1. Foredrag
München, 26. november 1912.

De okkulte kjensgjerningers verden er -- som vi ofte har betonet -- ikke så enkel å undersøke og fremstille som man ofte mener. Den som vil gå samvittighetsfullt frem på dette område vil så å si atter og atter føle seg tvunget til å undersøke visse viktige kapitler av åndsforskningen på ny. Nettopp i de siste måneder ble det min oppgave blant mange andre igjen å undersøke et kapitel som vi allerede har talt om her ofte. Ved slike nye undersøkelser fremkommer så nye synspunkter. Det kapitel som det dreier seg om og som vi vil beskrive litt nærmere idag, selv om det bare blir skisseaktig, handler om livet mellom død og ny fødsel. Når jeg sa at nye synspunkter er fremkommet, er det ikke slik å forstå at det som er sagt tidligere på noen måte må tenkes annerledes. Det er nettopp ikke tilfellet med dette kapitel.

Det er engang slik når man betrakter de oversanselige kjensgjerninger at vi egentlig først da trer dem virkelig nær, når vi ser på dem fra de forskjelligste synspunkter. Idag vil vi derfor kanskje fremstille meget av det som f.eks. i min "Teosofi" eller "Åndsvitenskap" mer er fremstillet fra den umiddelbare, menneskelige opplevelses synspunkt, fra et mere universelt standpunkt. Tingene er de samme, men man skal derfor ikke tro at man kjenner dem om man engang har fått dem karakterisert fra ett standpunkt. Nettopp for de okkulte kjensgjerniriger gjelder at man på en måte må betrakte dem fra de forskjelligste synspunkter. Når det gjelder å bedømme de ting som åndsvitenskapen meddeler, gjør menneskene oftest den feil at de dømmer om dem etter bare å ha hørt et per utredninger. De har ikke den tålmodighet som behøves for å kunne la alt virke på seg som kan bli sagt ut fra de forskjelligste synspunkter. Da vil nemlig den forståelse inntre også for den sunne menneskeforstand som vi talte om igår i det offentlige foredrag om "Åndsvitenskapelige sannheter". Vi vil idag ikke begynne så meget med å skildre det liv etter døden som vanligvis blir kalt kamaloka. Men vi vil hovedsakelig begynne hvor livet stutter i kamaloka og begynner i den åndelige verden, fortrinnsvis fra livet etter kamaloka frem til begynnelsen av et nytt jordliv, hvor kreftene dannes til en ny inkarnasjon.

De vet at den som skuer inn i den åndelige verden er hensatt i den samme situasjon som mennesket er mellom død og ny fødsel. Det samme som blir opplevet mellom clod og en ny fødsel blir også opplevet innenfor innvielsen, men nu på en noe annen måte. Og slik er jo overhodet muligheten tilstede for å kunne tale om disse ting og meddele noe om dem. Jeg vil gjerne til å begynne med tale om to viktige sider ved den klarsynte skuen som også kan føre til forståelse av livet etter døden. Det er allerede ofte blitt gjort oppmerksom på hvor forskjellig hele livet i den oversanselige verden er i forhold til livet i den fysiske, den sansbare verden. Når vi kommer inn i den oversanselige verden, er f.eks. hele erkjennelsesprosessen allerede en annen enn her i den fysiske verden. Her går vi likesom gjennom den, og tingene kommer våre sanser imøte, de gir farve og lysinntrykk på våre øyne, hørselsinntrykk på våre ører og andre inntrykk på våre andre sanseorganer. Vi betrakter tingene, går gjennom verden og må gå gjennom den hvis vi vil betrakte tingene. Intet hjelper oss til å iaktta fjerntliggende ting hvis vi ikke går hen til dem. Kort og godt, vi må bevege oss når vi vil betrakte tingene. Nøyaktig det motsatte gjelder for iakttagelsene i den oversanselige verden. Iakttagelsen av tingene inntrer desto sikrere, fornemmelsen og opplevelsen som vi kan ha, er desto sannere jo roligere vi blir i våre sjeler, jo mer vi så å si utelukker alt av indre bevegelighet, ikke oppsøker tingene, ikke streber etter at de kommer til oss, men kan vente. i den oversanselige verden må vi la tingene komme til oss, det er det vesentlige. Vi må tilegne oss indre ro, da kommer tingene til oss.

Det annet som jeg vil berøre er at når vi betrer den åndelige verden, må vi meget nøye ta hensyn til hvordan den trer oss imøte. Det er nemlig avhengig av det som vi bringer med fra vår vanlige menneskelige sanseverden inn i den oversanselige verden. Undertiden fremkaller det ganske store sjelelige vanskeligheter i den oversanselige verden. Det kan være riktig pinlig for oss når vi vet: vi har et menneske mindre kjær enn vi egentlig burde, enn det fortjente. Den som trer inn i den oversanselige verden med denne svakhet, blir stillet overfor det åndelige øye med en meget, meget større intensitet enn det noensinne forekommer her i den fysisk-sanselige verden. Men nu kommer det uhyre viktige til som for den klarsynte bevissthet mange ganger kan bringe nettopp de største sjelelige smerter. Alle de krefter som vi kan hente ut fra den oversanselige verden, kan erhverve oss fra den, hjelper oss ikke til å bedre på noe sjelelig forhold som vi erkjenner ikke er riktig i den fysiske verden. Det gjør at det som piner oss i sanseverdenen, piner oss langt mer i den oversanselige verden. Det gir en viss følelse av avmakt overfor karmas nødvendige gang som jo må skje i den fysisk-sanselige verden.

Ser De, disse to ting trer meget snart frem for den okkulte vitenskaps elev selv om han bare har gjort ganske små fremskritt, mellom døden og en ny fødsel opptrer de straks. La oss anta at vi straks etter vår død treffer sammen med menneskelige vesener som kanskje er gått bort før oss fra den fysiske verden. Vi møter dem, og fornemmer forholdet helt som det var i den fysiske verden. Vi er så å si sammen med en som er gått bort før oss, etter oss eller samtidig med oss, og vi fornemmer: Nøyaktig slik sto du til dette menneske i livet, slik var ditt forhold til ham. Når vi i den fysiske verden oppdager at vi f.eks. har gjort et menneske urett i våre følelser eller gjerninger, da kan vi gjøre noe for å utligne det. Det kan vi slett ikke umiddelbart i livet etter døden. Vi innser klart: Slik forholder det seg for oss, men det er umulig innenfor denne oversanselige verden å forandre noe som helst -- selv ut fra den dypeste innsikt om at det skulle vært annerledes. Det må til å begynne med forbli slik som det er. Det er det trykkende ved mangen bebreidelse at man klart gjennomskuer hvordan forholdet ikke burde være, men må la det være slik og stadig ha fornemmelsen at det skulle vært annerledes. Det gjelder hele livet etter døden. Vi vet om ting som ikke er gjort riktig i livet, etter døden får vi en dypere innsikt. Vi må la tingene være som de er, la dem leve seg videre ut. Vi ser likesom tilbake på det som vi har gjort, men vi må leve det ut helt konsekvent, og har den tydelige opplevelse at vi ikke kan forandre noe på det.

Slik går det ikke bare med våre forbindelser til andre mennesker, det går slik med hele vårt sjelelige liv etter døden. Det avhenger av mangt og meget. Til å begynne med vil jeg fremstille dette liv litt ved hjelp av imaginasjoner. Det kan ikke oppstå noen misforståelse om det som nu vil bli sagt, når man tar uttrykket visjon eller imaginasjon i den mening som ble gitt f.eks. igår. Mens mennesket her iakttar sanseverdenen med sine organer, lever det etter døden så å si i en visjonær verden, bare at visjonene fremstiller avbilder av virkeligheten. Her i den fysiske verden iakttar vi ikke umiddelbart rosens indre vesen men dens ytre rødhet, på samme måte iakttar vi ikke umiddelbart en avdød venn eller bror men det visjonære bildet av dem. Vi er så å si inne i våre visjoner som i en sky, men vi vet helt nøyaktig: Vi er sammen med den andre, helt reelt, ja meget mer reelt enn her på jorden mellom mennesker. i den første tiden ser vi bare bildet av vesenet. Også etter kamalokatiden viser de visjoner som omgir oss og som vi opplever, for det meste tilbake på det vi har opplevet her på jorden på antydete måte. Vi vet at her i den åndelige verden er en avdød venn tilstede utenfor oss og vi iakttar ham gjennom vår visjon. Vi har den følelse fullstendig at vi er sammen med ham, og vet hvordan vi hører sammen. Det vi hovedsaklig iakttar har avspeilet seg sammen med ham her på jorden, det hyller seg til å begynne med først og fremst inn i vår visjon. i begynnelsen er ettervirkningene av våre jordiske forhold hovedsaken i vår opplevelse, likesom vi også på en viss måte fortsatt etter kamalokatiden lever i konsekvensen av vår jordiske tilværelse. Den sky av visjoner som omslutter oss er helt avhengig av hvordan vi har tilbragt vårt jordliv. Først litt etter litt begynner mennesket mellom død og ny fødsel -- som sjelelig er hyllet inn i sine imaginasjoner -- å vise seg som en sky for den imaginative betraktning. i den første tiden etter kamaloka er den ugjennomsiktig, så begynner den å bli belyst fra den ene siden slik som vi ser en sky bli glødende opplyst ay solen om morgenen. Når inspirasjonen kommer og skal forklare denne imaginasjon, viser det seg: Vi lever først i den verden, i den sky som er dannet av våre egne jordiske opplevelser og er likesom innhyllet i dem. Vi er bare istand til å få en forbindelse med dem som vi var sammen med på jorden, altså fortrinnsvis de mennesker som er døde eller som kan heve seg fra jorden opp i den åndelige verden. For den imaginative verden kommer det til uttrykk ved at vårt vesen som en sky blir belyst fra den ene siden av et glødende lysskjær som legger seg omkring. Det betyr at vi begynner å leve oss inn i hierarkiene som nærmer seg vårt eget vesen. De høyere hierarkiers vesener kommer til oss, vi lever oss gradvis inn i den høyere åndelighets verden. Fra før av har vi bare forbindelse med den verden som vi har medbragt, nu begynner de høyere hierarkiers liv å lyse til oss og trenge inn i oss. Vi får del i deres liv og lever oss mer og mer inn i det. Men for å forstå hvordan vi lever oss inn, er det nødvendig at vi så å si reelt blir klar over vårt vesens størrelsesforhold. Vi iakttar det med den imaginative erkjennelse, når vi trekker vårt sjelevesen ut av vårt fysiske legeme.

Det gjør vi jo når vi går gjennom dødens port. Da utvider i sannhet vårt vesen seg, det blir større og større. Det er en vanskelig forestilling, men det er allikevel så. Vi er i virkeligheten bare på jorden fristet til å tro at vi er så store som vår hud rekker. Vi vokser så å si stadig og blir storre og større, ut i det endeløse rom. Når vi har tilbakelagt kamalokatiden, har vi bokstavelig talt blitt så store at vi når månens kretsløp om jorden. Vi er altså blitt meget store. Vi er som okkultisten sier blitt månebeboere, og vårt vesens ytre grense er blitt månens omkrets rundt jorden. Jeg kan ikke idag gå nærmere inn på planetenes forhold til hverandre, men De vil finne det beskrevet som tilsynelatende ikke stemmer med den ytre astronomi når De sammenligner med min foredragsrekke i Düsseldorf "Åndelige hierarkier og deres gjenspeiling i den fysiske verden." Vi vokser ut i verdensrommet, ut i hele vårt planetsystem, og kommer først inn i Merkur-sfæren som okkultisten kaller den. Det vil si at vi etter kamalokatiden blir Merkurbeboere -- innenfor de grenser som De selv setter Dem, når De har forstått tingen riktig -- og vi føler også helt at vi bebor dette verdensrom. Slik som vi føler oss som jordbeboere her i vår fysiske tilværelse, føler vi oss der som Merkurbeboere. Jeg kan ikke beskrive i enkeltheter hvordan det arter seg, men bevisstheten er helt tilstede: Vi er bare nu ikke henvist til et så lite rom som på jorden, men hele vår væren omfatter faktisk det vide område som blir begrenset av Merkurbanens omløp. Den tiden vi der gjennomlever og hvordan det skjer, avhenger også av hvordan vi har forberedt oss her på jorden, hvilke krefter vi har opptatt for å vokse på riktig eller gal måte inn i denne Merkursfæren.

Man kan nu med den okkulte undersøkelse sammenligne to mennesker -- eller flere -- for å komme til en erkjennelse av denne kjensgjerning. Vi har f.eks. sammenlignet et menneskes sjel som er gått gjennom dødens port i en umoralsk forfatning med en menneskesjel som har hatt en moralsk forfatning. Da viser det seg en betraktelig forskjell. Den viser seg allerede meget snart, når det dreier seg om det ene menneskes forhold til det andre som det treffer etter døden. Der er det slik at hos det menneske som har en moralsk sjelsforfatning, er også de bilder tilstede som omhyller sjelen, men mennesket finner overalt mulighet til å være sammen med de andre menneskene -- til en viss grad så å si. Den umoralske sjelsforfatning derimot gjør at mennesket blir en slags eneboer i den åndelige verden. Han vet f.eks. om et menneske som også er i den åndelige verden at det nettopp er der, at det er sammen med ham, men han kan ikke finne noen mulighet til å tre hen til ham -- så å si komme ut av sin imaginative skys fengsel. Moralitet gjør oss til sosiale vesener i den åndelige verden, til vesener som kan knytte forbindelser med andre vesener. Umoralitet gjør oss ensomme, til eneboere i den åndelige verden. Dette er egentlig en viktig kausal sammenheng som består mellom ting som utspiller seg på jorden med vår sjel og det som skjer mellom døden og ny fødsel.

Slik er det også i det videre forløp. Vi gjennomlever den såkalte Venussfære og føler oss som Venusbeboere etterat vi i okkult forstand er gått gjennom Merkursfæren. Mellom Merkur og Venus blir vår sky gradvis bestrålet utenfra så å si; de høyere hierarkiers vesener kan komme til menneskene. Men nu avhenger det igjen av om vi har forberedt oss på riktig måte om vi kan bli opptatt som "sosiale" ånder i hierarkienes rekker, kan få noe å gjøre med dem. Eller om vi nok vet at de er der men likesom må gå forbi dem, må bevege oss som eneboere i den åndelige verden. i denne Venussfæren er det igjen avhengig av noe annet om vi er "sosiale" eller ensomt vandrende ånder. Mens det i den foregående sfære bare er mulig å være en sosial ånd når vi har forberedt oss til det gjennom moralitet på jorden, er i Venussfæren vedkommendes religiøse stemning i det vesentlige den kraft som fører oss til sosialitet -- det vil si til et visst sosialt liv. Vi dømmer oss fortrinnsvis til å bli eneboere i Venussfæren når vi ikke har utviklet en religiøs stemning, ikke følelse for vår samhørighet med det uendelige, med det guddommelige i jordelivet. Ja, det er nettopp slik at det faktisk for den okkulte iakttagelse viser seg at mennesket sperrer seg inne i sin egen sfæres fengsel når det bare har en ateistisk trang, når det avviser enhver forbindelse av sitt endelige til det evige. Det såkalte monistforbund forener endel mennesker gjennom en trosbekjennelse som ikke er religiøst anlagt. i sannhet må det sies at disse mennesker forbereder seg godt til sitte hver i sitt eget fengsel, ikke mer å kunne danne et monist-forbund.

Dette skal ikke bli en dom, men det trenger seg på for den okkulte iakttagelse som en følge som må oppstå av de jordiske, religiøse eller irreligiøse fornemmelser. Nu vet vi jo at de forskjelligste religioner er blitt stiftet på jorden, og nok i det vesentlige ut fra en felles kilde i løpet av menneskehetens utvikling. De er blitt grunnlagt slik at religionsstifterne ut fra denne felles kilde har tatt hensyn til folkenes temperamenter, klima og forøvrig alle ting som religionene må bli tilpasset. Sjelene kom derfor ikke inn i Venussfæren med en almen religiøs stemning, men med den som svarte til deres spesielle religionsbekjennelse. Følgen er at man bare blir sosial overfor dem som så å si har medbragt de samme fornemmelser fra en felles religionsbekjennelse her på jorden. Det forhindrer ikke at man har en følelse for det åndelige, for det evige og det guddommelige, men denne følelse har gitt en bestemt nyanse til denne eller hin religionsbekjennelse. Vi kan derfor nettopp i Venussfæren finne menneskene adskilt etter sine særlige religionsbekjennelser. Menneskene har jo, som vi vet, hittil vært mer inndelt etter raser og ytre kjennetegn her på jorden. Da rase og stammefellesskaper har noe å gjøre med de religiøse bekjennelser, svarer denne gruppeinndeling i Venussfæren til hvordan menneskene har vært forenet på jorden i alminnelighet, men bare i alminnelighet. Allikevel, ikke helt nøyaktig, da menneskene bare forenet seg ut fra sin forståelse av trosbekjennelsen på et vis. Menneskene slutter seg sammen innenfor bestemte grenser, områder fordi de bare har fornemmelser for sine egne religionsbekjennelser. i Merkursfæren viser mennesket ennu hovedsaklig forståelse for de mennesker som det var forbundet med her på jorden, som det har hatt en viss forbindelse med. Når det nu har en moralsk sjelsforfatning, er det fortrinnsvis sammen med de mennesker som det allerede har utviklet et forhold til. i Venussfæren er mennesket mer opptatt i det store religiøse fellesskap som det føler seg forbundet med gjennom sin sjelsbeskaffenhet i jordlivet.

Den neste sfære som mennesket nu trer inn i er solsfæren. Vi kommer i virkeligheten mellom død og ny fødsel til en tid, da vi føler oss som solbeboere, det vil si: Vi er forbundet med solen. Vi lærer solens vesen helt å kjenne i denne tid, den er helt annerledes enn den fysiske astronomi beskriver den idag. Igjen dreier det seg om å leve seg inn i solsfæren på riktig måte. Særlig en ting trer oss imøte: da opptrer som med en elementær kraft et sterkt behov i sjelen at alle egenheter må opphøre som består mellom sjelene. i Merkursfæren er vi mer eller mindre henvist til den krets som vi har hatt forbindelse med på jorden, i Venussfæren føler vi oss hjemme gjennom det religiøse liv i de kretser som vi har fornemmet likt med på jorden og ennu på en viss måte bare tilfredsstiller oss i disse fellesskap. På solen derimot føler sjelen dyp ensomhet når den føler seg dømt til ikke å forstå alle de sjeler som fra jorden blir ført inn i solsfæren mellom døden og en ny fødsel, som f.eks. Felix Balde. Det var i menneskehetsevolusjonens gamle tider faktisk slik at sjelene når de var i Venussfæren så å si oppholdt seg i de enkelte religionsfellesskaper, og at de ble forstått og viste forståelse der. Da alle religioner har en felles kilde, hadde mennesket dengang når det trådte inn i solsfæren, på en måte så meget av det gamle felles arvegods at det i solsfæren kunne tre hen til alle andre sjeler, være sammen, forstå dem og pleie fellesskap med dem, være i åndsfellesskap.

Den eldre menneskehetsutviklings sjeler kunne ikke selv gjøre meget for å komme den lengsel imøte som oppsto der. Men da en almenmenneskelig kjerne var i menneskene uten at de selv hadde medvirket, fant sjelene mulighet til samkvem med sjeler av andre religionsbekjennelser utover den religiøse bekjennelse. i den gamle brahmaisme, i den kinesiske bekjennelse, i jordens andre religioner var det blitt så meget igjen av den felles religiøse kjerne som var gitt med fra alle religioners urkilde, at sjelen på en måte i solsfæren fant alle religioners arnested – kilden som gjemmer i seg alt religiøst liv. Det er nu blitt annerledes i jordens senere tid. Sammenhengen med religionens urkilde er gått tapt, og den kan bare bli gjenfunnet av en okkult erkjennelse. Mennesket må derfor i vår nuværende menneskehetssyklus forberede seg allerede på jorden for denne solsfære, og kan ikke av seg selv komme til almenmenneskelig fellesskap. Her har vi igjen noe som viser den store betydning av mysteriet på Golgata, av kristendommen. Den gir den nyere menneskehet mulighet til å forberede seg på jorden så at mennesket kommer til et alment, sosialt liv i solsfæren under den nuværende menneskehetssyklus. Derfor måtte Solånden, Kristus, stige ned på jorden. Og etter at han er steget ned, kan sjelene finne mulighet på jorden til å bli en almenmenneskelig del av fellesskapet i solsfæren mellom død og en ny fødsel.

Det kunne anføres meget som viser det universelle i Kristusmysteriet når det virkelig blir forstått. Vi har allerede anført meget i årenes løp, men vi kan atter og atter belyse dette Kristus-mysterium fra andre sider. Når det blir sagt at mulige fordommer blir fremkalt overfor de andre religionsbekjennelser ved særlig å fremheve Kristus-mysteriet, er en slik bebreidelse helt uforståelig. Kristus-mysteriet i sin egentlige betydning er jo så å si først blitt oppdaget okkult nettopp i nyere tid. Det er ofte blitt sagt at f.eks. Kristus-mysteriet blir særlig betonet i vår åndsvitenskapelige bevegeIse her i Mellom-Europa, og at de andre religionsbekjennelsene derved på en måte ikke blir behandlet likt. En Buddha-bekjenner ville si: Du stiller kristendommen over Buddha-bekjennelsen, når du stiller Kristus frem som noe helt særskilt -- det står ikke i mine hellige bøker, altså underkjenner du buddhismen. Men det er ikke klokere enn om buddhisten ville kreve at man ikke skulle godta den kopernikanske verdensanskuelse fordi den heller ikke står i hans hellige bøker. Det har ikke noe med religionenes likestilling å gjøre at ting blir anerkjent som er funnet på et senere tidspunkt. Mysteriet på Golgata er ikke et særlig privilegium, men en åndsvitenskapelig sannhet som kan anerkjennes av ethvert religiøst system nøyaktig som det kopernikanske verdensbilde. Det dreier seg ikke om å fremheve den religionsbekjennelse som hittil har forstått mysteriet på Golgata meget dårlig, men om den åndsvitenskapelige kjensgjerning. Er det meget ufornuftig, så er det ennu mer ufornuftig å tale om at man nu abstrakt skal sammenligne alle religionsbekjennelser og godta en slags abstrakt likhet av deres vesen. De forskjellige religionsbekjennelser må bli stillet konkret overfor det som kristendommen er etter sitt vesen, ikke hva den er blitt for de enkelte bekjennelser.

La oss se på hindu-bekjennelsen. Ingen blir opptatt i den som ikke er hindu. Den er knyttet til et folk. Slik er det med de fleste gamle religionsbekjennelser. Buddhismen har brutt med det, men også den er bare for et bestemt fellesskap når den blir forstått riktig. Men la oss nu se på de ytre kjensgjerninger. Hvis vi i Europa skulle ha en bekjennelse av samme art som f.eks. hindu-bekjennelsen, måtte vi vende oss til den gamle Wotan-dyrkelse. Det var en nasjonal gud som var gitt en enkelt stamme. Men hva er skjedd i vesterlandene? i sannhet, en eller annen nasjonal ånd er ikke blitt godtatt, men med hensyn til det ytre liv en helt fremmed personlighet, nemlig Jesus av Nasaret. De andre religionsbekjennelsene har i hovedsak noe religiøst-egoistisk som ikke streber ut over seg selv. For vesterlandene derimot er det betegnende at de har trengt tilbake sine religiøst-egoistiske former, f.eks. den gamle Wotan-form, og at de har antatt noe som ikke er vokset frem av deres eget kjøtt og blod, men ut fra dets sjelelige innhold. Kristendommen er absolutt ikke en religiøs-egoistisk bekjennelse for vesterlandene i den samme forstand som andre var det for de enkelte folk. Det er det overordentlig viktige som man må ha for øye allerede ut fra de ytre kjensgjerninger. Når kristendommen virkelig vet å stille mysteriet på Golgata i midtpunktet for menneskehetens utvikling, gjør det kristendommen universell på en annen måte.

Denne kristendom har ennu ikke utviklet seg særlig langt, da det ennu ikke blir skjelnet ordentlig mellom to ting i den. Man vil nok bare komme til å skjelne mellom dem meget langsomt og gradvis. Hvem er så en kristen i riktig forstand ut fra mysteriet på Golgata? Kristen er den som vet at noe virkelig reelt skjedde med mysteriet på Golgata, at Solånden har levet i Kristus og utgydd sitt vesen over jorden, videre at Kristus døde for alle mennesker. Man forstår vanskelig dette ord idag selv om Paulus allerede har forkynt at Kristus ikke bare er død for jødene men også for hedingene. Først når man vet at Kristus har fullbrakt gjerningen på Golgata for alle mennesker, vil man forstå kristendommen. En ting er den reelle virkning som er utgått fra Golgata, en annen om man har tilegnet seg en forståelse. Man skal tilstrebe å forstå hva Kristus er, men man kan aldri etter mysteriet på Golgata betrakte et menneske annerledes enn at man sier: Om du er det ene eller annet menneske, Kristus er død også for deg, har samme betydning for alle. En riktig forståelse av mysteriet på Golgata vil derfor si at vi møter hvert menneske og spør: Hvor meget har det av det kristelige? Likegyldig hvilken tro det har. Mennesket må mer og mer erhverve seg bevissthet om det som er reelt i det, og da er det selvfølgelig også et høyt ideal å vite noe om Kristusmysteriet. Det vil utbre seg stadig mer og mer. Og dette vil da høre til: Å ha forståelse for mysteriet på Golgata. Men det er noe annet enn å mene om mysteriet på Golgata: det universelle som er gyldig for alle mennesker!

Nu kommer det an på at vi fornemmer det i sjelen: det gjør oss til broderlige (gesellige) vesener i solsfæren. Vi blir eneboere der hvis vi føler oss innesluttet i en eller annen religionsbekjennelse, vi blir broderlige vesener i solsfæren når vi har forståelse for det universelle i Golgatamysteriet. Da vil vi finne mulighet til forbindelse med ethvert vesen som kommer til oss i solsfæren. Den fornemmelse vi tilegner oss under oppholdet på jorden innenfor vår menneskehetssyklus for mysteriet på Golgata, vil gjøre oss til frie, bevegelige vesener i solsfæren. Hva må vi nemlig nettopp være i stand til på dette tidspunkt mellom død og en ny fødsel? Her kommer vi til en kjensgjerning som er overordentlig viktig for den nyere okkultisme. De mennesker som levet i tiden før Golgata-mysteriet var fullbrakt pa jorden, fant så å si i solsfæren Kristi trone og Kristus selv på den. Det jeg nu sier er i det vesentlige, men ikke helt nøyaktig. De kunne erkjenne ham fordi de gamle arvestykker fra alle religionenes fellesskap levet i dem. Men denne Kristusånd er steget ned fra solen, og i mysteriet på Golgata er han så å si flytt ut i jordens liv. Han har forlatt solen, og man finner idag bare Akasha-bildet av Kristus i solen mellom død og ny fødsel. Tronen der er ikke lenger inntatt av den virkelige Kristus. Vi må bringe med forestillingen om den levende sammenheng med Kristus fra jorden, for å kunne få den gjennom Akasha-kronikken. Da blir det også mulig for oss å finne Kristus ut fra solsfæren, idet Kristus vekker alle de krefter i oss som vi trenger for å gjennomgå solsfæren på riktig måte.

Vår vandring går ennu lenger mellom døden og en ny fødsel. Fra jorden har vi brakt med kraft særlig gjennom moralsk og religiøs sjelsforfatning til å leve oss inn i de vesener vi var sammen med på jorden og derpå i de høyere hierarkier. Men denne kraft lammes gradvis, blir stadig svakere og det vesentlige som blir tilbake er egentlig den kraft som vi har trukket ut av mysteriet på Golgata på jorden. En ny lysbærer opptrer i solsfæren som vi må lære a kjenne i sin urkraftige egenart, for å finne oss til rette i solsfæren. Vi bringer med oss forståelsen for Kristus fra jorden, men for å utvikle oss videre ut i verdensaltet fra solsfæren til Marssfæren er det nødvendig at vi erkjenner den andre tronen som befinner seg ved siden ay Kristus-tronen på solen. Det kan vi ganske enkelt som menneskesjeler. Fra den lærer vi det andre vesen å kjenne som nu fører oss videre med Kristus, nemlig Lucifer. Vi lærer nu Lucifer å kjenne, og gjennom det han kan gi oss av krefter, kan vi vandre videre gjennom Mars, Jupiter og Saturnsfæren.

Vi kommer dypere og dypere inn i verdensrommet og brer oss stadig mer ut i det. Når vi slik beveger oss utover Saturnsfæren, inntrer faktisk noe som endrer på vår bevissthetstilstand noe. Vi kommer på en måte i en slags neddempet kosmisk tilstand -- man kan ikke si en kosmisk søvn. Men derved kan verdensaltets samlede krefter først virke nettopp med full kraft inn på oss. Fra alle kanter virker det på oss, og vi tar krefter opp i oss fra hele kosmos. Det finnes altså en tid mellom død og ny fødsel -- etter at vi har bredt oss ut der -- da kreftene fra hele kosmos, hele stjerneverdenen strømmer inn i vårt vesen. Derpå begynner vi å trekke oss sammen, kommer igjen gjennom de forskjellige sfærene frem til Venus-sfæren, trekker oss fortsatt sammen, blir mindre og mindre inntil tiden kommer da vi igjen kan forbinde oss med en jordisk menneskelig kim.

Hva er vi når vi forbinder oss med denne kim? Vi er det som vi har skildret. Men vi har tatt app kreftene fra hele kosmos, de har virket inn i vårt vesen. Når vi går ut i kosmos, opptar vi desto mer av det som kan nå hen til oss jo bedre vi har foreredt oss, og vår karma er blitt preparert ved den måte vi har levet sammen med de mennesker vi har truffet. Etter døden når vi lever sammen med dem, utvikler vi de krefter i oss som utligner disse ting i et nytt jordliv gjennom karma. Vi kan bare fremstå som et menneske og ha en indre karma som også opptar de kosmiske kreftene i seg, fordi vi i en bestemt tid mellom død og fødsel opptar kreftene fra hele kosmos. Når et menneske blir født inn i den fysiske verden, har det som er trukket sammen til det minste, forbundet seg med den fysiske menneskekime. Men kreftene har det hentet inn fra hele kosmos ut fra en kjempestor utvidelse. Vi bærer nettopp hele kosmos i oss, når vi igjen inkarnerer på jorden. I en viss henseende tør vi si: Vi bærer dette kosmos slik i oss som det kan forene seg, riktig forene seg med det vi har bragt med som stemning i sjelen da vi bredte oss ut i sfærene etter vår tidligere jordtilværelse.

Disse to ting blir fattet sammen, blir passet sammen kunne vi si: tilpasningen til hele kosmos og til vår tidligere karma. Dette trådte frem for meg på en usedvanlig merkelig måte ved undersøkelsene jeg gjorde i de siste månedene. Vi er tilpasset vår tidligere karma også, men i harmoni med kosmos. Jeg vil ikke ved dette uttale en almen lov, det er en erfaring jeg har gjort i enkelte tilfeller. Det må jeg utrykkelig fremheve. Når et menneske dør, går gjennom dødens port, da dør det under en bestemt stjernekonstellasjon. Denne stjernekonstellasjon er faktisk vesentlig for dets videre sjeleliv, da den på en viss måte gir et avtrykk i menneskets sjelevesen og som sådant virkelig forblir. Det blir sjelens bestrebelse, når den fødes på ny, igjen å inkarnere under samme stjernekonstellasjon, igjen å forbinde seg på rett måte med de krefter man har tatt opp i dødsøyeblikket. Det interessante er når man slik forsøker å finne ut stjernekonstellasjonen for et menneskes død, da stemmer den i høy grad overens med stjernekonstellasjonen ved den nye fødsel. Man må bare to hensyn til at mennesket blir født på et annet sted på jorden som svarer til denne stjernekonstellasjon. Slik blir mennesket virkelig tilpasset kosmos, føyet inn i det, og det foregår en slags utligning i sjelen mellom det individuelle og det kosmiske liv.

Kant har engang uttalt det vakre ord: To ting er det som særlig løfter ham opp, stjernehimlen over ham og den moralske lov i ham. Dette er en vakker uttalelse som okkultisten forklarer oss grunnen til. Begge er jo det samme: den stjernefylte himmel over oss og det vi bærer i oss som moralsk lov. I livet mellom død og ny fødsel vokser vi ut i verdensrommet, tar stjernehimlen opp i oss og bærer med et avbilde av den i vår sjel som vår moralske forfatning. Her er et av de punkter hvor vel nesten ikke annet er mulig enn at åndsvitenskapen blir en universell moralsk fornemmelse i sjelen. Vi er ved et av de punkter hvor teori umiddelbart synes å forvandle seg til moralske impulser i sjelen. Mennesket føler nemlig her det fulle ansvar overfor sitt eget vesen. Det føler her: Du var i en slik stilling mellom døden og en ny fødsel at hele kosmos måtte virke inn i ditt vesen, du suget sammen alt som du har tatt opp av det: Du er ansvarlig overfor hele kosmos, du bærer det virkelig i deg. Her er det man føler noe av det som blir forsøkt antydet i "Prüfung der Seele" i Capesius' monolog hvor det heter: "I din tenkning lever verdenstanker....". Et betydningsfullt øyeblikk er det når sjelen føler: Man har den hellige forpliktelse å hente frem de krefter som man har suget ut av kosmos, og erkjenne at det ville våre den største synd å la disse krefter ligge brakk. Det viste seg ved disse konkrete undersøkelser hvordan vi faktisk tar opp i oss hele kosmos og bringer det inn i tilværelsen igjen. Ja, egentlig er bare de færreste krefter mennesket bærer med seg omkring slike som har en opprinnelse på jorden. Vi betrakter mennesket ut fra de krefter som virker i dets fysiske legeme, råder i dets eterlegeme, astrallegeme og dets jeg. De krefter som virker inn i vårt fysiske legeme, kommer riktignok umiddelbart til oss fra jorden. Men det vi trenger for eterlegemet, kan vi ikke umiddelbart få fra jorden men bare fra de krefter som kommer til oss mellom døden og en ny fødsel -- fra vår utvidelse i planetsystemet. Et menneske som der bringer en umoralsk sjelsforfatning inn, vil ikke kunne trekke til seg de riktige kreftene i tiden mellom død og ny fødsel. Et menneske som ikke har utviklet de religiøse impulser, kan ikke trekke til seg de riktige krefter i Venussfæren. Derav kommer det at de krefter vi trenger i eterlegemet kan være forkrøblet. Her ser vi den karmiske sammenheng danne seg mellom fremtidige og tidligere liv. Alt dette er ting som f.eks. viser oss hvordan okkultismen bringer erkjennelser som kan bli til impulser i vårt sjeleliv, og hvordan vi egentlig bare behøver å vite hva vi er, for stadig å stige opp til høyere og høyere liv.

Det som mysteriet på Golgata har forberedt, er nødvendig i vår menneskehetssyklus for at mennesket kan leve seg inn i solsfæren på riktig måte mellom døden og en ny fødsel. Det som åndsforskningen i virkeligheten må yte er at mennesket, når det nu vokser ennu videre utover solsfæren, er i besiddelse av den almenmenneskelige, åndelig-sosiale bevissthet som er nødvendig der. I solsfæren er den fornemmelsesmessige sammenheng med mysteriet på Golgata tilstrekkelig. Men for at den almenmenneskelige forståelse og følelse også kan vare utover solsfæren i tiden mellom død og ny fødsel, er det nettopp nødvendig at vi på åndsvitenskapelig måte forstår de enkelte religioners forhold til hverandre, forstår utviklingen av de enkelte religiøse impulser. Det er nødvendig at vi ikke vokser opp i en sneversynt religiøs bekjennelse med dens fornemmelsesmessige nyanser, men har muligheten til å forstå enhver sjel likegyldig hva den tror og ellers er. En ting oppfylles, kan man si, for alle jordutviklingens sjeler i sammenheng med Kristusimpulsen, især mellom døden og en ny fødsel, nemlig de ord: "Hvor to er forenet i mitt navn, er jeg midt iblant dere". I denne uttalelse knytter ikke Kristus foreningen av de to til en eller annen tro, men bare til den mulighet at han er blant dem når de er forenet i hans navn.

Det som nu i flere år er blitt pleiet også gjennom våre mysterieoppførelser, særlig den siste "Der Hüter der Schwelle", vil gi en åndsvitenskapelig forståelse for det som er nødvendig i vår nuværende tidssyklus. Da er det på en viss måte nødvendig å oppnå et forhold på den ene siden til Kristusimpulsen, men også til de makter som står i motsetning til ham: til Lucifer- og Ahriman-impulsen. Vi har der å gjøre med makter som i verdensaltet utvikler krefter, såsnart vi kommer utover maja. Det må vi lære å forstå. Tiden nærmer seg nemlig stadig mer og mer i menneskehetsutviklingen, da man må lære at det kommer an på det vesensaktige og ikke på læren. Særlig når det gjelder mysteriet på Golgata viser det seg at det kommer an på det vesensaktige og ikke på ordets innhold. Jeg vil gjerne at man nøye prøver det som jeg nu vil si, da det er lettest å bli forstått av de mennesker som virkelig nøye prøver det som jeg nu skal si ut fra okkulte kilder. Det er ikke noe lignende av dette i noen annen religionsbekjennelse. Hvordan det fremstiller seg i hele sin dybde gjennom mysteriet på Golgata, finnes ikke i de andre religionsbekjennelser.

Verden har fremdeles en særlig fordom. Man taler som om det i verden må foregå helt som i en skole: at det bare skulle komme an på verdenslæren. Når det gjelder Kristus dreier det seg ikke om en verdenslærer, men om en som gjør verdensgjerninger, som har fullbragt mysteriet p4 Golgata og hvis vesen må bli erkjent. Det kommer det an på. Hvor lite det kommer an på bare ordet, bare læreinnholdet, viser nettopp et vakkert ord fra Kristi munn: "Dere er guder" (Joh. ev. 10, 34) og at han stadig på ny gjør oppmerksom på at mennesket når sin høyeste utvikling når det blir bevisst gudsnaturen i seg. Man kunne si, Kristusordet toner ut i verden: Dere skal bli dere bevisst at dere er gudelik! Man må si: en stor lære!

Fra annet sted lyder den samme lære. Der hvor Bibelen forteller om jordutviklingens begynnelse sier Lucifer: "Dere skal bli som guder!" Det samme læreinnhold lyder fra Lucifer, det samme fra Kristus: Dere skal være som gudene! For menneskene betyr de to uttalelser dot motsatte. Det er i sannhet rystende basunklanger som lyder i disse ord: den ene gang toner det fra fristeren, den andre gangen fra forløseren og befrieren og den som gjenoppretter den menneskelige natur.

Det kommer an på å erkjenne vesenet, og i særlig grad gjelder det mellom død og ny fødsel. Den største fare er tilstede i solsfæren for å forveksle Lucifer med Kristus, da begge taler samme sprog, lærer det samme på solen, og vi fornemmer de samme ord fra dem, om vi tør tale om ord der. Det kommer derfor an på vesenet, på hvilket som taler ordet, ikke på innholdet av læren. Det som pulserer som reale krefter gjennom verden er det vesentlige. Vi forstår først ordene riktig, når vi vet hvilket vesen de kommer fra i de høyere verdener, og fremfor alt gjelder det i det som virker inn i de jordiske sfærer. Vi erkjenner aldri at vesens høyhet ut fra ordet, men ved å Iære hele sammenhengen å kjenne som det er stillet inn i. Det finner vi helt nøyaktig bekreftet med ordet om menneskenes gudelikhet.

Viktige kjensgjerninger om evolusjonen er uttalt med slike ting. De blir ikke uttalt for sitt innholds skyld, men på grunn av det vesensaktige i kjensgjerningene. De blir uttalt for at sjelene kan fornemme den nødvendige konsekvens i seg av slike ord. Når de som har opptatt slike sannheter i seg har opptatt fornemmelsene og glemt ordene, da er egentlig ikke så meget gått tapt. Selv når jeg tenker meg det mest radikale tilfelle at en eller annen av oss hadde glemt alt som er blitt talt om nu og ikke husket et ord, men bar i fornemmelsen det som kan strømme fra slike ord, da ville han ha tilstrekkelig av det som egentlig i åndsvitenskapelig forstand er ment med disse ord.

Vi må jo tale i ord og de virker under tiden teoretiske. Men det som det kommer an på er at vi lærer å se det vesensaktige i ordene og oppta det i vår sjel. Når verden griper åndsvitenskapen på en vesensaktig måte, vil den lære mange ting å forstå nettopp med hensyn til menneskehetsutviklingens fremgang. Jeg vil gjerne idag gi bare to eksempler som ikke akkurat på indre, men mer ytre måte henger sammen med mine okkulte undersøkelser i de siste månedene. De var meget treffende, for de viste meg egentlig hvordan man først når man erkjenner noe i den okkulte lære som svarer til det som allerede er i verden, som er blitt ledet inn av inspirerte mennesker, kan finne sannheten igjen der.

Jeg har, ser De, beskjeftiget meg meget med Homer. Nu trådte det rett levende frem for min sjel de siste månedene: hvordan man ikke kan forandre noe etter døden, forholdene forblir de samme. Hvordan man f.eks. vet om et menneske som man i livet har stått i et eller annet forhold til -- du har ikke elsket ham, men kan ikke forandre på det. Når man har denne kjensgjerning for øye og så leser hos Homer at han skildrer det hinsidige som det sted hvor livet er uforanderlig, da begynner man å forstå den store dybde som ligger i disse ordene om det sted hvor tingene ikke er underlagt forandring. Det er et skjønt inntrykk å sammenligne den egne erkjennelse med det som den "blinde Homer" som sjeleiakttager har frembrakt av viktig okkult sannhet og brakt til uttrykk i sitt dikterverk! Treffende var også noe annet for meg som jeg virkelig vegret meg imot da det forekom meg helt utrolig, men som man ikke kommer utenom.

Noen -- eller de fleste av dere -- kjenner kanskje de såkalte Mediceergravene i Florenz av Michelangelo. Det er Giuliano og Lorenzo de Medici og fire allegoriske figurer. Man tenker seg vanligvis ikke noe kunstnerisk ved det og kaller det åndløse allegorier. Egentlig er nok disse såkalte allegoriske figurene ikke helt ferdig med unntagelse av en, men de gir allikevel ikke inntrykk av allegorier. I reisehåndbøkene er det meget merkelig at man ved disse Mediceergravene blir henvist på den ene siden: der står den ene av Mediceerne, Lorenzo, og på den andre Giuliano. De er blitt forvekslet. Lorenzo er blitt tatt for å være Giuliano og omvendt. Slik er det nu engang. Nesten i alle kunsthistorier står det -- slik som det ikke er. Ihvertfall er det ikke slik som det står i kunsthistoriene og i Bädekeren. Jeg har ikke bekymret meg om hvorfor det er slik, men sant er det at de to figurene alltid blir forvekslet. Beskrivelsene ville slett ikke stemme, og sannsynligvis har man engang omplassert dem. De står nu annerledes enn Michelangelo stilte dem. Det vil jeg ikke tale om, men bare om at fire allegoriske figurer er der: ved foten av den ene Mediceer "Natten" og "Dagen", ved den andre "Morgendemring" og "Aftenskumring". Husk, jeg har motstrebende kommet til det som jeg nu vil si. Man fordyper seg virkelig i hver geberde, i alt man har foran seg og går til å begynne med ut fra "Natten", ser på denne figuren som i bøkene har den meningsløse bemerkning at den skulle ha en stilling som et sovende menneske ikke kan innta. Når man imidlertid studerer hver geberde og hvert lem og så stiller seg følgende spørsmål: Hvorledes måtte kunstneren fremstille den menneskelige figur, når han ville uttrykke eterlegemets størst mulige virksomhet som nettopp er tilstede i søvnen, når han altså ville gi figuren en stilling og proporsjon som best svarer til det øyeblikk da eterlegemet arbeider mest? Da måtte han gjøre det nettopp slik som Michelangelo ut fra sine kunstneriske instinkter har gjort det. Han har smuglet inn i "Natten" den geberde som svarer til eterlegemet. Jeg hevder ikke at Michelangelo har visst det, men det er slik.

Ser vi nu på "Dagen". Det er ikke noen åndløs allegori. Når man forestiller seg at de nedre deler av det menneskelige vesen er mindre virksomme og jeget mest virksomt, da får man "Dagens" figur. Og når man vil uttrykke hvordan astrallegemet virker friest ved utelukkelsen av de andre menneskelige ledd, hvordan det uttrykker seg i geberdene, da får man det ved den såkalte allegori av "Morgendemring". Videre når man vil uttrykke at det fysiske legeme ikke straks faller sammen, men blir slapt når jeget og astrallegemet trekker seg ut, da er det vidunderlig ettrykt i "Aftendemringens" geberde. Man har foran seg den levende utforming av de fire menneskelige vesensledd. Man kan tenke seg ganske godt hvordan en slik legende om "Natten" er oppstått, som har bredt seg, at når Michelangelo var alene med den, kunne den bli levende, stå opp og gå omkring. Det er forståelig når man vet at den har eter- eller livslegemets tilsvarende geberde, og det kan være helt virksomt ved denne geberde. Når man fornemmer dette, da ser man figuren stå opp, og vet: den kan gå omkring. Elvis den ikke var av marmor, men eterlegemet alene virkelig var virksomt -- som er det levende -- da ville den kunne gå omkring uten noen hindring.
Meget er smuglet inn i det som menneskehetsevolusjonen har frembragt, og meget vil først bli forståelig når menneskene vil betrakte tingene med et skjerpet, okkult blikk. Men alle disse tingene kommer det til syvende og sist ikke an på. Om vi forstår et kunstverk bedre eller mindre bra er ikke noe almenmenneskelig. Det kommer an på noe annet! Når vi slik har skjerpet vårt blikk, går en forståelse opp for oss for det annet menneskes sjel. Det skjer ikke gjennom det okkulte blikk som kanskje allerede ser inn i den åndelige verden, men gjennom det blikk som er blitt skjerpet av åndsvitenskapen. Erkjennelsen vokser i oss for det som møter oss i livet, fremfor alt for sjelen i våre medmennesker, når vi opptar åndsvitenskapen med den sunne menneskeforstand. Og vi forsøker å tilegne oss forståelse for enhver menneskelig sjel.

Riktignok er denne forståelse for enhver menneskelig sjel noe annet enn det man ofte i livet kaller forståelse. I livet er kjærligheten dessverre så altfor ofte egoistisk. Man elsker den -- som man ganske særlig er blitt tiltrukket ay gjennom et eller annet forhold, og ellers nøyer man seg med det som man kaller almen menneskekjærlighet: man elsker menneskeheten i sin almenhet. Hva er så det? Man må kunne forstå enhver sjel.

Man finner kanskje ikke enhver fortreffelig, men det er jo ikke så slemt, for mangen sjel skader man mest når man tilber den i blind kjærlighet.

Om dette forhold vil vi tale noe nærmere i overmorgen.

2 foredrag