanter
fikk sine kjønnsorganer og endetarmer tvangsundersøkt
av Tollvesenet?
Vi lever i en utrygg og komplisert verden med utallige problemer,
og alt har sin pris. Spørsmålet er om vi er villige
til å ofre vår frihet, vår ærbarhet,
vår selvrespekt og vårt privatlivs fred for å
bekjempe narkotikaondet. Mitt svar er et utvetydig nei, for Storebror
representerer på lengre sikt et hundre ganger verre helvete
enn narkotika.
Jeg har erfart dem på kroppen, og i artikkelen Om Anarkisme
og Politi (Gateavisa nr. 142 ) beskrev jeg i datalj hva jeg ble
utsatt for natt til lørdag 4. april 1992 klokken halv
tre om natten på hjørnet av Storgaten og Henrik
Ibsens Gate. Jeg ble brutalt hoppet på bakfra av to politibetjenter
og følgelig truet med vold da de ikke fant noe interessant
i lommene mine, til tross for at jeg var kun en uskyldig forbispaserende
som ikke satte seg til motverge.. Samtidig holdt de et grep mot
hovedpulsårene i halsen min, angivelig for at jeg ikke
skulle svelge noenting.
Vi nok vente oss mer av denslags i tiden fremover. I en kultur
som har glemt å verdsette frihet, er dette tydeligvis prisen
mange er villige til å betale for at en privilegert minoritet
i vårt samfunn skal kunne opprettholde sin illusjon av
trygghet bak uniformerte rygger.
Tilbake til utgangspunktet: Hva kan være årsaken
til at Justisdepartementet prioriterer brudd på narkotikalovene
med hensyn til straff, samtidig som voldsforbrytelser, inkludert
mord og seksuell barnemishandling, nesten bagatelliseres i sammenligning?
Svaret er enkelt: Som jeg påpekte i artikkelen Christos
Anarchos (Gateavisa nr. 151), blir vårt juridiske regelverk
i økende grad uttenkt av økonomer. Vi blir derfor
konfrontert med myndighetenes regnestykker. En narkoman skal
angivelig koste samfunnet syv millioner kroner. Narko-langeren
straffes derfor for sin økonomiske forbrytelse mot staten
og næringslivet. Varigheten av innesperring avhenger følgelig
av hvor mange kroner i utgifter lovbryteren har belastet nasjonalbusjettet
med, basert på antall gram eller kilo narkotika som er
smuglet eller solgt. I tillegg kommer den økonomiske konkurransen
som illegale stimulanser representerer overfor Vinmonopolet og
avgiftene på tobakk.
Det samme prinsippet gjør seg gjeldende med hensyn
til bøter. Hvis du knuser en ølflaske i hodet på
et menneske som dermed havner på sykehus med glassbiter
stikkende ut som en slags Kristi tornekrans, koster det deg femten
hundre kroner. Kjører du over fartsgrensen, er prisen
det dobbelte. Trafikkulykker "koster samfunnet" mer
enn såkalt hverdagsvold.
Ethvert selvstendig tenkende menneske vet at det er en grovere
ugjerning å voldta et barn enn å stjele computere
og selge dem billig for å få heroin. Likeledes er
det langt styggere å lemleste et menneske for livet enn
å selge dop til narkomane brukere. Problemet er at et voldtatt
barn får livsvarige psykiske skader som Justisdepartementet
ikke gidder å regne ut i penger, muligens fordi utgiftene
til eventuell terapi i voksen alder er en bagatell sammenlignet
med stoffbrukernes konstante innbrudd og tyverier av TV-apparater,
smykker, computere og denslags, som de selger til en tiendedel
av prisen for å mette suget.
Det er på tide å revurdere våre prioriteringer.
Vi må slutte med å basere våre strafferammer
på revisorenes kalkulatorer og næringstoppenes kontoutskrifter.
Hvis vi i det hele tatt skal ha en straffelov som våre
skolebarn kan lære å forstå og respektere,
må den bygge på moral, etikk og samvittighet. Strenge
straffer må forbeholdes de handlinger som vekker vår
dypeste avsky. Fangebefolkningen stiger i de fleste land, også
i Norge. Hvis intet blir gjort for å snu denne trenden,
får vi til slutt et samfunn der halve befolkningen sitter
innesperret mens den andre halvparten rasler med nøkler.
Det er først og fremst økonomiske forbrytelser,
inkludert narkotika, som må imøtekommes med alternativer
til våre dominerende straffemetoder. Når vi går
ut på en restaurant med våre barn, kan vi trygt sitte
ved siden av svindlere. Drapsmenn, barnemishandlere og voldtektsforbrytere
er noe annet.
Vårt arrogante Justisdepartement vekker lite annet enn
forakt med sine straffebestemmelser og trangsynte holdninger.
Av den grunn har loven nesten ingen dempende virkning på
de onder den vil til livs. Oslo flyter over av narkotika, og
fengslene er proppfulle.
Tarjei Straume
Lovens håndhevere
Steng dem inne
og kast nøkkern!
We Love Marijuana!
Marijuana & Cannabis Links
