2. Foredrag
Haag 21. mars 1913.

Virkningene av esoterikken eller også av antroposofien på eterlegemet og astrallegemet samt på jeget, står naturligvis en antroposof meget nærmere enn nettopp virkningene på det fysiske legeme. Og dog vil vi kunne legge et grunnlag for de nærmeste dager, da vi skal betrakte de åndelige ledd av den menneskelige natur ut fra dette synspunkt, når vi også stiller frem for oss, det som kan bli sagt om forandringen av det fysiske legeme. Men det må uttrykkelig bemerkes, at de forandringer jeg angir her, ikke angår de høyeste trinn av innvielse, men at de mere angår den begynnende esoteriske eller antroposofiske utvikling, og at de allerede av den grunn er av en viss almindelig viktighet.

De vil ha hørt av foredraget igår, at menneskets fysiske legeme blir på en viss måte mere levende, mere bevegelig i seg selv under de karakteriserte innflytelser, slik at det av den grunn også kan bli på en viss måte ubehagelig følsomt. Man medopplever det mere på et vis, enn man medopplever det i det yttre eksoteriske såkalte normale menneskeliv.

Vi vil komme til å tale om forskjellen mellom vegetarisk og animalsk føde også ved de andre hyller, men med hensyn til oppbygning og organisering av det fysiske hylle er forskjellen mellom vegetarisk og animalsk ernæring overordentlig stor. Det må naturligvis stadig betones, at det ikke skal være vår oppgave å drive propaganda for den ene eller den annen ernæringsmåte, men bare å si fra, om det som er sannt og riktig på dette område. Og de kjennsgjerninger som kommer i betraktning, blir gjennom den sjelelige utvikling til erfaringer. Fremforalt fremgår det av erfaring, at vårt fysiske hylle ved animalsk ernæring har mere å bære på, mere å slepe med seg, enn ved vegetabilsk ernæring. Vi har jo igår betonet at det fysiske hylle på en måte skrumper inn, løser seg fra de høyere åndelige ledd gjennom utviklingens gang. Når det nu blir tilført animalsk næring, så viser denne animalske næring seg slik som den ble karakterisert siste gang også derved, at den blir opplevet som om et sterkt virkende fremmedstoff blir tilført den menneskelige organisme, og det lærer man å føle som en pel som man har drevet inn i sitt kjød, for å bruke et radikalt uttrykk.

I denne henseende opplever man så å si jordtyngden ved animalsk ernæring sterkere ved en esoterisk eller antroposofisk utvikling, enn man ellers gjør det - og man opplever fremforalt den kjennsgjerning at den animalske ernæring aktiverer det instinktive viljesliv. Viljeslivet som forløper mer ubevisst, som forløper mer i affekter og lidenskaper - det blir ansporet av den animalske ernæring. Det er derfor riktig som en ytre betraktning, når det sies at krigerske folkeslag har mere hang til kjøttspisning enn fredselskende folkeslag. Men dette behøver slett ikke å forlede noen til den tro at planteføde må berøve menneskene alt mot og all handlekraft. Vi skal se, hvordan det som mennesket på en viss måte taper med hensyn til aggressive lidenskaper og affekter ved at den animalske ernæring opphører - blir erstattet fra det indre, fra det sjelelige, men dette lar seg først omtale nærmere ved behandlingen av astrallegemet. For alle disse ting henger sammen med menneskets og naturrikenes hele forhold til Kosmos, og man får efterhvert et slags bevis, en slags bekreftelse på det som okkultisten konstaterer med hensyn til menneskelivets sammenheng med Kosmos - selv om man ikke personlig oppnår dette gjennom et høyere klarsyn. Man får et bevis for dette, når man gjennom de mere bevegelige, levendegjorte livsprosesser i det fysiske legeme lærer å kjenne de av jordens stoffer, som anvendes til næringsmidler - deres natur og eiendommeligheter på sitt eget legeme. Ser De, det er f.eks. interessant å sammenligne 3 slags næringsmidler med hensyn til deres kosmiske betydning.

Det er melken og alt som henger sammen med den, det er planteverdenen og alt som henger sammen med den, som blir tilberedt av den og det er den animalske ernæring. Melk, planter og dyr som næringsmiddel kan man lære å sammenligne, når man ved den antroposofiske eller esoteriske utvikling er blitt mere ømfintlig for det man opplever ved bruk av disse næringsmidler. Og da vil man også lettere lære å forstå det som bekrefter disse ting og som vil gå opp for én ved en sunn, fornuftig betraktning av utenverdenen.

Hvis De kunne utforske verdensaltet okkult, da ville De finne, det som er melkesubstans på jorden, men ikke på noen annen planet i vårt solsystem. Det som produseres på lignende vis av de levende vesener på andre planeter i vårt solsystem, det ville fremstille seg for Dem som noe ganske annet enn melk, her på jorden. Melken er noe spesifikt jordisk. Og hvis man ville ta under ett, hva melk er, så måtte man si: Enhver planets beboere har sin egen melk. Hvis noen undersøker vår jords planteverden og okkult sammenligner den med andre planeters plantesystemer - med det som lar seg sammenligne med den, måtte man si: Vistnok er det forskjellig form på planteriket på jorden og på planteriket på andre planeter i vårt solsystem, men det indre vesen hos plantene på jorden er dog ikke bare jordisk, men tilhører solsystemet som sådant, det vil si vår jords planterike er beslektet med planteriket på de andre planeter i vårt solsystem, slik at vi i plantene har noe som også finnes på andre planeter i vårt solsystem.

Hva dyreriket angår, så følger jo allerede av det som er sagt om melken, og dessuten lar det seg lett konstatere ad okkult vei, at dette  som jordisk dyrerike er vidt forskjellig fra det som finnes på de andre planeter av noe lignende. Når man nu tar for seg så å si den opplevelse som melkernæring gir, da viser denne seg for okkultistens blikk eller opplevelse slik, at den betyr det for mennesket (vi vil holde oss til mennesket), som så å si binder det til jorden, til vår planet, den betyr det som bringer menneskeslekten på jorden til å utgjøre en felles gruppe. At menneskene utgjør noe helt eget også med hensyn til det fysiske legeme skyldes, at levende næring i dyrisk betydning tilberedes for det levende. Vi får melken som et levende næringsmiddel fra dyreriket. Og man kan si: Alt det som ved melken tilføres den menneskelige organisme, det gjør denne beredt til å være et jordvesen, bringer den sammen med de jordiske forhold, men det fengsler den ikke til jorden. Det gjør mennesket til en jordborger, men hindrer det ikke fra å være en borger tilhørende hele solsystemet. Anderledes forholder det seg med kjøtternæring. Kjøttspiser, som jo stammer fra det rike som er spesifikt jordisk og ikke opptas fra den umiddelbare livsprosess hos menneske eller dyr, men som tas fra den del av dyrets substans, som allerede er oppbygget for dyret - denne kjøttspisning binner mennesket spesielt til jorden, gjør det til en jordbunden skapning, slik at man må si: I den grad mennesket gjennomtrenger sin egen organisme med virkningene av kjøttnæring, i samme grad berøver det seg selv krefter, for idetheletatt å løsrive seg fra jorden. Det forbinder seg gjennom kjøtternæring i utpreget grad med jordplaneten. Mens melkernæring gjør det skikket til å tilhøre jorden som et gjennomgangstrinn i sin utvikling, fordømmer kjøtt-ernæring mennesket til å gjøre oppholdet på jorden til noe blivende, til noe som det fullstendig tilpasser seg for, hvis da dette ikke blir motvirket ved noe annet. Og den beslutning å bruke melk til ernæring, betyr samtidig: Jeg vil oppholde meg på jorden, jeg vil kunne oppfylle min misjon på jorden, men ikke være der utelukkende av hensyn til jorden. Viljen til kjøtternæring betyr: Jordtilværelsen tiltaler meg så sterkt, at jeg gir avkall på alle himle, og helst vil jeg gå helt opp i jordtilværelsens forhold.

Ernæring fra planteriket virker slik, at den aktiverer de krefter i organismen som bringer mennesket i en slags kosmisk forbindelse med hele planetsystemet. Det som mennesket må utføre, idet plantenæringsstoffer forarbeides videre i dets egen organisme, det aktiverer krefter som finnes i hele solsystemet, slik at mennesket i sitt fysiske legeme får del i hele solsystemets krefter, gjør seg ikke fremmed for dem, river seg ikke ut av dem. Dette er noe, som sjelen virkelig i en viss henseende kan oppleve i seg, når den utvikler seg antroposofisk eller esoterisk: at ved planteernæring opptar det noe uten jordtyngde, noe som er egenartet for solen, det vil si for det sentrale himmellegeme i hele planetsystemet. Den letthet som organismen får ved vegetabilsk ernæring, og som hever den opp over jordtyngden, den bevirker - kunne man si - at det i den menneskelige organisme utdannes en evne til å oppleve likesom et smaks-inntrykk, således at organismen derved fornemmer hvorledes den med plantene på en viss måte virkelig får nyte godt av sollyset, som jo arbeider så intens i plantene.

Av det som er sagt, vil De forstå at det er av stor betydning nettopp ved den okkulte utvikling , ved en esoterisk eller antroposofisk utvikling, at man ikke så å si fengsler seg til jorden, at man ikke opptar all jordens tyngde gjennom kjøttspisning, hvis denne kan unnværes av hensyn til de individuelle og arvelige forhold. Den egentlige avgjørelse vil alltid avhenge av det enkelte menneskes personlige forhold. Det vil bety en virkelig lettelse av menneskelivets hele utvikling, hvis et menneske kan avholde seg fra kjøttspisning.

Derimot melder det seg allerede visse betenkeligheter, hvis et menneske ville være fanatisk vegetarianer på den måte, at det ville unngå melk og alle melkens produkter. Nettopp ved en utvikling av sjelen henimot det åndelige, kan dette innebære visse farer, nemlig av den grunn at mennesket ved å sløyfe all bruk av melk og alt som fåes av melken meget lett kommer til bare å gå opp i en higen efter det som streber bort fra jorden, og mister lett de tråder som forbinner det med menneskenes virksomhet på jorden. Det er derfor vel verd å merke seg, at det på en viss måte er heldig, når det antroposofisk strebende menneske ikke gjør seg til fanatisk spirituell svermer ved i det fysiske legeme å skape den nevnte vanskelighet som vil bringe dette fysiske legeme vekk fra all befatning med det jordisk-menneskelige. Forat vi ikke skal bli noen særlinge som ensidig streber efter sjelelig utvikling, forat vi ikke skal bli fremmed for menneskelig følelse, menneskelig virksomhet på jorden, er det godt at vi som beboere av jorden til en viss grad tilfører oss tyngde gjennom bruken av melk og melkeprodukter i ernæringen. Og det kan endog være en systematisk skolering for et menneske, som ikke bare har anledning til å leve i de åndelige verdener til enhver tid og derved blir verdensfjern, men som ved siden herav har oppgaver å utføre på jorden - det kan være en systematisk skolering, ikke å være ensidig vegetar, men ved siden herav nyte melk og produkter av melken. Derved vil det gjøre sin organisme, sitt fysiske legeme beslektet med det jordiske, med det menneskelige, men ikke fengsle det slik til jorden, belaste det slik med jordtilværelse, som det ville bli tilfelle ved kjøtt-ernæring. Slik er det i enhver henseende interessant å se, hvordan disse ting henger sammen med kosmiske hemmeligheter, og hvordan man gjennom kjennskap til disse kosmiske hemmeligheter kan efterspore de egentlige virkninger av næringsstoffene i den menneskelige organisme.

Som mennesker, der interesserer seg for okkulte sannheter, må De alltid mere og mere bli klar over, at det som opptrer på vår jord - og til vår jordtilværelse hører jo først og fremst også vårt fysiske legeme - at det som opptrer på jorden ikke bare er avhengig av jordiske krefter og forhold, men også helt og holdent er avhengig av krefter og forhold av en vesensart som hersker utenfor jorden av kosmisk vesensart. Det er bare tilfelle på høyst forskjellig vis. Således må vi f.eks. når vi betrakter dyrisk eggehvite - la oss si - slik som den finnes i hønseegget - være klar over at denne dyriske eggehvite ikke bare er det, som kjemikeren finner ut ved hjelp av sin analyse, men at denne eggehvite i sin struktur er et resultat av kosmiske krefter. For når vi taler om eggehvite så er denne i sin oppbygning et sådant produkt av kosmiske krefter, for det er egentlig bare de kosmiske krefter som virker på denne eggehvite, efterat de først har virket på selve jorden, og kanskje i det høyeste på månen som jo følger jorden. Den kosmiske innflytelse på den dyriske eggehvite er altså en indirekte innflytelse. Kosmos's krefter virker ikke direkte på eggehviten, men indirekte. De virker først på jorden, og jorden virker igjen med sine krefter, som den har mottatt fra Kosmos, tilbake på sammenhengen av den dyriske eggehvite. I høyden er månen delaktig heri, men bare på den måte at den først opptar kreftene fra Kosmos og virker den tilbake på den dyriske eggehvite med disse krefter, som stråler ut fra den. Den som med okkult blikk er istann til å gjennomskue tingene kan se, hvordan det i den minste dyriske celle, altså også i eggehviten, virker ikke bare de fysikalske og kjemiske krefter på jorden, men hvordan den minste celle f.eks. i hønseegget er bygget opp av de krefter, som jorden først får fra Kosmos. Indirekte henger således det som vi kaller eggehvite sammen med Kosmos, men denne dyriske eggehvitesubstans ville aldri kunne dannes slik som den finnes på jorden, hvis ikke jorden var der. Direkte ut fra Kosmos kunne den ikke oppstå, den er helt og holdent et resultat av det som jorden først må motta fra Kosmos.

Anderledes forholder det seg igjen med det vi kjenner som fettsubstans, med den jordiske fettsubstans fra levende vesener, som jo også danner en del av ernæringen særlig hos de mennesker som bruker kjøttnæring. La oss se litt på dette dyriske fett. Det vi benevner fettsubstans, likegyldig om mennesket nyter den eller selv danner den i sin egen organisme, er bygget opp efter helt andre kosmiske lover enn eggehvitesubstansen. Mens de kosmiske krefter som utgår fra Formens Ånders hierarki arbeider på eggehviten så bygges fettsubstansen opp fortrinsvis av de vesener vi benevner Bevegelsens Ånder. Vi kan således efterspore de åndelige virkninger, som vi finner utgår fra de forskjellige hierarkier like til inn i den substans, hvorav vårt fysiske legeme er sammensatt.

Ser De, det er viktig å berøre slike ting, fordi man først derigjennom får et begrep om hvor komplisert egentlig slikt noe er, som den ytre videnskap forestiller seg så uendelig enkelt. Intet levende vesen kunne på den ene side være gjennomtrengt av eggehvitesubstans og på den annen side med fettsubstans, hvis ikke Formens Ander og Bevegelsens Ånder virket sammen inn fra Kosmos - selv om det er indirekte. Vi kan på denne måte efterspore de åndelige virkninger, som vi finner utgår fra vesener av de forskjellige Hierarkier like til inn i den substans, hvorav vårt fysiske legeme er sammensatt. Derfor blir de opplevelser, som innfinner seg, når sjelen har gjennomgått en antroposofisk utvikling, mere differensiert, mere bevegelige, livaktige med hensyn til det man bærer i seg som eggehvite og det man bærer i sitt fysiske legeme som fett. Det er noe man lærer å føle. Det som flyter sammen til en eneste følelse, for mennesker som lever i den vanlige ytre tilværelse, det føler man da gjennomveve hinannen, nemlig det som fettet bevirker og det som eggehvitesubstansen bevirker i organismen. Idet hele den fysiske organisme blir mere bevegelig, lærer sjelen efterhvert som den utvikler seg å skjelne mellom to fornemmelser i sitt eget legeme - en følelse som inderlig gjennomtrenger oss slik at vi føler: dette binder oss sammen - dette gir oss vår skikkelse - da fornemmer vi eggehvitesubstansen i oss. Når vi føler: dette gjør oss likegyldig likeoverfor vår indre avsluttethet, dette hever oss ut over vår form, dette gjør oss mere flegmatiske likeoverfor vår indre menneskelige følelser, hvis der altså kommer til en del flegma likeoverfor vår egen fornemmelse i denne retning, så skriver denne sistnevnte følelse seg fra en opplevelse av fettsubstansen i det fysiske legeme - og disse følelser og fornemmelser differensierer seg meget sterkt ved en antroposofisk utvikling. Den indre opplevelse med hensyn til det fysiske legeme blir således også mere komplisert. Dette vil særlig sterkt kunne iakttas, når det dreier seg om en opplevelse av stivelses eller sukkersubstansen. Sukkeret er især karakteristisk. Sukker adskiller seg jo svært sterkt fra andre substanser med hensyn til smak. Denne forskjell kan man lett iaktta i det vanlige liv, ikke bare på barn, men også eldre folk har ofte en forkjærlighet for sukker. Men differensieringen går i almindelighet ikke lenger enn til smaken. Når sjelen har gjennomgått en utvikling, opplever den det den opptar av sukkersubstans eller har i seg av sukker som noe der gir den indre fasthet som støtter den - som på en måte gjennomtrenger den med en slags naturlig egoitet. Og av hensyn til dette kan sukkeret i en viss henseende lovprises. Nettopp den som gjennomgår en sjelelig utvikling kan ofte føle at det er nødvendig for ham å spise en del sukker, fordi den sjelelige utvikling jo går ut på å bli mer og mer uselvisk. Sjelen blir uvilkårlig mere uselvisk gjennom en regelrett antroposofisk utvikling. Forat nu mennesket, som jo allerede i kraft av sitt fysiske legeme har en misjon å utføre på jorden, ikke skal miste så å si sin jeg-organismes sammenheng med jorden, er det likefrem heldig å skape en motvekt i det fysiske, hvor jo egoiteten har så stor betydning som i det moralske. Ved å spise sukker blir det opparbeidet, man kunne si - en slags uskyldig egoitet, som kan danne en motvekt mot den nødvendige uselviskhet på det moralske åndelige område. Ellers ville den fristelse lett innfinne seg, at mennesket ikke bare ble uselvisk, men at det også ble drømmende, fantastisk - og ville miste sammenhengen med en sunn uhildet dømmeevne med hensyn til jordiske forhold. En viss tilsetning av sukker til ernæringen vil bidra til å gi én muligheten å stå med begge ben på jorden tross all oppstigning i de åndelige verdener - muligheten av samtidig å tilegne seg et visst sunnt omdømme med hensyn til jordiske forhold. De ser - tingene er komplisert, men alt blir komplisert når man vil trenge inn i de virkelige hemmeligheter i livet. Således føler den som kommer videre i den antroposofiske utvikling av sin sjel av og til at nydelse av sukker vil gjøre ham godt, forat han ikke skal bli utsatt for en falsk uselviskhet, nemlig for å miste sin personlighet. Og han opplever da nydelsen av sukker slik at han sier: Jeg opptar nu noe i meg som uvilkårlig gir meg en viss egoitet - en viss fasthet i mine høyere instinkter, uten at jeg moralsk blir trukket ned.

Som helhet betraktet kan man si at sukkeret fysisk forhøyer menneskets personlighetskarakter. Det kan man fastslå så sterkt, at man vil kunne si at de mennesker som til en viss grad er glad i sukker har lettere for å prege sin personlighetskarakter inn i sitt fysiske legeme, enn andre som ikke bruker meget sukker. (Selvfølgelig må alt dette holdes innenfor sunne grenser). Disse ting kan enndog føre til forståelse av hva man rent ytre kan iakkta.

I de land, hvor det efter statistikken blir brukt lite sukker, er menneskenes personlighetskarakter mindre utpreget enn i de land hvor det statistisk blir brukt mere sukker. Betrakter vi de land hvor menneskene opptrer mere personlig, hvor enhver så å si føler seg i seg selv - og derefter de land hvor menneskene mere er av en felles folketype - man kunne si - er mer upersonlig allerede med hensyn til ytre fysisk natur, så vil De finne at i de førstnevnte land blir det brukt meget sukker og i de sistnevnte lite sukker.

Hvis vi vil ha begreper som springer ennu mer i øynene med hensyn til denne opplevelse av næringssubstanser, så kan vi ta for oss de såkalte nydelsesmidler. Disse nydelsesmidler f.eks. kaffe og te blir jo allerede i det ytre daglige liv opplevet i en ganske sterk grad, men det som allerede et vanlig menneske opplever ved å nyte kaffe eller te - det opplever den som gjennomgår en antroposofisk utvikling i langt høyere grad. Som sagt gjelder det ikke noen agitasjon for eller imot kaffe, men en fremstilling av tingene slik som de er, og slik må det som her skal sies opptas. Kaffe virker jo oppkvikkende på den menneskelige natur allerede i det vanlige liv, likeså te - det er bare slik at den stimulering av organismen som bevirkes av kaffe og te fornemmes mere levende av den sjel som har gjennomgått en antroposofisk utvikling.

Om kaffe kan det f.eks. sies at den virker slik på den menneskelige organisme, at denne til en viss grad frigjør sitt eterlegeme fra det fysiske legeme, men slik at det fysiske legeme føles som et solid grunnlag for eterlegemet. Det er den spesielle virkning av kaffen. Fysisk legeme og eterlegeme blir altså noe adskilt ved nytelsen av kaffe, men på en sådan måte at det fysiske legeme særlig med hensyn til sine formegenskaper føles som strålende inn i eterlegemet, som et slags solid grunnlag for det som derpå oppleves gjennom eterlegemet. Dette skal absolutt ikke være noen agitasjon for kaffedrikking, for alt slikt hører jo til det fysiske plan, og et menneske som ville heve seg opp ved å bruke spesielle nærings- eller nytelsesmidler, ville gjøre seg selv til et helt uselvstendig vesen. Det er bare disse nærings- og nytelsesmidlers innflytelse som skal karakteriseres. Men fordi især den logiske, følgeriktige tenkning i høy grad er avhengig av det fysiske legemes struktur, av det fysiske legemes form, så blir rent fysisk den logiske, følgeriktige tenkning forsterket ved den eiendommelige virkning av kaffen, hvorved legemets fysiske struktur blir skarpere utformet. Ved kaffedrikking blir mennesket så å si ad fysisk vei hjulpet fremover med hensyn til logisk, følgeriktig virkelighetsmessig tenkning. Og man kan si at det ofte ikke er så dumt å drikke kaffe nettopp for de mennesker som vil heve seg opp til det åndelige livs høyere regioner - selv om det sunnhetsmessig sett kan ha visse betenkeligheter.

Det kan av og til være berettiget å stimulere den logiske tankeevne ved hjelp av kaffen. Man kunne si, at det ville være helt naturlig om en som i sin livsstilling har til oppgave å skrive og ikke riktig kan finne den logiske fortsettelse eller overgang fra den ene setning til den annen, at han kvikket seg opp med litt kaffe, istedenfor å sitte og bite i penneskaftet. Det synes selvsagt for den som forstår å iaktta disse ting like inn i deres okkulte hemmelighetsfulle grunnlag. Når nu en slik nytelse av kaffe til visse tider kan være nødvendig på grunn av personlige, individuelle forhold, fordi vi nu engang er jordboere, så må det betones at kaffen ved siden av sine skadelige sider kan bidra meget til å gi tyngde, soliditet. Ikke så å forstå at den anbefales som et middel til å skaffe seg soliditet i sin almindelighet, men det skal påpekes at den er i stand til å forhøye soliditeten og at det ikke behøver å være noe galt i at en som utvikler seg antroposofisk og er tilbøyelig til å la sine tanker sveve ut på viddene gjør seg litt tyngre ved hjelp av kaffe.

Med te forholder det seg anderledes. Teen frembringer en lignende adskillelse mellom fysisk og eterisk natur, men det fysiske legemes struktur blir på en viss måte utkoblet. Eterlegemets flukturerende natur kommer mer til sin rett. Derfor blir tankene flagrende når det drikkes te - de blir på en måte mindre egnet til å holde seg til kjennsgjerningene. Ved tedrikking anspores fantasien, omenn ofte ikke på noen sympatisk måte, og ikke i retning av sannhet og i overensstemmelse med de virkelige forhold. Derfor er det forståelig at det serveres te i selskaper, hvor det kommer an på at tankelyn glittrer, og at sprudlende åndrikhet hersker, mens det på den annen side når tedrikking overdrives er forståelig at denne skaper en viss likegyldighet likeoverfor de fordringer og krav som stilles til et menneske med hensyn til sunn struktur av det fysiske legeme. Drømmeaktig fantasteri og et vist ubekymret nonchalant vesen, som helst overser det ytre hverdagslivs krav, blir således lett forsterket ved nytelse av te. Og for en sjel som utvikler seg i antroposofisk forstann, er tedrikking mindre ønskelig, da te lettere fører til charlataneri enn kaffe. Den sistnevnte gjør én traustere (solidere) den førstnevnte mer uvederheftig (til charlatan), selv om de ord som er brukt til å karakterisere disse ting er alt for krasse.

Alt dette er ting, som kan oppleves ved den bevegelighet som oppstår i det fysiske legeme, når mennesket gjennomgår en antroposofisk utvikling. Jeg vil bare tilføye noe, som De kan meditere over, eller De kan forsøke virkelig å oppleve disse ting, at når kaffe gir det fysiske legeme større fasthet, og te begunstiger flyktighet (charlataneri), så fremmer f.eks. sjokolade allermest det spissborgelige, det filistrøse. Sjokoladen er den utpregede spissborgerdrikk - det oppleves umiddelbart, når det fysiske legeme blir mere bevegelig i seg selv. Sjokolade kan derfor anbefales til bruk nettopp ved folke-festligheter, og man kan dertil ganske godt forstå, at man ved familiefester, på fødselsdager etc - navnlig i bestemte kretser og ved visse festligheter nettopp drikker sjokolade. -

Når vi nu tar et overblikk over det som er sagt om disse nytelsesmidler, trer dette oss imøte på en betydningsfull måte, fordi det som oppleves, kaster sine stråler inn i det daglige såkalte normale ytre liv, i motsetning til det som oppleves likeoverfor næringsmidler - og ikke bare slik at man kan iaktta de stoffer hvorav kroppen er sammensatt og som stadig fornyes, men man iakttar også den siste gang omtalte måte hvorpå de forskjellige organer differensierer seg - blir selvstendige. Dette er uhyre betydningsfullt.

Og det må især betones, at for en okkult betraktning blir opplevelsen av det fysiske legeme med det fysiske hjerte da forståelig. Menneskets fysiske hjerte er jo et overordentlig interessant og betydningsfullt organ for den okkulte forsker. For dette fysiske menneskehjerte kan bare forståes, når man tar i betraktning hele det gjensidige forhold - også det åndelige forhold mellom solen og jorden. Allerede da den gamle Sol efter Saturntiden var en slags planetarisk forgjenger for jorden, begynte forberedelsen av det forhold som idag er tilstede mellom disse to himmellegemer: solen og jorden. Og forholdet mellom solen og jorden må oppfattes slik, at man betrakter jorden som den er idag, som helt ut ernæret av solvirkningene, som om den opptar og bearbeider disse solvirkninger i seg.

Det som jorden opptar av solkrefter i sin grunnsubstans, i sitt luft- og vannelement, i de vekslende varmestrømninger, det den opptar gjennom det lys som omstråler den, det den selv opptar i det som ikke lenger kan fornemmes fysisk som jordens andel i sfærens harmoni, det som jorden opptar av livskrefter som den mottar direkte fra solen - alt det står i forbindelse med de indre krefter som ut fra blodkretsløpet virker på det menneskelige hjerte. I grunnen virker alt dette på blodkretsløpet og derfra på hjertet. Alt det som finnes av ytre teori i denne forbinnelse er grunnfalskt. Denne ytre teori gjør idag hjertet til en pumpe, som pumper blodet gjennom kroppen, slik at man måtte betrakte hjertet som det organ som regulerer blodkretsløpet. Det omvendte er tilfellet. Blodkretsløpet er det opprinnelige, og hjertet i sine bevegelser en gjenklang av det som foregår ved blodsirkulasjonen.

Blodet driver hjertet og ikke omvendt hjertet blodet. Men hele dette organiske system som beskrives slik og konsentrerer seg i hjertevirksomheten - det er ikke noe annet enn det menneskelige mikrokosmiske speilbillede av de makrokosmiske virkninger som jorden først mottar fra solen. Det som jorden får fra solen avspeiler seg igjen i det som blodet har å gjøre med hjertet.

Anderledes forholder det seg med hjernen f.eks. Enkelte av hjernens eiendommelige forhold ble allerede nevnt siste gang. Menneskets hjerne har umiddelbart svært lite å gjøre med det som er solens innvirkning på jorden, Jeg betoner umiddelbart indirekte som det organ der fornemmer f.eks. det ytre lys, iakttar farver, opptar den dog solvirkningen, men som fornemmelser. Direkte med hensyn til sin oppbygning, sin indre bevegelighet, sitt hele indre liv har hjernen lite - neppe noe - å gjøre med solens innvirkning på jorden. Den har meget mere å gjøre med alt det som stråler inn på vår jord av det som er utenfor vårt solsystem. Denne hjerne er avhengig av hele stjernehimmelen, av de kosmiske forhold, men ikke av vårt solsystems snevrere forhold. Det vi må betegne som hjernesubstans står dog i et nært forhold til månen, men bare forsåvidt månen ikke er avhengig av solen, bare forsåvidt den har bevart en viss uavhengighet av solen. Det som foregår i vår hjerne skyldes altså virkninger som ligger utenfor de krefter som finner sitt menneskelige mikrokosmiske billede i vårt hjerte.

Solen lever i det menneskelige hjerte, det som er utenfor solen det som finnes i Kosmos lever i den menneskelige hjerne. Mennesket er således med henblikk på begge disse organer et mikrokosmos, idet det med sitt hjerte er avhengig av og samtidig avspeiler de virkninger solen utøver på jorden, og i sin hjerne har det indre liv som direkte henger sammen med det Kosmos som befinner seg utenfor solen. Det er en overordentlig interessant og betydningsfull sammenheng.

Vår hjerne henger bare gjennom den ytre iakttagelse sammen med det som solen bevirker på jorden. Men denne ytre iakttagelse blir overvunnet under den antroposofiske utvikling. Den antroposofiske utvikling overvinner den ytre sanseverden. Derfor blir hjernen frigjort til et indre liv, som er så kosmisk at selv solen er noe alt for spesielt til at noe av solvirkning ville kunne avspeile seg i den.

Når mennesket under meditasjonen opplever en eller annen imaginasjon, så utspiller det seg i dets hjerne prosesser, som slett intet har å gjøre med solsystemet, men som motsvarer prosesser utenfor vårt solsystem. Derfor består det i virkeligheten et lignende forhold mellom hjertet og hjernen, som mellom solen og stjernehimlen, og på en viss måte viser dette seg i de opplevelser sjelen får, når den utvikler seg i antroposofisk retning, når sjelen alvorlig og med indre ro hengir seg til rene antroposofiske tanker derved at hjertet virkelig danner en slags motpol, danner en slags opposisjon - kunne man si - til stjernehimlen. Denne opposisjon gir seg uttrykk derigjennom at mennesket lærer å føle, hvordan hjerte og hjerne begynner å gå forskjellige veier, og mens det før ikke var nødvendig å gi akt på begge hver for seg, da alt blandet seg sammen, så må det nu, når det utvikler seg antroposofisk, begynne å gi akt på dem hver for seg.

Det gir én et eiendommelig begrep om menneskets hele kosmiske stilling, når vi betrakter det fysiske hylle slik, og stiller frem for oss hvordan mennesket står her på jorden. Gjennom blodsystem og hjerte lever da i mennesket alt det som solen har å gjøre med jorden, og når det så er hengitt på indre vis til det som dets fysiske hjerne er et instrument for her på jorden, da lever det derinne verdensprosesser som utspiller seg utenfor vårt solsystem. Det blir forståelig for oss at mennesket får en helt ny opplevelse likeoverfor hjerte og hjerne.

Dets fornemmelser differensierer seg virkelig, slik at det lærer å føle alt det som er hjerneprosesser - man kunne si - i den rolige gang som natt-himlen med sine stjerner viser, og at det føler solsystemets bevegelighet i sitt hjerte. Herav ser De samtidig en vei som ved et høyere innvielsestrinn blir en viktig vei, for De ser også de porter som åpner seg fra mennesket ut i Kosmos. Det menneske som ved en høyere utvikling trer ut av seg selv - slik som det er skildret selv i eksoteriske foredrag - det ser tilbake på sitt eget legeme, det lærer å kjenne fullstendig de prosesser som foregår i dets fysiske legeme, det lærer i virkeligheten å kjenne i blodsirkulasjon og hjertevirksomhet - et speilbilde av solsystemets hemmelighetsfulle krefter, og det lærer å kjenne i det som foregår i hjernen, og som det da skuer åndelig utenfra, Kosmos og dets hemmeligheter.

De ting jeg uttaler i denne siste setning, henger jo sammen med en bemerkning, som jeg lot falle engang i København og som er tatt med i min bok: "Menneskets åndelige ledelse". I den kan De lese, at i en viss henseende er til og med hjernens struktur et slags speilbillede av himmellegemenes stilling i fødselsøyeblikket på det sted på jorden hvor mennesket blir født. Det er ofte gavnlig å komme frem til slike ting påny ut fra et annet synspunkt. For derav kan De få en følelse for den okkulte videnskaps forskningsvei, og for den trangsynte kritikk som ofte øves, når en slik bemerkning fremkommer ut fra det ene eller det annet synspunkt.

Nu - man kan jo forklare så viktige kjennsgjerninger som dette om avspeiling av stjerneverdenen i den menneskelige hjerne ut fra et bestemt synspunkt, og dette kan jo forekomme én vilkårlig.

Når så andre synspunkter kommer til, støtter disse hinannen gjensidig. Og De vil bli vår ennu mange av den okkulte videnskaps strømninger - kunne jeg si - som flyter sammen og ut fra denne sammenstrømning vil derpå stadig mer og mer det gå opp for Dem, som De vil kunne føle som et fullt gyldig bevis - også som et ytre fornuftsbevis - for ting som kunne synes dristige, når de tales bare ut fra ett synspunkt. Men herav vil De også kunne innse, hvor fri hele den menneskelige struktur er. Og når De nu betenker, at mennesket ved at det tar næring til seg, gjennom ernæringen, til en viss grad binder seg helt til jorden, og bare ved enkelte substanser (særlig ved plantenæring) igjen frigjør seg fra jorden - når De betenker at mennesket nettopp gjennom å ta næring til seg må gjøre seg til jordborger, så vil De nu kunne begripe menneskets tredelthet med hensyn til dets fysiske hylle. Gjennom sin hjerne er det avhengig av og tilhører det hele stjernehimlen, gjennom sitt hjerte og hva dertil hører, henger det sammen med solen, og gjennom sitt fordøyelsessystem og alt hva det hører hit i en annen mening enn den vanlige et jordvesen. Også dette kan oppleves og blir opplevet, når menneskets fysiske ytre hylle blir mere bevegelig i seg selv.

Mennesket kan nemlig gjennom det som bare opptas fra jorden i høy grad gjøre synd mot det som avspeiler seg i det gjennom de rene krefter fra Kosmos. Mennesket kan f.eks. ved at det frembringer forstyrrelser gjennom den ytre ernæring, gjøre synd mot de rene jordiske lover som jo virker i fordøyelsen, som virker videre som sollovene i hjertevirksomheten og som kosmiske lover utenfor solsystemet i hjernevirksomheten - mennesket kan til en viss grad gjennom sin ernæring gjøre stor synd mot den kosmiske virksomhet i sin hjerne, og dette kan oppleves når sjelen utvikler seg i antroposofisk retning, særlig i det øyeblikk oppvåkningen foregår.

Under søvnen inntrer det forhold at fordøyelsesvirksomheten strekker seg helt opp til hjernen, stråler opp i hjernen. I våken tilstand bearbeider tenkningens krefter hjernen, da trer hjernens fordøyelsesvirksomhet tilbake. Når tenkningen under søvnen er uvirksom, da virker fordøyelsen inn i bevisstheten, og når mennesket våkner opp og merker en efterklang av dette, da kan denne opplevelse meget lett bli et riktig barometer for den sjel som er under utvikling med hensyn til det som er sunnt eller usunnt i ernæringen.

Og mennesket fornemmer dette å trekke seg ut av sin organisme og samtidig inn i hjernen som neddempende, trykkende følelser - følelser som ofte kan ta seg ut som om det hadde spist noe uriktig - eller la oss si - som små bedøvelsescentrer i hjernen. Alt dette oppleves på en egen fin måte av den sjel, som utvikler seg antroposofisk. Oppvåkningsøyeblikket er av en uhyre stor viktighet bl.a. med hensyn til iakttagelse av de sunnhetsforhold for det fysiske hylle som henger sammen med fordøyelsen. I fornemmelser som blir stadig finere og finere og som lokaliserer seg i hodet, blir mennesket vár om det gjennom sin fordøyelse stiller seg i opposisjon til de kosmiske lover utenfor vårt solsystem, eller om det er i harmoni med disse.

Her ser De i virkeligheten dette fysiske hylle i et vidunderlig forhold til hele Kosmos, og oppvåkningsøyeblikket som et barometer for mennesket: om det gjennom sin fordøyelse stiller seg i motsetning til de kosmiske forhold - eller innretter seg i samklang med disse kosmiske forhold.

Disse betraktninger vil så efterhvert føre frem til de forandringer som foregår i det menneskelige eter- og astrallegeme under en esoterisk eller antroposofisk utvikling.

3. foredrag