To: aftenposten@aftenposten.no
From: Politiforsker Straume <kripos@uncletaz.com>
Subject: politiradioer
Aftenposten Mandag 22. juli trykker Aftenposten følgende
reportasje: "Drapssiktet
avslører hemmelige politifrekvenser", hvor vi
bl.a. leser følgende:
Nettstedet som drives av drapssiktede Tore Iversen (26)
offentliggjør nå politiets radiofrekvenser. Politiet
vil stanse siden.
-Vi kan ikke se noe ulovlig i dette. Det er bare morsomt
dersom politiet nå skal se på det, sier Allan Haugane,
en av dem som driver nettstedet.
Sannsynligvis har Haugane fullstendig rett. Politiet er mye
større i kjeften enn de er i handling. Undertegnede har
nå ventet i over et år på å få
se noen av Arne Huuses trusler om "strafferettslige skritt"
angående min "falske" Kripos-side, satt ut i
livet. Har heller ikke sett noe til FBI, som ifølge Huuse
angivelig etterforsker mine internett-aktiviteter.
Denne feigheten kombinert med stor kjeft bekreftes ytterligere
fra diverse mail vi mottar. Karlsen skriver f.eks:
Arne Huuse sto i sin tid i ridebukser og leste blasfemiparagrafen
høyt for meg. Feigingen turte aldri å kjøre
meg for retten for blasfemi enda jeg selvsagt tilsto. I dag er
blasfemiparagrafen fjernet. Jeg tar noe av æren for dette.
Når det gjelder internett, har det ikke gått opp
for folk som Huuse at det dreier seg om World Wide Web, og at
hvis en webside ligger på et amerikansk netthotell, må
den norske purken få medhold i en amerikansk rett for å
få fjernet det de ikke liker. I den samme fantasiverden
lever Førstestatsadvokat Inger Marie Sunde, når
hun i likhet med Hanne Harlem går inn for å forby
anonymisert internett-bruk, inkludert epost. I så fall
bør også begge disse supersuggene flytte til Washington
for å drive lobbyvirksomhet der. 28. mai skriver Tore Neset
i IT-avisen (Reklamebransjen
gir deg nett-anonymitet):
Nettannonser basert på personlige profiler oppfattes
av mange som en trussel mot privatlivets fred. Nå svarer
amerikanske annonsebyråer på kritikken ved å
tilby anonymitet.
Men tilbake til utgangspunktet her, nemlig Aftenpostens artikkel
om publisering av politiradiofrekvenser:
Politiet beklager den avslørende frekvenslisten.
-Dette er uheldig, fastslår Audun Øvrebø,
fungerende informasjonssjef i Oslo politidistrikt.
-Man kan jo stille spørsmål ved hvorfor man
legger ut en oversikt over frekvenser det ikke er lov til å
høre på. Dette er ikke bra, sier han.
Og så kommer det oppsiktsvekkende glupe utsagnet fra
Onkel Politi:
Ifølge politiet er det lovlig å være
i besittelse av en politiradio, men det er straffbart å
lytte til den.
AHA! Besittelse av politiradio er altså tillatt. Nå
er det kanskje uvisst om det er lovlig å sette i kontakten
og slå den på, men man skal i så fall være
ytterst forsiktig med å skru opp volumet, for lytting er
straffbart.
Vi leser videre:
Øvrebø ønsker ikke å kommentere
saken nærmere, men henviser til Politidirektoratet som
administrerer politisambandet.
Det holder jeg med Øvrebø i. Politiets kommentarer
om slike ting egner seg best i underholdningsbransjen.
Politidirektoratet lover å ta fatt i saken, og vil
nå vurdere innholdet på nettstedet.
Politiet er visst svært så opptatt av å
vurdere ting. Huuse har nå vurdert strafferettslige skritt
mot mitt nettsted i over et år.
-Det er ganske innlysende at dette er uheldig, sier fungerende
informasjonssjef Wenche Bjørngaard.
-Politiet har konsesjon på å bruke disse frekvensene
til lukket kommunikasjon. Vi har eksempler på saker der
personer er dømt for å ha lyttet til disse frekvensene,
sier hun.
Hvordan er dette mulig uten uforbeholdne tilståelser
fra de siktede? Hvis jeg har på en politiradio og dette
ikke er ulovlig medmindre jeg lytter til den, hvordan skal man
bevise at jeg ikke konsentrerer meg om en bok og går glipp
av all moroa?
Politiavdelingssjef Finn Abrahamsen ved voldsavsnittet
som etterforsker drapet på Bjarte Bertelsen ønsker
ikke å kommentere saken.
Det holder jeg med Abrahamsen i også. Politifolk gjør
klokest i å avstå fra kommentarer om noe som helst.
Aftenposten Aften kunne 6. mai i år fortelle at nettstedet
hang ut kjendiser som angivelig hadde vært i fengsel eller
på glattcelle. Oppslaget fikk flere kjendiser til å
kreve navnet sitt fjernet fra listen, og det ble truet med søksmål.
Datatilsynet måtte erkjenne at de ikke har myndighet til
å kreve opplysningene fjernet.
Dette dreier seg om åpenbart feige kjendiser, som burde
være stolte av sine kriminelle rulleblader. Hvis du var
gammel nok til å ha levd under 2. verdenskrig, ville du
ha foretrukket å bli avslørt som tidligere vakt
i Auschwitz eller som overlevende Holocaust-flyktning?
Under krigen var min far telegrafist for Milorg i Telemark,
da besittelse av radioer var strengt forbudt, og en gang stod
en haug med tyske soldater i veikanten for å få haik
med hestekjerra hans. De oppdaget ikke at han satt på en
radiosender. Den gangen var både besittelse og all bruk
av radio forbudt, men forskjellen mellom lytting og sending kan
vel sammenlignes mellom røyking og salg av hasj. Lenge
leve kriminaliteten og lovulydigheten.
Det tilsynelatende selvmotsigende angående lovgivningen
om politiradioer er uklart, men hvis vi graver litt i gamle arkiver
og mediaoppslag, kommer vi muligens litt nærmere løsningen
på gåten.
Nils E. Øy, generalsekretær i Norsk Redaktørforening,
har skrevet en artikkel under tittelen "Aldri
har så mange vært opptatt av redaktørinstituttet":
Rekken av foretaksstraff-saker begynte med tre bøter
i 1996; til Østlandets Blad for ulovlig bruk av politiradio,
og til Dagningen og Helgeland Arbeiderblad for brudd på
referatforbud i domstol. Østlandets Blad har fått
sin sak opp til behandling i Høyesterett.
Nå mener jeg å huske en sak mot VG som er noen
år eldre, da politiet forsøkte å bøtelegge
avisen for 300 tusenlapper etter at en kvinnelig redaktør
ble tatt på fersken med en purkeradio hengende ut av kjerra
si, men det skal jeg komme tilbake til. Først litt om
Østlandets Blads omgang med den bannlyste mottakeren.
Det interessante i ovennevnte sitat av Øy, er avisens
"ulovlig[e] bruk av politiradio," en formulering som
gjør det underforstått at det er forskjell på
lovlig og ulovlig bruk av politiradio. Siden all lytting er ulovlig
ifølge politiet, går den lovlige bruken kanskje
ut på å koble på strømmen slik at man
kan beskue det blinkende lyset på apparatet. Kanskje norsk
lov tillater dette for å bevise at de ikke er så
slemme som nazistene under okkupasjonen, som nedla totalforbud
mot enhver omgang med radiomottakere og sendere. Undertegnede
er imidlertid overbevist om at denne tvilen ikke bør komme
myndighetene tilgode i dette tilfellet.
Den tilsynelatende lovligheten av selve besittelsen av politiradio
kan kanskje skyldes at avisene har fått medhold i retten
når de har anket mot slike anmeldelser? Først litt
mer om Østlandets Blad:
NR-Informasjon Nr. 5.2000 August
"Regler om taushetplikter for folkevalgte må endres"
De to mest kjente sakene er påstand om foretaksstraff
mot Østlandets Blad for bruk av politiradio. En fotograf
ble bøtlagt, mens Høyesterett opphevet foretaksstraff
med henvisning til at denne straffeformen bare er aktuell i større
saker.
I et dokument fra 11. mai 1999 med tittelen "Aksjelovgivningen
og redaktørens stilling":
Ser man på nyere norske høyesterettspraksis,
synes imidlertid også eierens/utgiverens ansvar å
ha blitt understreket. I Rt 1998 s 652 var det spørsmål
om foretaksstraff for en avis på grunnlag av at en fotograf
i avisen ble tatt for ulovlig besittelse av politiradio.
En liten bemerkning her: I denne teksten fremgår det
at det kan være to typer besittelse av politiradio for
"sivilbefolkningen": En lovlig og en ulovlig. Hva kan
være årsaken til all denne forvirringen? Min teori
går ut på at rettsvesenet har funnet seg tvunget
til å gi pressen medhold i at man må bruke politiradio
for å kunne jobbe som proffjournalist. Dermed blir det
underforstått at så lenge journalister og redaktører
er noenlunde lovlydige og har relativt rene rulleblader eller
plettfrie vandler, skal norsk rettsvesen etter beste evne beskytte
dem mot straff for denslags, uten samtidig å endre loven
dithen at det blir fritt frem for alle og enhver, inkludert tyver
og kjeltringer, å bruke politiradio. Det eneste problemet
med dette resonnementet fra norsk rettsvesens side, slik undertegnede
forstår forholdene, er at det er fullstendig uproblematisk
om lovlydige borgere lytter til politiradioene sine, mens det
er totalt likegyldig for kjeltringene at det er forbudt å
høre på dem, Er det virkelig noen som innbiller
seg at hvis jeg har politiradioen på fordi jeg står
midt oppi en pengeskap-åpning om natten og vil ha et kvarters
varsel for å komme meg vekk, tar ulovligheten av å
lytte til denne radioen med i betraktningen?
Vi leser videre:
Et av argumentene som avisens forsvarer benyttet som grunnlag
for å kreve frifinnelse var at Redaktørplakaten
innrømmet redaktøren en så uavhengig stilling
av utgiver/eier at de sistnevnte måtte frifinnes.
og:
Ser vi på praktiseringen av dette regelverket i "pressesaker"
kan det tas utgangspunkt i saken i Rt 1998 s 652, Påtalemyndigheten
mot Østlandets Blad AS, som gjaldt spørsmålet
om foretaksstraff for eierselskapet til Østlandets Blad
etter strl §§ 48 a og 48 b. Grunnlaget var at en fotograf
i avisen ble funnet i besittelse av en ulovlig politiradio, innkjøpt
for redaksjonens midler. Fotografen hadde mottatt politiradioen
av en av sine foresatte. Etter at avisen var dømt i byretten,
og anken var forkastet i lagmannsretten, ble avisen frifunnet
av Høyesterett.
Det som her er interessant, er ikke at Høyesterett
kom ytringsfriheten til unnsetning mot politiets undertrykkende
og sensurvennlige krefter. Det som er interessant er at samtlige
norske riksaviser er tvers igjennom kriminelle, for de bruker
politiradio ulovlig alle sammen, og det kriminelle ansvaret går
helt til topps. Det gåtefulle ved dette er ikke de kriminelle
forhold i seg selv, men avisenes messingslikkende underdanighet
eller stilletiende samtykke overfor politiet i sine daglige reportasjer.
Dette tok jeg opp for circa syv år siden i en artikkel
som jeg kalte "Lovens
Håndhevere":
En viss fiendtlig spenning mellom
politi og presse er et forhold som gjør seg gjeldende
i hver eneste avkrok på vår klode. Mest fokus på
dette felt har av naturlige grunner blitt rettet mot diktaturstater
i andre verdensdeler, hvor journalister får livsvarige
fengselsstraffer og dødsdommer når de overskrider
de grenser som settes av myndighetene. Det blir derfor slått
stort opp i norsk presse når en demonstrasjon i en beryktet
diktaturstat begynner med at politiet brutalt og effektivt fjerner
alle journalister fra åstedet før de gyver løs
på demonstrantene. De offentlige tjenestemenn ønsker
ikke at skattebetalerne skal bevitne deres blodtørst via
pågående journalister.
Norske media går imidlertid
meget forsiktig frem når deres egne medarbeidere får
føle lovens arm på kroppen på norske gater.
I slike reportasjer er politiets subjektive unnskyldninger oppsiktsvekkende
fremtredende, selv når disse media har øyevitnet
det motsatte. Det er nærliggende å tro at en journalist
i felten blir nektet spalteplass av sine redaktører medmindre
reportasjen vinkles på en slik måte at politisjefen
ikke irriteres unødig ihvertfall ikke for ofte. Dette
forholdet har ført til at den politivennlige pressens
frustrerte medarbeidere legger de faktiske forhold mellom politi
og presse frem i Journalisten, et fagblad som utgis av Norsk
Journalistlag. Her finner vi oppslag som utvilsomt blir sensurert
vekk i våre større dagsaviser. I fjor vinter kunne
vi bl.a. lese om hvordan politiet utstyrer seg med falske pressekort
under dekke av å være journalister, mens de i virkeligheten
opererer som hemmelige politiagenter i pressemiljø. Det
ble også da spurt om ikke journalister hadde den samme
rett til å lage egne falske politiskilt og -id-kort for
å komme seg forbi politisperringer og denslags. Etter Jeltsins
besøk i Oslo tidligere for en tid siden kunne vi lese
om en snut som røsket et akkrederingskort fra UD av en
fotograf som Dagbladet hadde utsendt.
Spenningsforholdet mellom journalister
og politi har ofte preg av en krigssituasjon. Som klassisk eksempel
kan nevnes at påtalemyndighetene har forsøkt å
øke den økonomiske straffen for besittelse av politiradio
proporsjonalt med saksøktes betalingsevne. Av den grunn
skulle VG få en bot i overkant av 300.000 kroner for et
slikt forhold.
Fagbladet Journalisten fungerer altså
som en ventil for frustrerte journalister med hensyn til de kjepper
som politiet setter i hjulene deres. Det ligger åpenbart
adskillige hensyn til grunn for at media gjør alt i sin
makt for å være "snille" med Onkel Politi.
Viktigst er at opplysninger om pågående etterforskninger
og avhør av mistenkte avhenger i meget stor grad av politiets
samarbeidsvilje. Av den grunn må man gi politiet inntrykk
av at pressen kan delvis fungere som deres eget PR- og propaganda-apparat.
Når man tenker over hva som kan foregå i ukelange
avhør bak lukkede dører, mellom fire murvegger
uten vinduer, hvis pressen utestenges p.g.a. mistillit til pressen,
kan diplomati ha sin pragmatisk-logiske, om ikke etisk forsvarlige,
begrunnelse.
Det er vel overflødig å påpeke at undertegnede
etterlyser en langt mer politikritisk og lovulydig presse i dagens
Norge. Dessuten er det utrolig viktig at myndighetene ikke innrømmes
monopol på kommunikasjonsmidler, inkludert radiofrekvenser.
--
Politiforsker og kapellan T. Straume
http://uncletaz.com/norsktaz/kripos/
"Den som Gud har gitt en kølle har han også
gitt forstand."
- Jens Bjørneboe
