Ifølge elementær amerikansk visdom
må du være ærlig for å kunne eksistere
som en outlaw. Som anarkist har jeg hatt et kjært forhold
til dette prinsippet, ikke minst fordi nettopp ærlighet
har vært en av mine sterkeste sider. Dette er imidlertid
ikke alltid like lett når du er på rømmen
fra lovens arm.
En dag ble jeg forledet av Verdens Fyrste
til å bryte radikalt med denne ærligheten, og til
hans ære bør jeg nevne at jeg aldri ville ha bestått
prøven uten hans hjelp. Det var da jeg fant ut at løgn
eller bløff burde være en gren av OL. I det minste
skulle vi ha internasjonale løgnkonkurranser på
linje med sjakk. I 1977 løy jeg nemlig så kraftig
i et knipetak at jeg fortjener en gullmedalje for prestasjonen.
Kan en løgn være noen prestasjon?
Ja, når du sitter fastspent til en polygraf er det det:
Et løgndetektorapparat som måler pulsslag, blodtrykk,
åndedrett, og av og til spenninger i stemmebåndene.
Når du sitter med alle disse ledningene og svarer på
spørsmål om din oppdiktede bakgrunn som du ikke
er sikker på om du husker riktig, når du etter et
knapt år i USA påstår å være innfødt
amerikansk statsborger og at du aldri har vært arrestert
mens du i virkeligheten har sittet i norsk fengsel for narkotika,
og når denne prøven administreres av en eldre polygrafekspert
med livslang politierfaring bak seg - ja da er den vellykkede
løgnen en prestasjon som har gjort deg fortjent til gullmedalje.
Dette skjedde i Las Vegas i 1977. Gevinsten
var ingen gullmedalje, men noe langt mer verdifullt: Jobb som
vekslegutt på Lady
Luck Casino. Registreringskort fra politiet med bilder og
fingeravtrykk som gjorde meg autorisert til å jobbe i gambleindustrien.
Godt de trodde jeg var innfødt amerikaner.
Hadde de visst at jeg var utlending, ville FBI ha sjekket mitt
rulleblad.
Polygrafen ble administrert av Lady Luck Casino.
Vi svømte i kontanter der og de ansatte stjal som ravner,
særlig ved juletider. Dette skulle polygrafen forhindre
eller avsløre, men situasjonen ble bare mer kaotisk. Sleipe
tyver besto polyprøven med glans mens de som ble nervøse
måtte svi. Tilliten til maskinen ble ikke svekket av den
grunn.
Kjøkkenet ble for hett til at jeg kunne
fortsette der. Jeg ble forfremmet fra vekslegutt til kasserer
hvor kontantene var større og tyveriene fetere. Egentlig
skulle alle de ansatte ha en rutinepolygraf hver tredje måned
uten forvarsel. Det tok allikevel ti måneder før
jeg ble kryssforhørt på ny med ledninger rundt mage,
arm og finger. Og så viste paradokset sitt ansikt: Da jeg
først hadde løyet for å bli ansatt, sa maskinen
at jeg snakket sant, men nå da jeg snakket sant, påstod
polygrafen at jeg løy. Den anklaget meg derfor for tyveri.
Nå ble jeg imidlertid trodd da jeg sa at maskinen tok helt
feil fordi jeg ikke var noen tyv. Jeg ble gitt en ny polyprøve.
Da var maskinen snill og sa at jeg snakket sant. Slik fikk jeg
altså fortsette på Lady Luck Casino, men jeg forsto
at jeg måtte komme meg vekk før de satte meg for
tredje gang. Det verste i Las Vegas er å bli stemplet som
tyv.
Polygrafen skal altså avgjøre
om et menneske er sannferdig eller ikke. I realiteten er det
slik at polygrafen kan oppspore løgner, men dette
er ofte helt tilfeldig. De som administrerer polygrafen hevder
at sannferdighet ikke vil gi utslag som løgn så
lenge man ikke har noen "svin på skogen", dvs.
dersom det ikke er noe man ønsker å skjule.
Dette er også tøv, bekreftet
av personlig erfaring. I 1988 var jeg amnestisøker i Houston,
Texas, og hadde derfor midlertidig arbeidstillatelse. Jeg søkte
om en salgsstilling for et bilutsalg. Den daglige lederen likte
meg godt og ville svært gjerne ansette meg etter en polygraftest.
Jeg svarte at det kunne dessverre ikke komme på tale; jeg
ville i så fall ikke søke om stillingen. Mannen
ble skuffet og overtalte meg til å ta polygrafen allikevel.
Dette gikk jeg med på. Jeg var hundre prosent sannferdig
uten noen svin på skogen. Jeg strøk. Maskinen sa
at jeg løy fordi mitt blodtrykk og min puls ble fortolket
slik.
Polygrafen er ikke tillatt i amerikansk rettspraksis,
men politiet bruker den i forbindelse med avhør. Hvis
man er mistenkt for et lovbrudd, blir det regnet som tegn på
skyld hvis man nekter å ta polygraf eller hvis maskinen
sier at man lyver. Arbeidsgivere bruker polygrafen for å
slå ned på diverse "utroskap", og med denne
maskinen har mange karrièrer blitt ødelagt og ærlige
mennesker ruinert.
Den elektriske stolen er mer human og redelig
enn polygrafen. Polygrafen er et psykologisk torturinstrument.
Løgn og sannhet er et etisk problem. Puls og blodtrykk
kan uttrykke et menneskes forhold til samvittigheten,
men også en rekke andre psykologiske prosesser påvirker
blodomløpet. Det etisk-moralske, det åndelige, lar
seg ikke registrere gjennom teknologi.
Allikevel står jeg i en særskilt
gjeld til polygrafen, i og med at mitt store mesterskap i løgn
mai 1977 ga meg komplett kamuflasje som amerikansk statsborger
med politikort og førerkort mens jeg egentlig var på
flukt fra både norske og amerikanske myndigheter. USA ville
ha meg ut av landet mens Norge ville ha meg i tvangsarbeide.
Det var en faustisk pakt med djevelen. Undertegnet
i blod.
Tarjei Straume
Bak Rattet
Testet
og Anmeldt
Markedsføring
Onkel Sams
Kjøttmarked