LOVENS HÅNDHEVERE
av politiforsker Tarjei Straume
Politihelter i USA
I slutten av august 1992 var Randy Weaver omringet i skuret sitt på Ruby Ridge, en liten skråning i Idaho-fjellene. Konas lik hadde ligget og råtnet ved hans føtter i en uke, helt siden en snikskytter fra FBI skjøt henne gjennom ansiktet mens hun holdt på sin spedbarnsdatter. Hans 14 år gamle sønn, også drept av en føderal agent, lå livløs på låven. Weaver, en hvit separatist under beleiring for brudd på våpenloven, hadde fått en kule i skuldren. Hundrevis av FBI-agenter og andre snuter omringet hytta hans. Weaver forberedte seg på å dø.
Bo Gritz, en kraftig og skjeggete leder blant survivalistene, gikk med på å megle for Weavers overgivelse. Han kom seg inn i hytta på Ruby Ridge, kjempet mot den råtne likstanken og kroket seg ned ved siden av Weaver. Weaver ønsket å gå ut i live med sin overlevende tenåringsdatter og babyen. Og han ville ha en god advokat.
"Kanskje jeg kan få Gerry Spence til å forsvare deg," sa Gritz.
"Hvem er Gerry Spence?" spurte Weaver.
Gritz forklarte at Spence er en av de beste forsvarsadvokatene i USA, en høy fjellmann som har på seg hjorteskinnvest i rettssalen og vinner store saker for den lille mann. Weaver var ikke imponert.
"Spence," sa Gritz, "er mannen som forsvarte Imelda Marcos."
"Imelda Marcos," sa Weaver. "Han må være big stuff."
Gerry Spence var i sin luksusvilla i Jacksom Hole, Wyoming, da Gritz ringte. Han kjente ikke Gritz og hadde aldri hørt om Randy Weaver eller Ruby Ridge. Gritz beskrev den makabre scenen. "Weaver vil overgi seg hvis du vil forsvare ham," sa Gritz.
"Jeg kan ikke forsvare noen jeg aldri har truffet," svarte Spence. Han gikk imidlertid med på å snakke med ham. Det var nok for Weaver, og han gikk ut med armene i været.
Spence tok fly til Idaho samme kveld og intervjuet Weaver i fengselet. Resten av USA så Weaver som en gærning fra det ytterste høyre, men Spence elsker å forsvare "vanlige folk" mot store bedrifter, store regjeringer eller "enøyde media." Nasjonens rampelys var rettet mot Ruby Ridge, og det ville kaste sin glød over Gerry Spence.
13. april 1994 trasket Randy Weaver inn i en rettssal i Boise, Idaho med Spence som sin forsvarer. Weaver var anklaget for mord av en U.S. marshal under beleiringen, konspirasjon, vold mot føderale agenter og salg av illegale våpen. Hans skyld var forhåndsbestemt og domfellelse var en ren formalitet. Regjeringens aktorer malte et bilde av Weaver som en sprø fanatiker som var bestemt på å tilintetgjøre den føderale regjeringen. De lenket ham til The Aryan Nations militia som kjemper for den hvite manns dominans. De slengte hans haug med rifler og pistoler foran juryeboksen for å bevise hvor farlig han var. De beskrev hvordan deputy U.S. marshal William Degan ble skutt ihjel under skuddvekslingen på Ruby Ridge. Resten var opp til Gerry Spence.
Prektig i sitt hjorteskinn rettet Spence sitt fokus på den blodige beleiringen og konfronterte de tolv juryemedlemmene med følgende spørsmål: Hvem var den virkelige morderen? Mens han trasket frem og tilbake i rettssalen fortalte Spence juryemedlemmene i klartekst hvordan Weaver-familien forsøkte å leve et et enkelt og fredelig liv på fjellet. Kjeltringene i denne versjonen av historien var FBIs skarpskytere som drepte Weavers kone og sønn i kaldt blod. Han tilkalte agentene til vitneboksen.
"Vel," spurte Spence FBI-agent Richard Rogers, sjef for elitegruppen på Ruby Ridge, "visste du om noen da, og vet du om noen nå, når du sitter her i dag, som så at Mr. Weaver skjøt noen?"
"Nei," svarte Rogers.
Spence tilkalte så Lon Horiuchi, FBIs snikskytter som drepte Vicky Weaver mens hun holdt sin baby-datter Elisheba.
"Avfyrte du et varselskudd?" spurte Spence.
"Sir, vi avfyrer ikke varselskudd i FBI."
"Vel, hvis du skyter på noen," spurte Spence, "skyter du for å drepe, ikke sant?"
"Yes, sir," smalt det fra Horiuchi.
"Liker du jobben din?" spurte Spence et minutt senere.
"Ja," svarte Horiuchi.
Spence tok en pause og rettet blikket mot juryen. Dorothy Mitchell, som satt i juryeboksen, begynte å skjelve. "Det var tungt for meg å svelge," fortalte hun en journalist i Washington Post. "Det var rett og slett ishjertet."
"Dette er en drapssak," tordnet Spence til juryen i sitt sluttargument, "men morderne har ikke blitt tiltalt."
Juryen frikjente Randy Weaver for mord og alle andre hovedanklager. Spence hjalp også Weaver med å vinne en erstatning fra myndighetene på 3,1 millioner dollar. I september 1995 stilte Weaver som vitne i en senathøring som fokuserte på Ruby Ridge-beleiringen og som ble vist på TV i hele USA, hvor han lyktes i å sverte FBI.
Med rett til å drepe
Det sentrale i denne historien er ikke Weavers unike seier over systemet ved hjelp av en stjerneadvokat. Poenget er at regningen sendes til skattebetalerne mens kjeltringene og de kaldblodige morderne, som vel og merke liker jobben sin, ikke får så mye som en aldri så liten refs. Selv en eventuell irettesettelse fra justisministerens side etter senathøringen rammer FBI kollektivt, med minimale konsekvenser for de autoriserte lystmorderne.
Det samme prinsippet gjør seg gjeldende i absolutt alle saker fra de største til de minste, i alle såkalt siviliserte eller industrialiserte land. Hva hjelper det egentlig om f.eks. et politivoldsoffer i Norge etter en falsk arrestasjon, etter lange uker i glattcelle, etter slibrige, provoserende og nedsettende fornærmelser fra offentlige tjenestemenn og -kvinner, får en aldri så stor oppreisning på skattebetalernes bekostning etter å ha pådratt seg både fysiske skader (etter kølleslag) og kroniske psykiske lidelser (i form av klaustrofobi, angst og søvnløshet), så lenge de uniformerte voldsforbryterne går fullstendig fri, uten så meget som en verbal irettesettelse?
Skattebetalerne straffes for sin økonomiske støtte til voldsapparatet, til tross for at denne støtten ikke er frivillig, men basert på tvang gjennom ligningsvesenet. Man kan videre si at skattebetalerne straffes for å stemme på politiske partier som på forhånd har reklamert for sine 'effektive' politistyrker som skal 'beskytte' befolkningen. Det er allikevel ikke der hovedtyngden av ansvaret ligger. Det er til enhver tid selve utøveren av fysisk vold som står ansvarlig for sine handlinger, uansett hvem han eller hun tar sine ordre fra. Dette ble slått fast bl.a. under Nürnbergprosessen i 1946. Den som svinger køllen står selv ansvarlig for den gamle mannens brukne rygg, selv om skattebetalerne må dekke regningen.
Det underlige er at det norske borgerskapet, som i økende grad demonstrerer en foruroligende tendens til underdanig, nesegrus lovlydighet, aldri har oppfattet hvilket prinsipp som ble lagt for dagen under Nürnbergprosessen i 1946 nemlig at ethvert menneske er ansvarlig for egne handlinger, og har ingen rett til å unnskylde seg med at ordrene kommer ovenfra. For hva skjedde da vårt lovlydige borgerskap ble moralsk forarget over politiets behandling av demonstranter i Oslo under statsbesøket fra Peking? Joda, den ene kjendisen etter den andre stod frem og la vekt på at ansvaret måtte legges på toppen, og spørsmålet dreide seg utelukkende om justisministeren eller politimesteren skulle ta ansvaret. Samtlige lovlydige borgere hevdet at politibetjentene intet ansvar hadde unntatt å adlyde ordre!
Pressen i politiets tjeneste
En viss fiendtlig spenning mellom politi og presse er et forhold som gjør seg gjeldende i hver eneste avkrok på vår klode. Mest fokus på dette felt har av naturlige grunner blitt rettet mot diktaturstater i andre verdensdeler, hvor journalister får livsvarige fengselsstraffer og dødsdommer når de overskrider de grenser som settes av myndighetene. Det blir derfor slått stort opp i norsk presse når en demonstrasjon i en beryktet diktaturstat begynner med at politiet brutalt og effektivt fjerner alle journalister fra åstedet før de gyver løs på demonstrantene. De offentlige tjenestemenn ønsker ikke at skattebetalerne skal bevitne deres blodtørst via pågående journalister.
Norske media går imidlertid meget forsiktig frem når deres egne medarbeidere får føle lovens arm på kroppen på norske gater. I slike reportasjer er politiets subjektive unnskyldninger oppsiktsvekkende fremtredende, selv når disse media har øyevitnet det motsatte. Det er nærliggende å tro at en journalist i felten blir nektet spalteplass av sine redaktører medmindre reportasjen vinkles på en slik måte at politisjefen ikke irriteres unødig ihvertfall ikke for ofte. Dette forholdet har ført til at den politivennlige pressens frustrerte medarbeidere legger de faktiske forhold mellom politi og presse frem i Journalisten, et fagblad som utgis av Norsk Journalistlag. Her finner vi oppslag som utvilsomt blir sensurert vekk i våre større dagsaviser. I fjor vinter kunne vi bl.a. lese om hvordan politiet utstyrer seg med falske pressekort under dekke av å være journalister, mens de i virkeligheten opererer som hemmelige politiagenter i pressemiljø. Det ble også da spurt om ikke journalister hadde den samme rett til å lage egne falske politiskilt og -id-kort for å komme seg forbi politisperringer og denslags. Etter Jeltsins besøk i Oslo tidligere for en tid siden kunne vi lese om en snut som røsket et akkrederingskort fra UD av en fotograf som Dagbladet hadde utsendt.
Spenningsforholdet mellom journalister og politi har ofte preg av en krigssituasjon. Som klassisk eksempel kan nevnes at påtalemyndighetene har forsøkt å øke den økonomiske straffen for besittelse av politiradio proporsjonalt med saksøktes betalingsevne. Av den grunn skulle VG få en bot i overkant av 300.000 kroner for et slikt forhold.
Fagbladet Journalisten fungerer altså som en ventil for frustrerte journalister med hensyn til de kjepper som politiet setter i hjulene deres. Det ligger åpenbart adskillige hensyn til grunn for at media gjør alt i sin makt for å være "snille" med Onkel Politi. Viktigst er at opplysninger om pågående etterforskninger og avhør av mistenkte avhenger i meget stor grad av politiets samarbeidsvilje. Av den grunn må man gi politiet inntrykk av at pressen kan delvis fungere som deres eget PR- og propaganda-apparat. Når man tenker over hva som kan foregå i ukelange avhør bak lukkede dører, mellom fire murvegger uten vinduer, hvis pressen utestenges p.g.a. mistillit til pressen, kan diplomati ha sin pragmatisk-logiske, om ikke etisk forsvarlige, begrunnelse.
Dette forholdet kan imidlertid ikke forsvares etisk av den enkle grunn at den underdanige, lovlydige allmennheten blir ført bak lyset med hensyn til brutalitet og arroganse blant skattebetalte tjenestemenn og -kvinner, som på sin side føler seg hevet over loven når det gjelder fysisk og psykisk vold, og som lever etter prinsippet om at målet helliger midlene, selv når disse midlene rammer uskyldige mennesker.
Allmennheten blir ført bak lyset fordi lovlydighet er borgerskapets aller farligste svakhet - en svakhet som medfører uvitenhet, naïvitet og moralsk blindhet. Bevisste folkeforbrytelser er derfor ikke bare et effektivt våpen mot formynderstaten, men også en fornuftig form for borgeroppdragelse. Derfor er det uhyre viktig i vår tid at barn og ungdom erverver seg kriminelle vaner tidlig, fortrinnsvis i form av åndsbevisst lovulydighet. Dette kan gjennomføres med den reneste samvittighet av de fleste, så lenge det finnes en mengde paragrafer mot handlinger som ikke gjør en levende sjel fortred. Hvis det byr en imot å røyke litt hasj, kan man f.eks. sabotere Folkeregisterloven ved å melde falske flyttinger og ved å flytte uten å melde fra.(Hvorfor skal myndighetene vite til enhver tid, ikke hvor man henter posten, men hvor man tar sin døgnhvile, dvs. hvor man sover? Er det for at Gestapo skal kunne komme klokken halv tre om natten?) Man kan forøvrig plukke en fleinsopp uten å fortære den. Det er nemlig også straffbart. Eller man kan skjule en flyktning som oppholder seg ulovlig i landet, hvis man har litt ekstra husholdningspenger. Å begå en forbrytelse med den beste samvittighet er en absolutt forutsetning hvis man ønsker å utvikle et sunt syn på politiet og Justisdepartementet.
Politimester Bastian
Norske politifolk er nok ikke mer brutale enn politiet i andre land. Det som særpreger politiet i vårt hellige kongerike er den vilkårlige uberegneligheten som skyldes forvirring og mangelfull opplæring. Det virker som om norske betjenter ikke selv vet hva de skal foreta seg når situasjoner oppstår.
Karl Johan er ett sted i byen der snuten må tolerere kameraer p.g.a. turismen. Derfor sender de sine PR-representanter til slike steder: Turistsnuter som tåler litt fotografering. Troskyldige og naîve speidergutter og speiderjenter som betrakter Oslo som Kardemommeby og Oslo Politikammer som Frelsesarméen. De uttrykker sjokk og mistro når man snakker om politivold og denslags. De minner om noen av NS-medlemmene under den 2. Verdenskrig som mente at nazismen var noe vakkert og som nektet å tro på dødsleire, gasskammere og massegraver.
Da Quisling-regjeringen hadde blitt opprettet i 1940, fant nazistene et lydig redskap i Norges politistyrker, som ansvarsbevisst hentet jødebarn på senga og sendte dem til tyske dødsleire. Forsøk å diskutere dette temaet med en hvilken som helst snut, og merk hvordan turistpinken bortforklarer og unngår og nekter å tro, og hvordan de mer hardføre og følelseskalde onker og tanter småflirer eller trekker på skuldrene og mumler noe om at sånn er livet at et maktapparat må man ha, og noen må jo gjøre slike jobber.
Mangelfullt utviklede sjelsevner blant rikets statsråder er ingen overraskelse eller nyhet. Disse politiske værgudene har selv valgt å la seg styre av et ofte livsfiendtlig lovverk ikledd en upersonlig språkdrakt. I tillegg blir den realpolitiske praksis ytterligere innsnevret av en eller annen partipolitisk ideologi, eller av taktiske hensyn til populær opinion ved neste valg.
De såkalte folkevalgtes prioritet er "å gjøre en god jobb" for å sikre sine egne karrièrer, frynsegoder og pensjoner, uansett hva dette måtte koste deres medmennesker utenfor kameraderiets og nepotismens indre sirkel. Tragedier og lidelser har ingen relevans til iskalde paragrafer og retningslinjer. Dette kommer ofte klarest frem når vi ser hvordan mange mennesker blir behandlet bare fordi de har en fremmed farge på sine pass og en fysiognomi som avviker fra det nasjonale gjennomsnittet. Rett som det er blir hele familier utlevert til torturister og bødler utenfor landegrensene.
Statsråders følelseskulde er lite interessant. Politiske ledere, statsråder, ministere og topp-byråkrater utgjør tross alt en ussel minoritet i samfunnet. Mark Twain påpekte i sin tid at det fantes kun én kriminell liga i USA, nemlig kongressen. Dette gjelder alle parliamenter i verden, ikke minst vårt eget storting.
Min oppmerksomhet kapres av lovens fysiske håndhevere. Vi er et skremmende lovlydig folk her i landet, til tross for postran og fyllevold. Det som må ettersøkes er "den gode ulydigheten", denne trassige, varme, selvofrende medmenneskeligheten som reddet så mange liv fra den sikre tortur og død under den annen verdenskrig. Og den bør søkes først og fremst blant politifolk, både i form av åpen ordrenekt og skjult utroskap i tjenesten, på lik linje med dem som i sin tid reddet menneskeliv under dekke av å tjene Adolf Hitler.
Ordrenekt og moralsk mot
I 1962 skrev Compton Mackenzie en bok om moralsk mot (On Moral Courage). Niende kapittel, Refusing to obey in war, åpner med følgende betraktning:
"En av de hårdeste utfordringene et menneskes moralske mot kan bli utsatt for, er hans evne til å takle motstanden, også blant venner, for en handling som strider mot alle tradisjonene i hans egen klasse, men som han allikevel føler seg tvunget til å gjøre for å kunne leve med sin samvittighet i behold."
Mackenzie forteller om den britiske offiseren William Douglas Home, utenriksminister Lord Homes yngre bror, som i august 1944 vraket sin lovende militære og politiske karrière ved å nekte å adlyde en umoralsk ordre. Han ble senere stilt for krigsrett og fikk en streng fengselstraff. Ordren hadde gått ut på å bombe Le Havre i Frankrike før sivilbefolkningen hadde blitt evakuert. Den tyske generalen i Le Harve hadde gått med på å evakuere byen, men den britiske kommandoen hevdet at det ikke var nok tid til å vente. Douglas Home nektet å gi ordren til bombingen, og han tok de ubehagelige konsekvensene av sin beslutning.
I nyere tid er det tydeligvis mer moralsk mot i Irak enn i Norge. I august 1990 gav Saddam Hussein ordre om å knuse Kuwait. De generalene som nektet, ble øyeblikkelig henrettet. Men de nektet allikevel!
En norsk politibetjent som nekter en ordre risikerer i verste fall å havne på dagpenger. Men hvor er han eller hun? Hver gang politiet river av seg uniformene i protest, dreier det seg utelukkende om lønn eller lunsj - aldri om lover som krenker elementære menneskerettigheter. "The deputy sheriffs, the soldiers, the governors get paid", sang Bob Dylan i Only a Pawn in their Game, "and the marshalls and cops get the same..."
Lovens håndhevere, dvs. politi- og lensmannsetaten, er prinsipielt sett maktelitens amoralske verktøy. I mer korrupte, lovløse samfunn tar de makten i egne hender. Der er de mer åpne for bestikkelser og andre ekstrainntekter. I vårt velstrukturerte, hyperregulerte sosialdemokrati gjør de ganske enkelt jobben» sin med plettfri lydighet og nesegrus underkastelse så lenge lønnsforholdene og frynsegodene metter dem. De er som en ulveflokk, midlertidig temmet av velferdsstatens faste måltider.
En ettermidddag for et par år siden fikk jeg øye på en ca. 16 år gammel jente i Storgaten. Hun var iført håndjern bak ryggen og ble satt inn i en politibil. Betjenten så ut som en intelligent, middelaldrende gentleman. På mitt spørsmål om hva slags kjeltring han hadde kapret seg, svarte han: "Hu hadde jo snøkki på trikken jo!" Skulle hun settes på glattcelle? "Veitavel ikke jeg!"
Hvert eneste ledd i kommandoen kan avskrive alt ansvar og skylde på systemet, lovverket, paragrafene. Alle de medskyldige vasker sine hender som Pontius Pilatus. Politiet gjør jobben sin ved å knuse sine medmenneskers familier før de går og henter sine egne unger i barnehagen. Justisministeren følger bare regelverket og retningslinjene fra stortinget. Ergo må stortinget være besatt av kriminelle sjeler? Langt ifra. Det er kun konsekvensene av politikernes abstrakt uttenkte lovforslag som er kriminelle (i ordets moralske betydning. Anarkistisk kriminalitet er noe helt annet.) Derfor må loven håndheves av bøller i uniform. Hovedansvaret hviler til syvende og sist på siste ledd.
Politiet i Oslo
En gang iblant roter anstendige mennesker seg inn i politiyrket av diverse tragiske årsaker: Tamme, snille, fotogene kosesnuter som får blomster for å hjelpe med fødsler, åpne biler for folk som har glemt nøkkelen i tenningen osv. De blir ansatt i turist-og-PR-avdelingen.
Folk blir banket opp i Oslos politibiler. Særlig eldre, slitne, harmløse mennesker som drikker alkohol på gaten i strid med vedtektene og som ikke kan betale bøtene sine. Dette er ikke noe nytt. Det er gammel tradisjon som nedarves fra generasjon til generasjon. Jeg ble først oppmerksom på dette forholdet i 1967 da en eldre mann som pleide å vanke rundt med en brennevinflaske kom blødende og forslått opp på Nisseberget i Slottsparken og fortalte at politiet hadde gitt ham juling i Svartemarja. Min seneste erfaring med dette gjelder en episode fra sommeren 1992. En eldre bergenser satt på en benk på Egertorget med en flaske pils - et straffbart forhold, selvfølgelig. Jeg var selv vitne til at fem eller seks uniformerte betjenter kom ut av patruljebilen og begynte å trakassere mannen mens de godtet seg og flirte til hverandre. Deretter kastet de seg over ham, la ham brutalt i håndjern bak ryggen og sparket ham inn i patruljebilen. Senere fortalte mannen meg at de hadde slått ham i bilen mens han hadde håndjern på.
Ikke rart at snuten er fotonoid. Overalt i Oslo får vi høre om hvordan politiet rundjuler folk i bilene sine med våte håndklær og denslags. Metoder som vanskelig lar seg bevise fysisk. På Oslo Sporveier kan du stadig overhøre samtaler mellom tenåringer om hvordan de har blitt dengt av politiet
I artikkelen Om Anarkisme og Politi (Gateavisa nr. 142) fortalte jeg om at snuten hoppet brutalt på meg og ble så frustrerte da de ikke fant noe dop at de truet meg med vold. Årsaken var at jeg kom fra den afrikansk-eide Jolly's pub i Storgaten. Snuten spurte om jeg hadde drukket alkohol, for i så fall kan Onkel Politi ta seg alle tenkelige rettigheter i nattens mulm og mørke. Ditt vitnesbyrd teller ikke dersom du har drukket en pils eller to. De tobente slaktegrisene håpet at jeg hadde kjøpt meg en bitteliten rev! Dette var bakgrunnen for at de oppførte seg like melodramatisk som Gene Hackman i The French Connection!
Politiets psykopater blir nesten aldri straffet. Ofrene får i beste fall noen tusen hysj-kroner i "oppreisning". En annen meget brutal episode fant sted utenfor Jolly's pub sommeren 1992. Øyevitnet var en meget godt bekjent av undertegnede. Sivilkledde politifolk tok tak i en ung jente, løftet henne høyt opp og pælmet henne hardt ned i fortausasfalten før de tråkket på henne. Dette var så ekstremt at nevnte øyevitne gikk ut, presenterte seg og prøvde å sette Onkel Politi på plass. Han ble beordret å pelle seg vekk fordi dette ikke angikk ham. Onkel Politi roet seg først da de ble underrettet om at alle i puben stod og så på dem bak vinduet. Innen to år ble det afrikansk-eide utestedet stengt av myndighetene etter en langvarig og intens rasistisk hets fra Onkel. Som et ledd i denne hetsen ble afrikansk-gifte norske kvinner kalt for "negerhorer" og utsatt for brutale kroppsundersøkelser på åpen gate.
De fleste husker vel Vinter-OL '94 på Lillehammer. Dagen før lekene begynte, skjedde en planlagt henrettelse på Lambertseter. En uvæpnet rømt fange som het Flaskerud ble skutt ned og drept av tobente slaktegriser. Bakgrunnen for dette dramaet var at Flaskerud hadde en gang kidnappet en snut, og svinestaben hadde sverget hevn og skrekkeksempel. Allerede i 1993 var det blitt overhørt at pinken ville fikse Flaskerud på et passende tidspunkt "sånn som midt under OL eller noe sånt", dvs. når offentlighetens og medias oppmerksomhet var hypnotisert av en hyperpopulær begivenhet.
Det eneste som kan nytte mot Onkel Politis vilkårlige brutalitet er enten kristen overbærende tilgivelse (dvs. å vende det andre kinnet til) eller selvforsvar og eventuelt blodig hevn ikke mot politifolk generelt, men personlig mot de psykopatene som forgriper seg på det aller groveste.
Mine egne fysiske erfaringer med Oslo Politikammer dreier seg om irriterende sammenstøt som demonstrerer at betjentene i vår hovedstad har patetisk dårlig trening. De oppfører seg utrolig uprofesjonelt og legger for dagen ikke bare en meget primitiv hjemmeoppdragelse fra barndommen, men også en total mangel på skikk og bruk, takt og tone, sunn fornuft og almene sikkerhetsregler. De gir inntrykk av å være ukultiverte analfabeter som har løftet noen vekter, bokset litt, sett på actionfilmer fra Hollywood og praktisert litt kølleslag. De går rundt med en kløe i sine illeluktende forlabber etter andre menneskers armer og ben en slags politiseksualitet ved siden av batongsex det perverterte Cro Magnon-instinktet.
Som politiforsker i Norges hovedstad har jeg studert nøye hvordan betjentene oppfører seg når de hopper ut av kjerra si. Først spretter de alle plutselig ut av vognen ca. fem eller seks stykker. Så breier de seg med kroppen og løfter på beltene sine omtrent som Sylvester Stallones Rocky i ringen. Samtidig går de i hver sin retning for å "okkupere" territoriet akkurat som ulver når de urinerer. Deretter speider de grundig i alle retninger for å være sikre på at kysten er klar. Ingen troverdige øyevitner? Ingen kameraer? Bra. Nå kan de gjøre hva de vil med sine utvalgte ofre. De har makt. Meget stor makt. Hver for seg er de ynkelige og redde. Men sammen er de barske.
Hvem har ansvaret?
Politiet må avskaffes. Enkelte mennesker som har vært utsatt for brutal lovløs vold og deretter funnet en slags religiøs tro på Onkel Politi har selvfølgelig rett til å resonnere annerledes utifra sine empiriske erfaringer. Det samme gjelder de ytterst få som har hatt bokstavelig griseflaks ved at politiet har oppsporet stjålne verdisaker. (Det er jo som å vinne i lotto.) Når man høster slike erfaringer etter å ha blitt flasket opp på bekvem besteborgerlogikk, er det lett å bli entusiastisk medlem av anstendighetens organiserte umoral i lovens og rettferdighetens navn.
Min anklage er ikke rettet mot politiet per se. De lever i harmoni med sin natur. Makt og vold er en selvfølge for politiet akkurat som drap er en selvfølge for det militære befal. De rasjonaliserer sine livsfiendtlige handlinger som plikter, oppgaver, pålagt dem av det såkalte "samfunnet."
Min anklage går mot det anstendige borgerskapet, mot samfunnets åndelige støtter, mot alle dem som søker trøst og trygghet i politiets beskyttelse og i Forsvarets beredskap. Jeg anklager skuespillere og instruktører, journalister og redaktører. Jeg anklager bønder og fiskere, skomakere og flyvertinner. Jeg anklager sangere og skulptører, pastorer og leger, forskere og professorer. Jeg anklager alle dem som har anstendige, konstruktive, kreative og gode yrker og som selv kan hverken drepe eller bruke voldsmakt. Jeg anklager dem for hykleri i første grad eller klasse fordi de ikke tør å opponere mot systemets omfavnelse av vold. Gode mennesker søker tilflukt, trøst og trygghet bak skattebetalte pøbler, bøller og sadister. De avtjener sin verneplikt for å demonstrere solidaritet med voldssystemet. De tror at dette systemet skal beskytte dem og deres barn: Det du er redd for, hva-det-nå-er, kommer ikke til å ta deg så lenge du har oss på din side. Deretter kan de føle at bøller i uniform spiller på deres lag akkurat som revisorer og byråkrater. Så maler de sine fine kunstverk og komponerer sine vakre melodier resten av livet etter å ha vasket sine hender akkurat som Pontius Pilatus.
Politiet liker å få det skattebetalende borgerskapet til å føle seg hjelpeløst og avhengig. Selvforsvar eller andre former for egenhåndtering av kriminelle overgrep frarådes, for kun politiet har lov til slikt. "Det gikk bra denne gangen, men neste gang kan det gå galt. Lås dører og vinduer. Gå ikke ut om natten. Hvis du ser eller hører noe mistenkelig, så ring politiet helt konfidensielt, helt hysj-hysj." De har anonyme sladretelefoner, tipstelefoner, så vi kan hviske med våre giftige tunger mens vi skjelver av redsel eller moralsk forargelse før de profesjonelle voldsmenneskene kommer og frelser oss. Noen ringer av frykt, andre av ondskap.
I de senere år har det imidlertid vært enkelte små tegn til håp. Det alvorligste problemet har vært et lammende fravær av motstandsvilje i Norges bybefolkninger. Men etterhvert har det blitt mindre trygt å være snut. Vi hører nå om tobente slaktegriser som må holde sin bopel hemmelig og se seg godt over skulderen. Noen ofre for lovens arm har ihvertfall nok mot og styrke til å true pinken på livet i et tappert forsøk på å sette dem på plass og jage dem ut av sitt ufyselige yrke. Det er på tide. La oss derfor håpe at vi får se mer av denslags i tiden fremover. Vi bør innføre en årlig jaktsesong på pink i håp om å gjøre dem til en art like truet som den indiske tigeren.
Tarjei Straume
Steng dem inne og kast nøkkern!
