4. Foredrag
Haag 23. mars 1913.

Jo mere menneskets eterlegeme forandrer seg under innflytelse av den esoteriske utvikling desto mere får mennesket det, som man ville kalle tidsfølelse. Under uttrykket "tidsfølelse" må forståes en følelse for, at man er istand til å leve med i kjennsgjerningenes og tildragelsenes rekkefølge i tiden. I almindelighet er jo mennesket i det ytre liv uten noen sådan særpreget tidsfølelse. Jeg har allerede antydet, hvorledes denne tidsfølelse allerede oppstår derved, at der inntrer forandringer i det fysiske legeme, idet man gjennom en esoterisk eller antroposofisk utvikling blir følsommere likeoverfor sommeren og vinteren, men gjennom forandringer i eterlegemet blir denne medopplevelse av tildragelsenes rekkefølge meget mere levende, mere følbar. Og den, som en tid lang med alvor har forsøkt å fremme sin sjeleutvikling, han vil kunne iaktta en tydelig forskjel først og fremst mellom de forskjellige årstider, ja selv mellom deler av årstidene, han vil litt efter litt lære å oppleve i sitt indre den store forskjel mellom sommer og vinter, mellom vår og sommer og høst, ja han vil kunne føle meget mindre deler av årets forløp. Tiden vil, eftersom den skrider frem, på en måte bli noe levende. - Man merker litt efter litt at man i tidens forløp iakttar differensiert liv. - Således som de enkelte organer i det fysiske legeme viser seg differensiert, det vil si viser seg i det indre mere levende og mere uavhengig av hverandre, således blir også deler av den fortløpende tidsfølge på en måte mere selvstendigere likeoverfor hinannen, mere uavhengige av hinannen. - Og dette står i forbindelse med at man ved å utvikle sitt eget eterlegeme lever med i den ytre eters liv, som overalt omgir oss. Det er jo ikke bare luften, som omgir oss, også eteren omgir oss overalt, men denne eter lever et virkelig liv i tiden. - Den oss omgivende eter er på en måte et slags levende vesen, som lever forskjellig i tidens rekkefølge, på samme måte som mennesket også lever forskjellig i de forskjellige livsaldre. - Og man lærer å leve med i den ytre eters fremadskridende liv. - Og således får man mere og mere en følelse for hvorledes derute livseterens liv er, når våren kommer, når det nærmer seg til sommeren, når sommeren er kommet til sitt høydepunkt og når den nærmer seg slutten, når høsten nærmer seg og når den er der. Man lærer å leve med i dette ytre forløp, man lærer å gjøre tydelig forskjell mellom dette sommervårliv, sommerhøstliv og det egentlige vinterliv . -

Denne forskjell blir mere og mere tydelig følbar, så at man tilsist virkelig kan si: Jorden lever med sin eter et selvstendig liv og man svømmer formelig i dette eterens skiftende liv, når man lever med i tiden. - Når det er høysommer så føler man på det tydeligste hvorledes man med sitt eterlegeme på en måte er henvist på seg selv, hvorledes man lever sammen med jorden et egenartet liv og således at jorden da mindre står i forbindelse med vårt indre, som sagt, man er da likesom henvist på seg selv, og man begynner da å få et begrep om, hva der menes når okkultisten sier: sommeren er egentlig jordes sovetid. - Vi kommer da til en kjennsgjerning, som på grunn av den ytre maya, som overalt omgir mennesket, blir bedømt på en helt falsk måte. -

 I det ytre av maya ledede liv sammenligner mennesket gjerne våren med morgenen, sommeren med middagen og høsten med aftenen. - En sådan sammenligning (sammenstilling) er uriktig, for i virkeligheten stiller ikke saken seg således. - I realiteten må vi, når vi vil sammenligne det ytre jordforløp med noe i oss, si at vår, sommer, høst i denne rekkefølge er jordens sovetid, og høst, vinter, vår er jordens våkne tid. - Og når vi taler om jordens ånd, så må vi forestille oss at for den halvkule, hvor der er sommer, jordens ånd om sommeren så å si er i den tilstand, som vi som mennesker er under søvnen. - Sammenligningen er naturligvis ikke helt riktig: mennesket veksler absolutt med søvn og våken tilstand, hos jorden er det så at søvn og våken tilstand fortrekker fra den ene til den annen halvkule, så at jordens ånd igrunnen aldri helt sover, men at den, når den sover på den ene halvkule, da er i våken tilstand på den annen. - Men dette behøver vi jo ikke ta hensyn til. - Vi vil betrakte hvorledes mennesket lever sammen med jordens liv. - Da kommer jo egentlig bare den ene halvkule i betraktning. Vi må da forestille oss at jordens ånd om sommeren på en måte selv skiller seg fra sitt fysiske legeme, som altså er jorden selv og at denne jordens ånd i forholdet til sitt fysiske jordlegeme om sommeren lever det samme liv, som mennesket lever under søvnen i forhold til sitt fysiske legeme. - Under søvnen ligger det fysiske legeme og eterlegemet i sengen, de fører et rent vegetativt liv. -

For det okkulte blikk viser det seg at det i det sovende menneskelegeme utvikler seg noe likesom en fin vegetasjon, likesom en fremsprudlen av det rent vegetative liv, og at under den våkne tilstand blir der oppbrukt krefter, som atter blir erstattet av dette vegetative liv, mennesket har altså under søvnen sin egentlige sommertid. - Og om mennesket, når det med sitt astrallegeme og Jeg er utenfor sitt fysiske legeme, ville se hen på livet hos dette fysiske legeme, så ville det se dette sovende liv hos det fysiske legeme - spirende og voksende aldeles som plantelivet om våren og sommeren på jorden. - Man ville kunne bemerke et vegetativt spirende og voksende sommerliv under søvnen i sitt fysiske legeme. -

Men derigjennom, at den av oss bebodde del av jorden under sommeren har sin sovetid, derved er mennesket med sitt eterlegeme på en måte henvist til seg selv, og følgen derav er, at det menneske, som har en esoterisk utvikling og overhodet har tilegnet seg sådanne ferdigheter, om sommeren er istand til bedre og tydeligere å kunne iaktta sitt eget eterlegeme enn om vinteren. – Det iakttar så å si eterlegemets selvstendighet og i vår tid fortrinnsvis selvstendigheten hos hodets eteriske del, den eteriske del som ligger til grunn for hjernen. - Man lærer på en eiendommelig måte å føle at man litt efter litt tilegner seg, når man lever med i jordeterens liv om sommeren, en indre fornemmelse for denne særskilte del av det menneskelige eterlegeme, som ligger til grunn for hodet, og man har da en annen indre opplevelse om våren enn om sommeren eller høsten. - Man føler ganske tydelig forskjellen mellom disse indre opplevelser, så at man nu virkelig kan tale om forskjellige slags liv, at man gjenopplever i løpet av sommertiden nu tydelig fra hinannen differensierte liv, akkurat som man taler om differensierte lemmer hos det fysiske legeme. - Anderledes er det indre liv, som utfolder seg om våren, enn det som utfolder seg om sommeren eller høsten. - Når man taler om eterlegemet, så må man egentlig foreta en sondring, som vi idag vil gjøre. Vi vil skille ut en særskilt eterdel, nemlig den som ligger til grunn for hodet.

Dette er det, som jeg vil skissere for Dem med et par streker. Når man skissemessig vil forestille seg mennesket, så kan vi forestille oss, at dette eterlegeme, som vi nettopp har talt om, blir følt så - oppadtil vistnok mindre og mindre, idet det taper seg i det ubestemte - som om det går med tiden. - Og man lærer litt efter litt å føle aldeles tydelig, at åndelige vesener har skapende arbeidet med på denne del av vårt eterlegeme, som i de forskjellige tider fra vår til høst så å si avløser hinannen, man merker at på vårt eterlegemes hjernedel har tidene arbeidet, så at vår eterhjerne i en viss henseende er blitt et meget komplisert organ. - Det er likesom blitt føyet sammen av forskjellige åndelige vesener, som har utfoldet sine evner i påhinannen følgende tider. - Man får nu et innblikk i en meget betydningsfull lære og man lærer å fornemme denne lære som en sannhet, - den lære som særlig ble pleiet i Zarathustra-skolene. - Denne lære forteller oss, at den menneskelige hjernes eterdel er blitt skapt ut av det åndelige kosmos av åndelige vesener, som man kalte Amschaspands. - Og disse Amschaspands de virker således, at de likesom har herredømmet, og selv nu utfører de sin herskergjerning på den måte, at den ene avløser den annen, den ene hersker i den tidlige vår, den andre om våren osv. til den sjette og syvende. - Syv, henholdsvis seks sådanne åndelige vesener virker i tiden, idet de avløser hverandre, de er skapende ånder, som derved at de avløser hverandre, idet når den ene har utført sin gjerning, den annen griper inn, de frembringer en så komplisert organisasjon som eterlegemet er, særlig den menneskelige hjernes organisasjon. – Inn i vår hjerne virker altså seks til syv seg avløsende åndelige vesener, og menneskets hjerne vil man først da kunne forstå, når man sier seg selv: Se her virker ett åndelig vesen, som man særlig kan merke om våren. Det stråler ut sine krefter, som først og fremst er eterkrefter, så kommer senere på våren et annet åndelig vesen, og dette stråler igjen sine krefter ut osv. (Tegning)

 

0104

 

Her stråler altså denne annen ånd sine eterkrefter inn i det samme rom. Så kommer igjen en tredje ånd som stråler sine eterkrefter inn og den menneskelige hjernes eterdel dannes på den måte, at i det samme rom åndelige vesener, som avløser hinannen, i de påfølgende tider sender sine eterkrefter inn i den.

Nu må vi være klar over, at vi bare kan spore hva der finnes i vår hjerne av slektskap med disse ånder, som nu utfolder sine eterkrefter utenfor oss. - For okkultismen lærer oss, at det, som jeg nettopp har beskrevet, det foregikk allerede i den gamle månetid, og vi må derfor ikke tro, at de ånder, som f.eks. regjerer sommeren, idag ennu virker på oss som skapende krefter. - De anlegg, som under den gamle månetid virkelig er strålet inn fra disse ånder, de har mennesket bragt med over i jordlivet, men fordi det således bærer dem i seg i sitt eget eterlegeme, så sporer det ennu den dag i dag, om enn disse åndelige vesener ikke har noen umiddelbar innflytelse på vår hjernes eterlegeme, dog slektskapet med dem, og dette er det som man føler om sommeren. - Man sporer tidlig om våren de første av disse ånder, som nu har andre oppgaver derute i eteren, men man føler, at det, som man bærer i seg, stammer fra dem, nemlig det, som man har mottatt fra den gamle måne, man føler seg i denne tid i slekt med dem. - Dette er den store oppdagelse, som mennesket kan gjøre i løpet av sin esoteriske utvikling, at det i tidens løp opplever en avglans av åndelige virksomme vesener, som idag har helt andre oppgaver enn tidligere, men som i tidligere tider arbeidet med på å skape vårt eget vesen. -

Da jorden ble dannet har den fysiske hjerne oppstått som et avtrykk av det, som allerede hadde dannet seg som et slags eterisk urbillede under den gamle månetid - under innflytelse av disse åndelige kosmiske krefter. - Jeg har tegnet denne del av vårt eterlegeme oventil åpen, fordi det virkelig føles således. - Det blir følt således at såsnart man iakttar dette hos seg selv, man virkelig får denne følelse: på dette sted åpner der seg ut mot åndelige verdener, her står du i sammenheng med åndelige verdener, som alltid er over deg. - Det er ennu en annen fornemmelse som man i det esoteriske liv utvikler likeoverfor denne del av eterlegemet. - Det er ikke lett å komme til forståelse angående disse ting, men jeg håper dog, at når jeg gjør meg møye med å uttale disse ting tydelig, at vi dog vil kunne forstå hverandre. - Det forholder seg så, som om man virkelig, såsnart man begynner å føle eterlegemet, føler seg svømmende i tidens strøm. -

Men for denne hodets eterdel er det så at man likesom føler, at man tar tiden med seg, man ikke alene svømmer, men man tar den strømmende tid med seg. - Det er virkelig så at man fra tidligere tider bærer meget i seg i denne hodets eterdel, man bærer jo hele den gamle månetid med seg derinne, for det vesentligste, som er oppstått derinne, det er oppstått under den gamle månetid, og den gamle månetids strøm bærer man med seg i hjernens eterlegeme. - Og når man begynner å føle som allerede angitt, så er det likesom en erindring fra den gamle månetid. Den som gjør seg et begrep om de indre opplevelser, som vi igår oppregnet som temperamentsopplevelser, han kan også forstå det, når det sies, at okkultister, som har lært å føle hodets eterdel og som nu konsentrerer sin oppmerksomhet på denne hodets eterdel, da alltid under denne konsentrasjon føler en melankolsk stemning, man føler det som om en melankolsk stemning blir gydt inn i hodet. - Og ut av denne melankolske stemning utvikler der seg litt efter litt i den indre opplevelse en forståelse for sådanne ting, som fortelles under den okkulte beskrivelse av den gamle måne. -

Den esoteriske utvikling må selvsagt gå meget videre, når man virkelig vil beskrive de enkelte forhold på månen, men De vil kunne se, hvorledes de ting begynner, som fører til en sådan beskrivelse. - De ser, at meget i mennesket selv dukker opp, som man kan kalle hodets melankoli, og i denne stemning utvikler seg litt efter litt en skuen, man kunne si en erindringsskuen inn i en urfjern fortid, inn i den gamle månetid. - Og det ville være ønskelig om De av slike skildringer, som de nys nevnte, ville komme til forståelse av hvorledes egentlig den esoteriske utvikling skrider frem, hvorledes man går ut fra en bestemt opplevelse, hvorledes man lærer å erkjenne denne opplevelse, (i dette tilfelle f.eks. som en erindring fra en urfjern fortid, hvorfra man har tatt tidens strøm med inn i nutiden), og så lærer å rulle opp det, som man engang har gjennomlevet. - Lær å forstå av dette, at okkultisten slett ikke taler om drømmerier, når han angir den konstruksjon av verdensaltet, som går tilbake til måne - sol - og saturntiden, men at man, om man er tålmodig ved forklaringen om, hvorledes disse ting kan finnes, kan få et begrep om, hvorledes man litt efter litt kan leve seg inn i de veldig store verdensbilleder, som vistnok tilhører en urfjern fortid, men som i det nuværende liv atter kan manes frem. Vi må bare komme derhen, at f.eks. forbigangne tiders billeder, som likesom ligger sammenviklet i oss, oppleves og blir bragt til utfoldelse. -

Anderledes opplever man eterlegemet, den del av eterlegemet, som tilhører menneskets midtre parti. - Utadtil taper følelsen seg, innad føles den omtrent således, at man kan si: det, som her i midten er tegnet som et slags egg, det føles adskilt fra det annet. - Når man utsondrer denne midtre del av eterlegemet som en særskilt opplevelse, da må man si: Den som gjennom en esoterisk utvikling kommer derhen, at han også fornemmer hos seg det differensierte liv hos denne midtre del av mennesket, han har da følelsen av, at han i denne del av eterlegemet svømmer i tidens strøm.- Og i denne del av eterlegemet blir tydelig følt, hvorledes man lever med i tidsrekkefølgen for jordens differensierte eterliv.‑

Den som er kommet videre i sin esoteriske utvikling, føler nettopp i denne del hvorledes andre ånder virker på ham under den tidlige vår enn hva er tilfellet under høysommeren eller høsten. - Det er en slags medopplevelse, en slags svømning med tiden. - Herved sondrer denne del seg ut fra de andre, og vi har, når vi kan følge med i sådanne ting, for denne eterlegemets midtre del en følelse, som svinger mellom flegmatisk og sangvinsk stemning. - Den antar de mangfoldigste nyanser mellom flegmatisk og sangvinsk stemning. - Det er f.eks. om våren mere en slags villighet i eterlegemet til å gå med tidens strøm (i det fysiske legeme får dette et helt annet uttrykk), mot høsten er det mere en slags vegring, en motstand mot tidens strøm. –

En tredje del av eterlegemet fornemmes så, at vi føler det løpende ut i det ubestemte nedentil, at det forsvinner inn i jorden, men at det samtidig brer seg ut. - Dette er eterlegemets tre deler, som man kan fornemme sondret fra hinannen. Men her er fremstillet den indre følelse, den indre opplevelse av eterlegemet, for den klarsynte ville dette ikke fremstille seg slik, når han betrakter et annet menneskes eterlegeme, det er her tale om den indre opplevelse av eterlegemet. - Denne opplevelse blir dessuten i vesentlig grad modifisert derved, at der finnes ennu en fjerde del av eterlegemet, som tydelig er avgrenset av en slags eggform, som mennesket opptar i seg. - Man får av de forskjellige fornemmelser, som man har i disse forskjellige deler av eterlegemet, litt efter litt sådanne fornemmelser, at man får følelsen av, at det indre inntrykk av eterlegemet er, at det har en ytre form.

Og så får eterlegemet farve og man får det inntrykk, som om det i den øvre del av eterlegemet var en slags blå eller blåfiolett aura. - Den del, som motsvarer hodet, den er blålig eller - alt efter som vedkommende menneske er - blåfiolett, men går nedadtil over i det grønnlige. - Den midtre del har en tydelig gul-rød farve ( hvis man da fornemmer farven) og den nedre del har en tydelig rødlig farve, som også kan være dyp rød, men som kan stråle ut, ofte meget langt. - Men de krefter, som virker i disse fire deler, er forskjellige, så at det, man har som indre fornemmelser, ikke nøye svarer til virkeligheten, når man nemlig klarsynt betrakter det utenfra, så ser man, at de krefter, som er i denne ytre aura, virker sammentrykkende på den øvre del, og man får, når man ser på det utenfra, det inntrykk, som om hodets eterdel helt var overensstemmende med hodets form, bare en smule større. –

Den midtre del likeså. Men jo lenger man kommer nedover, jo mindre er dette tilfellet. - Men gjennom  at kreftene virker på hinannen, får man det inntrykk, når man ser på eterlegemet utenfra, som om det var en slags grunnform for det fysiske legeme, men at det til en viss grad rager ut over det fysiske legeme. - Nedadtil taper følelsen seg litt efter litt for at det fysiske legeme og eterlegemet stemmer overens. –

De må således holde fast ved, at den indre opplevelse av eterlegemet er noe annet enn det, som eterlegemet er for det klarsynte blikk. - Dette må strengt fastholdes. - Når De videre i den esoteriske utvikling lærer å akte på stemningen, det vil si de grunnstemninger, som eterlegemet har som anlegg, og som igår er blitt karakterisert, så viser det seg, at stemningen for den nederste del av eterlegemet føles som koleriske. - De enkelte temperamenter kommer således tilsyne i eterlegemets forskjellige deler. - Eterlegemets øverste del er stemt melankolsk, den midtre del i vekseltilstand: flegmatisk-sangvinsk, og den nedre del er kolerisk stemt. - Og jeg ber Dem akte på, at denne beskrivelse gjelder for eterlegemet. - Den som ikke tar hensyn til dette, vil meget lett, når han tar tingene på en ytre måte, gjøre seg skyldig i feiltagelser. - Men den, som tar hensyn til dette, vil i høyeste grad bli forbauset over hvorledes det som her er anført, står i nøye overensstemmelse med iakttagelser fra livet, - man behøver engang bare å studere en koleriker, - det er i høyeste grad interessant. –

Ifølge det som her er blitt sagt, må hos kolerikeren den nedre del av eterlegemet i særlig grad være utviklet, den vil stikke frem over de andre deler. - Derved blir et menneske en koleriker. De andre deler er naturligvis også utviklet, men den nedre del vil i særlig grad tre frem. - Når nu den nedre del av eterlegemet er særlig utviklet som eterlegeme og har sine sterkeste krefter der, da inntrer det, at det fysiske legeme kommer noe til kort i disse partier, at det fysiske legeme kan komme til å vise en viss ufullkommen utvikling i det parti, som underligger denne del av eterlegemet. - Derav følger at f.eks. hos typiske kolerikere, som i livet opptrer som sådanne, vil den anatomiske undersøkelse av visse organer, som motsvarer denne del av eterlegemet, vise at de kommer noe til kort. Les nu den anatomiske undersøkelse av en Napoleon, og De vil bli forbauset over hva De da erfarer. Når man begynner å studere disse skjulte sider ved menneskenaturen, da vil man først lære å forstå dette i virkeligheten. -

De kan nu komme med følgende spørsmål: Hvorledes stemmer det, som ble sagt igår, overens med det, som sies idag? - Det stemmer helt overens. - Det ble igår talt om temperamentene. - De er betinget av eterlegemets krefter. Det er virkelig så at eterlegemets liv står i forhold til tiden som dets enkelte deler står i forhold til rommet. - Det fysiske legeme blir i seg selv mere levende i det romlige, idet det differensierer sine lemmer i tiden, det vil si, idet tiden i sitt forløp blir medopplevet i de selvstendige deler og lemmer. - Hos melankolikeren er det tilfellet, at han alltid bærer med seg noe, som han har opplevet i tiden, altså noe forbiganget. - Den som er istand til å studere eterlegemet hos melankolikeren han finner, at i dette eterlegeme svinger der noe efter av det, som det har levet med i - i forgangne tider. Jeg mener nu ikke det, som jeg nylig nevnte i forbindelse med den menneskelige hjerne og som henfører seg til urfjerne tider, men det som man i almindelighet kaller melankoli, da stimuleres f. eks. hodets eterliv i en bestemt tid, la oss si i ungdommen, og dette blir så sterkt påvirket, at man i senere livsaldre som melankoliker bærer med seg disse eterstrømninger, som har preget seg inn i ungdommen, mens hos ikke-melankolikeren disse svingninger har opphørt å vibrere. - Hos flegmatikeren og sangvinikeren har vi en slags svømning med tiden, forskjellen er bare den, at vi hos flegmatikeren har likesom en fullstendig og jevn svømning med tidens strøm, mens vi hos sangvinikeren har en veksling mellom en hurtigere og en langsommere opplevelse likeoverfor den ytre forbiflytende tidens strøm. - Det eiendommelige ved kolerikeren er, at han stemmer seg imot tiden, som rykker inn på ham og som likesom flyter til oss fra fremtiden. - Kolerikeren viser på en viss måte tiden fra seg og blir snart ferdig med de vibrasjoner, som tiden fremkaller i hans eterlegeme. Derfor bærer melankolikeren de fleste eftersvingninger av det i fortiden opplevede i seg. Kolerikeren bærer de færreste eftersvingninger i seg av det, som han har opplevet i fortiden. - Ta den temmelig groteske sammenligning med den med luft fylte ball, som ble sammenlignet med kolerikerens eterlegeme, så kan De også anvende denne sammenligning i dette tilfelle. - Ballen lar seg vanskelig påvirke av de på hinannen følgende tildragelser, den støter tildragelsene fra seg, og lar derfor ikke tildragelsene, således som de virker i tidens strøm, sterkt svinge efter. - Derfor bærer han ikke disse svingninger lenge i seg. - Melankolikeren, som lar tildragelsene virke meget dypt inn i eterlegemet må lenge bære på de svingninger, som han tar med seg; fra et forgangent tidsforløp inn i fremtiden. -

Det er bra om man for overhodet å få en forståelse av eterlegemet og fysisk legeme å tilegne seg den forestilling, at det fysiske legeme er et romligt legeme og at eterlegeme fortrinsvis er et tidsvesen. - Man forstår slett ikke eterlegemet, når man bare ser på det som et romlig vesen. - Og en sådan tegning, som den vi har her, er egentlig bare et billede i rommet av eterlegemets liv, som flyter avsted på tidens strøm, og stadig står i vekselvirkning med tiden. - Fordi eterlegemets liv er fortløpende i tiden, er et liv i tiden, derfor opplever vi tiden med vårt eterlegeme, det vil si, vi opplever tildragelsenes ytre forløp i tiden. -

Også en annen strøm av tildragelser i tiden opplever man, når man gjennomgår en okkult utvikling. - I det vanlige liv blir denne strøm av tildragelser lite bemerket, men den merkes, når sjelen får en høyere utvikling. Det er dagens forløp. - For på en viss måte virker også, om enn med svakere krefter, årsforløpets ånder inn i dagens forløp. - Det er jo den samme sol som betinger års- og dagsforløpet. Den som har gjennomgått en esoterisk utvikling vil snart finne ut av, at det består en sådan forbindelse mellom eterlegemet og det, som foregår i den ytre eter, at han så å si vil måtte stille seg anderledes likeoverfor morgenens ånder enn likeoverfor middagene- og aftenens ånder. - Morgenens ånder beliver oss så, at vi i vårt eterlegeme føler oss mere stimulert til en virksomhet, som mere går i retning av å bruke forstanden, fornuften, som lar oss lettere tenke over det, som er opplevet, som mere i erindringen kan bearbeide det, som er iakttatt, med dømmekraften. - Nærmer vi oss middagstiden tar disse dømmekrefter litt efter litt av, man føler hvorledes viljens impulser arbeider i det indre. - Omennskjønt man henimot middagstiden begynner å bli mindre arbeidsdyktig med hensyn på de ytre arbeidskrefter enn om morgenen, så arbeider dog de indre viljeskrefter mere. - Og når man så nærmer seg aftenen, da kommer de produktive krefter, alt det, som henger sammen med fantasien. - Således adskiller også de åndelige vesener seg med hensyn til deres oppgaver - som sender sine krefter inn i jordens livseter-forhold. -

Vær overbevisst om, at jo mere man overvinner vår tids materialistiske anskuelsesmåte, vil man mere og mere lære å ta hensyn til det menneskelige eterlegemes tilpassning til tidsforløpet. - Det vil komme den tid, da man vil finne det i høyeste grad merkelig, når man i skolen om morgenen tar for seg et pensum, som setter store fordringer til fantasien. - Man vil i fremtiden finne det likeså merkverdig som man idag ville finne det urimelig, om noen ville trekke på seg en pels i august måned eller kle seg i en tynn dragt om vinteren. - Disse ting ligger oss vistnok ennu temmelig fjernt, men de vil rykke inn på oss hurtigere enn menneskene tror det. - Det vil komme en tid, i hvilken man vil innse (- det vil vistnok være en forskjell under sommer- og vintertiden), at det vil være helt urimelig å innrette skoletimene anderledes, enn at man forlegger noen timer til morgenen, derpå har fri midt på dagen meget lenge og så innretter noen timer om aftenen. - Kanskje vil mange som er vant med den nuværende tidsinndeling, finne dette upraktisk, men man vil engang finne dette praktisk, da det motsvarer menneskenaturens fordringer.           Man vil legge matematikk-timene om morgenen, litteratur-lesning om aftenen. - Vi lever nu i en tid da forståelsen for disse ting helt har gått tapt på grunn av den materialistiske verdensanskuelse, som nu er på høydepunktet. - Det kan derfor hende, at det, som nå ansees for det allernaturligste, når man tar hensyn til den hele menneskenatur, blir ansett for å være det dummeste av alt. -

En annen følge av den esoteriske utvikling vil være, at man om vinteren vil føle mere og mere, at man så å si ikke danner et fast hele med sitt indre eterlegeme, slik som tilfeldet er om sommeren, men at man mere kommer i forbindelse med den umiddelbare jordens ånd. - Forskjellen blir følt så at man om sommeren sier til seg selv: Nu lever du med de ånder, som fra urgamle tider har arbeidet på deg, hvis arbeide du bærer i deg, mens jordens umiddelbare livsånd nu om sommeren er deg mere fjern. - Om vinteren vil de indre svingninger tie, som man bærer i seg fra gamle tider navnlig i hodet, man vil føle seg forbundet med jordens ånd, man vil lære å forstå, at jordens ånd våker om vinteren. - Den sover om sommeren og våker om vinteren. - Jordens ånd ser om sommeren det spirende planteliv komme aldeles så, som det sovende menneske ser de vegetative krefter i sitt eget legeme skyte frem. - Om vinteren trer de tilbake, sådan som disse vegetative krefter i menneskelegemet trer tilbake under den våkne tilstand. - Jordens ånd våker om vinteren, jorden er likesom forenet med den våkne ånd, som mennesket i våken tilstand er forenet med sin våkne ånd. Når man gjennom et esoterisk liv skaffer seg en fornemmelse av dette, så vil følgen bli at man lærer å føle, at man om sommeren må tenke, må arbeide for å få tanker, at man ikke har inspirasjoner. - Disse kommer innenfra, fra det uavhengige eterlegeme. Om vinteren inspireres man lettere med tanker enn om sommeren, så at den menneskelige tenkning om vinteren mere ytrer seg som inspirasjon enn om sommeren. - Altså nettopp den i særlig mening menneskelige tenkning arbeider lettere om vinteren, så at den likesom kommer av seg selv. Naturligvis kombinerer disse forhold seg på forskjellig måte. Disse forhold er også individuelle for de enkelte mennesker, så at, når et menneske mere har anlegg for å ha tanker, som angår det oversanselige, så kan dette krysse seg med, hva her er sagt. Når nemlig om sommeren det inntrer en mulighet for lettere å vende tankene mot det oversanselige, så kan det motsatte inntre. - Men for opplevelsen av eterlegemet gjelder det, som her er sagt. -

Nettopp dette samliv med det ytre etervesen, det opptrer tydeligere jo mere mennesket skrider frem på den esoteriske vei. Og når man overhodet vil utvikle sitt eterlegeme på riktig måte, så må man - (som man først må undertrykke den sanselige iakttagelse) - litt efter litt også sjalte ut tenkningen, man må navnlig sjalte ut den abstrakte tenkning og litt efter litt gå over til den konkrete, den billedlige tenkning, man må gå over fra tenkning til tanker og så også la disse tanker falle. -

Når man nu således har fremstillet en tom bevissthet, når man har latt tankene falle, således som De vil finne det beskrevet i annen del av min "Videnskapen om det skjulte", da føler man hvorledes ens egen tenkning svinner bort, likesom hvorledes alt det smelter, som man hittil har frembragt med egne anstrengelser som sin tenkning, men i stedet føler man seg merkelig belivet av tanker, som likesom strømmer inn i en fra ukjente verdener. Dette er en overgang i det menneskelige sjeleliv, som man kunne karakterisere (- jeg ber Dem ikke misforstå uttrykket) - således: Menneske holder opp å være klok, og man begynner å bli vis. - Dette er noe, hvormed man forbinder et helt bestemt begrep. Klokskap; som man har tilegnet seg ved dømmekraft og som er et jordisk gode, det svinner bort. Man kommer i den indre forfatning til at man heller ikke mere vurderer den særlig høyt, for man føler at der litt efter litt lyser opp i en - en fra guderne skjenket visdom. - Jeg ber Dem ikke å misforstå dette uttrykk, for denne opplevelse bringer det med seg, at dette uttrykk kan anvendes uten noen ubeskjedenhet, at det kan anvendes på en ydmyk og beskjeden måte. - Likeoverfor en av guderne skjenket visdom blir mennesket mere og mere ydmyk. Man er egentlig bare stolt og hovmodig over den klokskap og såkalte fornuftighet, som man selv har opparbeidet men såsnart man har hatt denne opplevelse, da føler man det, som om denne visdom, som er skjenket fra guderne, strømmer inn i eterlegemet og utfyller det. Det er en viktig erfaring, man på denne måte får, - for man får denne erfaring på en eiendommelig vis. - Man får den så, at man føler livet svinne og flyte bort med tidens strøm. Visdommens strøm er derimot noe som kommer en imøte, og som - idet man svømmer med tiden - er en strømning som kommer fra motsatt hold og flyter inn i en, og denne innstrømning føler man så, at man merker - (dette er billedlig uttrykt) - strømninger, i tiden forløpende strømninger, som kommer inn gjennom hodet og gyter seg inn i legemet og blir oppfanget av legemet. –

Litt efter litt blir nu det, som jeg nettopp har sagt, til en helt bestemt opplevelse. - Man føler seg ikke mere i rommet, for man lærer å føle eterlegemet, som er et tidsvesen, man lærer å bevege seg fremad i tiden, og man lærer å møte de åndelige vesener, som kommer en i møte fra den annen side av verden, som kommer en imøte fra fremtiden og skjenker oss visdom. - Men man kan bare få denne følelse av, at man mottar denne visdom, ifall man har innrettet den esoteriske eller okkulte utvikling så, at man på en eiendommelig måte har lært seg en viss sjeleholdning likeoverfor alle fremtidige tildragelser, det vil si, at man har øvet seg i saktmodighet og ro likeoverfor det, som fremtiden bringer oss, det vil si, det, som opplevelsene uopphørlig bringer oss. - Når vi møter våre opplevelser med sterke sympatier og antipatier, når vi ennu ikke har lært å ta vårt karma alvorlig, d.v.s. ikke har lært å bære vår karma med sindig ro, da kan vi ikke ha den eiendommelige fornemmelse av, at visdommen strømmer inn i oss, - for bare når vi tar imot våre opplevelser med sindig ro kan denne visdom komme til vår bevissthet, den visdom som lysende strømmer inn i vårt vesen. -

Et ganske bestemt punkt i den esoteriske opplevelse blir karakterisert ved den nettopp skildrede fornemmelse, det punkt, som vi stiler henimot og som vi bare kan oppleve, når vi lar enhver opplevelse komme til oss med hengivelsesfull takknemlighet og med sindig ro. - Dette blir mulig når den forandring av vårt eterlegeme, som foregår ved en riktig esoterisk utvikling er inntrådt og som ved siden av andre fordringer også stiller denne til oss, nemlig at vi tilegner oss en rolig holdning og en riktig forståelse av vår karma, så at vi ikke med sympati og antipati vil tvinge frem det, som skal komme, eller at vi stemmer oss imot det, som hender oss, men at vi lærer å bære vår karma i opplevelsenes avmålte strøm. Dette at vi lærer å bære vår karma hører med til en esoterisk utvikling og dette setter oss i stand til å forvandle vårt eterlegeme slik, at det litt efter litt lærer oss å fornemme det oss omgi­vende eterliv. -

5. foredrag