5. Foredrag
Haag 24. mars 1913

Det vil komme an på at vi opptar denne foredragscyklus nettopp på riktig måte, det vil si, betrakter den som en forklaring på hendelser som mennesket gjennomgår som forandringer i seg selv under sin esoteriske utvikling - eller la oss si - ved den utvikling som antroposofien virker på ham, slik at det, som blir skildret, absolutt er å anse som noe som virkelig kan oppleves under utviklingen. Naturligvis kan kun særlige opplevelser, nærmest typiske opplevelser forklares. Ved disse særlige opplevelser vil en også kunne få en forestilling om meget annet, som en i utviklingens løp kan iaktta. Igår talte vi hovedsaklig om at mennesket tilegner seg en finere følsomhet for hva der foregår i den ytre livseter eller i det hele tatt i eteren.

Disse opplevelser er sammenknyttet med mange slags andre, og en opplevelse, som en ganske særlig kan legge merke til, er den vi har likeoverfor vår dømmekraft. Som menneske står vi jo i verden slik, at vi på en viss måte bedømmer de ting, som møter oss, at vi gjør oss forestillinger om tingene, at vi finner det ene riktig, det annet ikke riktig. Hvorledes et menneske er istand til å bedømme tingene, derav avhenger jo det, som en i almindelighet kaller klokskap, dyktighet, dømmekraft. Denne klokskap, denne dyktighet, denne dømmekraft blir efterhånden i utviklingens løp noe, som stiller seg i et annet lys. Igår ble dette jo allerede antydet litt. En finner stadig mer og mer at nettopp denne klokskap, denne dyktighet ikke er av den allerviktigste betydning for det høyere, det spirituelle livs egentlige anliggender, om enn en må bringe med seg fra sitt utgangspunkt, fra det fysiske plan, så meget som mulig, når en vil betre veien til de høyere verdener. Og så kommer en tilslutt derhen, at en til en høyere utvikling føler at en først og fremst behøver noe ganske bestemt noe, som lett kan synes nyttemennesket utålelig, og at da allikevel, når en står inne i denne høyere utvikling, dette tystner i verdi. En må altså på en viss måte sette alt inn på - her på det fysiske plan - først og fremst å utvikle en sunn, en for kjennsgjerningene fyldestgjørende dømmekraft, men en må være klar over at når en befinner seg i de høyere verdener har denne dømmekraft ikke den samme verdi som her nede på det fysiske plan. Hvis en vil ha sunne høyere sanser, må en gå ut fra en sunn dømmekraft, men for en høyere skuen må denne sunne dømmekraft forvandles i sunn skuen. Selv om vi utvikler oss aldri så meget her, er vi nu alltid mennesker på det fysiske plan og her har vi den oppgave å utvikle vår dømmekraft sunnt. Derfor må vi omhyggelig passe på at vi itide lærer ikke å blande sammen livet i høyere verdener og livet på det fysiske plan. Den som umiddelbart vil anvende på det fysiske plan, hva han opplever i de høyere verdener, han blir lett en svermer, et unyttig menneske. Vi må venne oss til å kunne leve helt i den høyere verden og så igjen når vi trer ut av denne tilstand, så meget som mulig å holde oss til det, som er det rette for det fysiske plan. Og denne dobbeltstilling som det åndelige og fysiske livs egen dobbeltstilling fordrer, den må vi gjennomføre omhyggelig og samvittighetsfult. Et riktig forhold til verden på dette område venner vi oss til ved, at vi såvidt mulig ikke blander inn i dagliglivet, det som engang tilhører den høyere verden, at vi i den hverdagslige omgang blander inn så lite som mulig av det som en så lett kan være fristet til: å si noe slikt som at en ikke kan fordra ens aura, hvis ett eller annet hos et menneske er en usympatisk, det er bedre at en i denne henseende forblir som menneske blandt andre mennesker på det fysiske plan og såvidt mulig er sparsom i det vanlige liv med uttrykk, som jo har sin fulle riktighet i forhold til det høyere liv. En skulle omhyggelig avholde seg fra å blande inn i dagliglivet ord, begreper, forestillinger som tilhører det høyere liv. Det kunne kanskje synes å være en pedantisk fordring likeoverfor dem som - vi kan si - ut fra en viss begeistring for det åndelige liv finner at det er nødvendig å gjennomtrenge hele tilværelsen med dette åndelige liv. Og dog er det - hva kanskje kunne synes pedantisk for det vanlige liv i almindelighet - en viktig oppdragelsesgrunnsetning for de høyere verdener. La oss oversette, hvis det skulle synes oss naturligere å betegne det almindelige liv med ord fra det høyere liv, la oss oversette det med det mest brukbare sprog for det fysiske liv. Det må atter og atter betones, at disse ting ikke er likegyldige, men betydningsfulle og virksomme. Når en forutsetter dette, da kan en også tale frimodig om hvorledes den vanlige dømmekraft taper i verdi, med hensyn til livet i de høyere verdener, hvorledes en på en viss måte lærer å føle, at den måte hvorpå en tidligere var klok nu må opphøre. Og så merker en igjen (- det er en erfaring en mere og mere gjør -) sin avhengighet av jordens eteriske liv, nemlig av tiden. Hvor ofte treffer vi ikke nettopp i vår tid , mennesker - la oss si - av en bestemt yngre alder som vil nærme seg alt i verden, gjøre seg opp sin mening og tro. Ja, når en bare har tilegnet seg en viss evne til å dømme, så kan en si sitt ja eller nei, så kan en filosofere over alt mulig. - Denne tro at en kan filosofere over alt mulig rives grundig ut av sjelen ved en esoterisk utvikling, for da merker en at ens dommer egentlig har noe vesensaktig, som fremfor alt trenger modning. En lærer å erkjenne, hvorledes en ganske enkelt må leve med visse forestillinger en tid - som en har opptatt i seg slik at ens eget eterlegeme kan komme i samklang med disse, hvis en vil komme til en oppfatning, som en selv kan være enig i. En merker at en må vente, før en kommer til en sikker dom. Først da merker en den hele og fulle betydning av ordet: å la modnes det som er sjeleinnhold. Og en blir i bunn og grunn stadig mere og mere beskjeden. Med dette å bli beskjeden er det vistnok en særegen sak, fordi en ikke alltid kan skjelne mellom å måtte dømme og å kunne vente på modning, for å ha en mening om en eller annen sak, for nettopp i disse ting lar en seg i høy grad skuffe, fordi det egentlig ikke gis noe riktigere enn livet selv, som kan forklare tingene for en. På spørsmål om en eller annen verdenshemmelighet, en eller annen verdenslov kan - la oss si - en filosof bli stillet overfor en, som til en viss grad er esoterisk utviklet: når en filosof kun kan felle sin filosofiske dom, vil han ha den tro i seg, at han må ha rett i en eller annen sak, og en vil forstå at han må ha denne tro, den annen vil meget godt vite: med den dømmekraft som filosofen kan prestere, kan det overhodet ikke dømmes i spørsmålet. For han vet at han har opptatt i seg fra svunne tider de forestillinger, som filosofen brygger sammen til en dom, at han lar dem modne i seg og at dette først har gitt ham en mulighet for å ha en mening om tingen, han vet at han har levet med saken og at han derved har gjort seg moden til denne dom, som han nu feller på et høyere modenhets trinn. Men en forståelse mellom begge er egentlig umulig, kan i mange tilfeller slett ikke umiddelbart hitføres, kun da kan den hitføres, når det i filosofen dukker opp en følelse for nødvendigheten av modningen av et visst sjeleinnhold, før en tør tilstå seg en mening om det. Meninger, anskuelser - det lærer en stadig mere og mere å erkjenne - må tilkjempes. For dette tilegner en seg en dyp, intensiv fornemmelse, som i det vesentlige henger sammen med eterlegemets utvikling, og det kommer av at en får denne indre tidsfølelse. Ja, en merker litt efter litt at en viss motsetning kommer opp i sjelen mellom den måte hvorpå en tidligere har dømt og nu dømmer i den samme sak - efterat en har nådd en viss modenhet, og en merker hvorledes det som en tidligere har kunnet dømme og det som en nu dømmer står mot hinannen som to makter, og en merker da i seg en viss indre tidsbevegelighet, en merker hvorledes det tidligere må bli overvunnet gjennom det senere. Dette er demringen i bevisstheten av en viss følelse for tiden, og som viser seg ved tilstedeværelsen av indre kamp, som kun opptrer ved det senere - kommer i et visst motsetningsforhold til det tidligere. Dette er absolutt nødvendig å tilegne seg som en indre følelse av tid, som en indre tidsfornemmelse, for det må vi holde fast, at vi kun lærer å erfare det eteriske, hvis vi tilegner oss et indre tidsbegrep. Videre blir det en viss opplevelse at vi alltid har den følelse: det tidligere stammer fra oss selv i vår dom, i vår erkjennelse, det senere er likesom flytt inn i oss, er likesom strømmet imot oss, er blitt gitt oss. Stadig trer den følelse tydeligere frem av det - som allerede ble omtalt igår - at den kløkt, som stammer fra en selv, må bli avløst av en visdom som erverves ved en viss hengivenhet for den strøm som flyter mot en fra fremtiden. Å føle seg fylt med tanker i motsetning til tidligere da en opplevet i bevisstheten at en laget tankene, det betegner fremskrittet. Idet en stadig mere og mere lærer å føle: en lager ikke mere tanker, men tankene tenkes i en, idet en har denne følelse - har en et tegn på, at eterlegemet litt efter litt utvikler i seg den nødvendige indre følelse av tid. Alt tidligere vil ha en bismak av selvlagethet, alt det som er oppnådd ved modning vil ha en bismak av at det fortærer det, en selv har laget. Og så forvandler en litt efter litt sitt indre ved en ganske merkelig opplevelse, en kommer stadig mere og mere til bevisstheten om at ens egen tenkning, ens egen tankeformning må undertrykkes, fordi den er mindreverdig, og at det å gi seg hen til de tanker, som strømmer imot en fra kosmos, er det egentlige verdifulle. Egenlivet mister så å si en av sine deler - det er overordentlig viktig - det mister den del, som vi fortrinsvis kaller selvtenkningen, og tilbake) blir bare selvfølelsen, selvfølelse og selvvillen. Men også disse blir gjenstand for forandring samtidig med tenkningen. En lager ikke mere tanker, men de tenkes i sjelens indre. Med følelsen av at tankene har egenkraft gjennom hvilken de tenkes - oppstår en viss sammenflyten av følelse og vilje. Følelsen - kunne en si - blir stadig mere og mere aktiv og viljen blir stadig mere og mere følelsesbetonet. Følelse og vilje blir mere beslektet med hverandre, enn de før var det på det fysiske plan. En kan da ikke mere gripe en viljesimpuls uten at en utvikler en følelse ved det. Noe av det en gjør skaffer en en bitter følelse -- annet en opphøyet følelse. Samtidig med viljesytringene merker en i seg en følelsesmessig dommer over ens egne viljesimpulser. Ved følelsen som kun oppstår for nydelsens skyld opplever en efterhånden at disse tjener en på en måte til bebreidelse, følelser derimot som blir slik følt at en sier til seg selv: som menneskesjel må en avgi skueplass for slike følelser, en må oppleve dem inderlig ellers ville de ikke være der i verdensaltet, slike følelser finner en litt efter litt mere tilfredsstillende enn andre. Det skal straks anføres et særlig eksempel, et radikalt eksempel, for at det som menes kan komme riktig tydelig frem.

En eller annen - det skal ikke hermed profaneres noe, men tingen blir bare uttrykt radikalt - en eller annen kunne ha særlig glede av et godt måltid, av en god rett mat. Når han opplever denne glede, så skjer det noe med ham - det er ganske utvilsomt - men i verdensaltet, i kosmos skjer det ikke stor forandring om den enkelte har denne glede ved et godt måltid eller ikke, det spiller ikke stor rolle for det hele verdensliv. Men hvis en eller annen tar frem Johannesevangeliet og leser i det bare tre linjer, så betyr det uhyre meget for hele verdensaltet, for hvis f.eks. ingen menneskesjeler på jorden ville lese Johannesevangeliet, ville hele jordmisjonen ikke kunne bli oppfyldt: av vår deltagelse i slike ting utstråler spirituelt de krefter som tilfører jorden stadig nytt liv i motsetning til det som avdør i den. En må tilegne seg en forskjell i opplevelsen mellom det, som bare er egoistisk følelse og det, hvor vi kun avgir skueplass for opplevelsen av den følelse, som er nødvendig for verdenstilværelsen. I visse tilfeller kan dette gjøre et menneske utvendig sett meget lite, men når han - ikke for å ha en personlig nydelse, men med en utviklet sjel vet at anledningen gis i hans følelse, at denne følelse, som er viktig for verdenstilværelsen, overhode er tilstede, derved gjør han overordentlig meget.

Så underlig det synes skal dertil følgende sies: Det var engang en gresk filosof ved navn Plato. Fra ham stammer skrifter. Sålenge en lever på det fysiske plan med sin sjel leser en disse skrifter for å la seg belære av dem. En slik ytre belæring har sin betydning for det fysiske plan og det er jo bra, når en bruker alt mulig for å skaffe seg kunnskap på det fysiske plan, for ellers blir en nemlig dum. De ting, som blir ydet på det fysiske plan er der for at en skal lære av dem. Men når sjelen har utviklet seg esoterisk, da tar den - la oss si - Plato og leser ham - påny - ut fra en annen forutsetning: nemlig fordi Plato med sine frembringelser kun da har hatt en mening i jordtilværelsen, når det, han har frembragt, også blir opplevet i sjelen, og en leser da ikke bare for å bli belært, men en leser fordi noe derved blir skapt. Således må en tilegne seg noe for sin følelse, som en kan oppfatte som forskjell mellom egoistisk følelse, som går mere i retning av nydelse og uegoistisk følelse som fremtrer for en som en indre spirituell forpliktelse. Dette kan sogar rekke like inn i det ytre liv og i den ytre livsanskuelse, og her kommer vi til å tale om et punkt som - kunne en si - fra den enkelte opplevelse lyser inn i den sosiale opplevelse. Når den, som er kjent med esoterikkens hemmeligheter betrakter den ytre verdensgang: hvorledes så mange mennesker øder den fritid de har, istedenfor å foredle sine følelser i tilknytning til det, som kommer til jordtilværelsen fra den åndelige skapen, den som har gjennomgått en esoterisk utvikling måtte gråte over menneskehetens sløvhet - som går forbi det som er der, istedetfor å la det strømme gjennom menneskelig følelse og menneskelig fornemmelse. Og særlig på dette område må det gjøres oppmerksom på at der hvor denne opplevelse begynner, vil nu opptre en viss finere egoisme i menneskenaturen.

Vi skal i neste foredrag høre hvorledes denne finere egoisme er tatt opp for å overvinne seg selv, men den opptrer absolutt først som en finere egoisme og en vil kunne erfare på seg selv under den esoteriske utvikling at en slags høyere nydelsestrang opptrer, en nydelsestrang for åndelige ting, åndelige anliggender. Og så grotesk det kan lyde, så er det dog sant: den som gjennomgår en esoterisk utvikling, han sier til seg selv på et bestemt tidspunkt, hvis han ikke vil la denne bevissthet komme til hovmot og forfengelighet, sier han til seg selv: Det som er tilstede på jorden som åndelig skapning, må kunne nytes av meg, det er der forat jeg skal kunne nyte det. Slik skal det være. - Og nu utvikles etterhvert en bestemt trang til slike åndelige nytelser. Esoterikken vil således i denne henseende ikke virke skadelig i verden, for en kan være sikker på at når det opptrer en slik nydelsestrang til menneskehetens åndelige frembringelser vil denne ikke være til skade. Men samtidig med dette opptrer også noe annet. En føler litt efter litt at ens eget eterlegeme på en måte våkner derved at en føler sin egen tenkning som noe mindreverdig, at en føler tankene strømme inn i en fra kosmos, fra et av Gud gjennomtrengt kosmos. En føler stadig mer og mer, hvorledes vilje og følelse stiger opp fra en selv, egoitet begynner en egentlig først å føle i vilje og følelse når en føler seg forbunnet med hele verden, når en føler seg gjennomstrømmet av visdommens gaver. Og så er denne opplevelse forbunnet med en annen: en begynner å oppleve denne følelsens og viljens indre virksomhet gjennomvirket med indre sympati og antipati. Overfor dette blir følelsen stadig finere og finere. Når du gjør det eller det er det en skam, fordi du dog har et visst kvantum visdom i deg. - Ved noe annet kan en føle det slik: det er verdig å gjøre det, fordi en føler dette kvantum av visdom. I følelsen vil det naturnødvendig innfinne seg en opplevelse av selvkontroll. En bitter følelse vil komme over en, når en føler en vilje stige opp, som tvinger en til å gjøre dette eller hint, som ikke synes rettferdiggjort ved den visdom, som en er blitt delaktig i. Denne bitre følelse gir seg tydeligst tilkjenne likeoverfor det som en har uttalt. Og hos den som utvikler seg antroposofisk er det bra ikke å være uoppmerksom på, hvorledes nettopp hele det indre følelsesliv i denne henseende kan forfines. Mens mennesket i det ytre (exoteriske) liv, når han har uttalt ordet, når han har sagt dette eller hint, er ferdig med det, innfinner det seg, for den som har gjennomgått en antroposofisk utvikling, en tydelig efterfølelse nettopp overfor det talte: noe som er en indre skam, når han har uttalt noe uriktig i moralsk eller intellektuel henseende, noe som en slags takknemlighet - ikke til­fredshet med seg selv - når det har lykkes ham å uttale noe, som den tilkjempede visdom kan si ja til. Og - for dette får en også en fin fornemmelse - en føler at noe dukker opp som indre selvtilfredshet, selvbehagelighet, når en har sagt noe riktig, og så lar en dette være tegn på at en ennu bærer i seg megen forfengelighet som ingenting duger for menneskehetens utvikling. En lærer å skjelne mellom den følelse av tilfredshet, når en har sagt noe, som en kan stå ved og den selvbehagelighet som ikke duger. En må forsøke ikke å la denne følelse komme frem, men bare utvikle fornemmelsen av skam når en har sagt noe uriktig og umoralsk og av takknemlighet for visdommen som er blitt en tildel og som en ikke kan gjøre krav på som sitt eget, men som verdensaltet har skjenket en, når det lykkes for en å si noe som passer inn i den (visdommen). - Litt efter litt fornemmer en det også slik overfor sin egen tenkning. Det er jo sagt før, en må vedbli å være et menneske på det fysiske plan, en må altså ved siden av at en ikke tillegger den selvlagede tanke altfor megen verdi dog forme denne tanke. Men denne selvtenkning forvandler seg nu også og nøyaktig slik at en stiller den under den nettopp karakteriserte selvkontroll. Overfor en tanke om hvilken en kan si seg selv: Du har formet den og den er tilpasset visdommen, - overfor denne tanke utvikler en en følelse av takknemlighet for visdommen, en tanke, som stiger opp som en uriktig, uskjønn, umoralsk tanke, den fører til en viss indre skamfølelse og en får den fornemmelse: Slik kan du ennå være, er det ennu mulig at du har så megen egoitet til å tenke slik, i betraktning av hva det allerede er strømmet inn i deg som visdom. - Det er uhyre viktig å føle den slags selvkontroll i sitt indre. Denne selvkontroll har også den eiendommelighet, at den aldri blir gitt en av den kritiske forstand, men alltid opptrer i følelsen, i fornemmelsen. La oss akte vel på: Den som bare er klok, bare har dømmekraft, bare er kritisk med hensyn til det ytre liv, han kan aldri komme til det som det handler om, for det må komme opp i følelsen. Når det dukker opp i følelsen, når en har tilkjempet seg denne følelse, så er det en følelse, som stiger opp fra det indre, man identifiserer seg med denne skamfølelse eller takknemlighetsfølelse og en fornemmer sitt selv forbunnet med denne følelse. Hvis jeg skulle tegne opp skjematisk hva en da opplever, så måtte jeg si, det er hvorledes en følte visdommen strømme inn i en ovenfra, følte den komme

 

0205

 

imot en ovenfra, foran i hodet strømmer den inn og fyller en ovenfra og nedover. Derimot fornemmer en hvorledes noe som skam strømmer imot fra ens eget legeme og at en identifiserer seg selv med denne følelse, og det som er der som visdom må betegnes som noe som er gitt en utenfra, og en fornemmer i seg en region, hvor dette møtes, dette som nu er
jeget, denne følelse og denne innstrømmende visdom, som er skjenket en.

Denne region hvor begge disse kommer sammen kan en oppleve i det indre. Føler en dette så er det den eteriske verdens riktige indre opplevelse, en opplever hvorledes tankene trenger inn fra den ytre eteriske verden, — for det er visdommen som strømmer imot en fra den ytre eteriske verden, det som da trenger inn og blir fornemmet av begge disse følelser, det er den riktig oppfattede eteriske verden, — og når vi føler den slik, stiger vi opp til de høyere vesener, som kun kan komme ned til et eterlegeme og ikke til et fysisk menneskelegeme. Denne eteriske verden kan en også på en viss måte oppleve uriktig. Den eteriske verden mellom tenkning og følelse blir riktig opplevet, slik som nettopp er vist. Opplevelsen er altså en rent indre sjelelig begivenhet. Den elementære eller eterverdenen kan bli uriktig opplevet, hvis en opplever den på grensen mellom åndedrettet og vårt eget eterlegeme. Hvis en gjør fortidlige eller helt uriktige åndedrettsøvelser, blir en litt efter litt vidne til sin egen åndedrettsprosess. (Mens en ellers ånder uten å iaktta det) kan en med den åndedrettsprosess, som før er nevnt, tilegne seg et åndedrett, som likesom. fornemmer seg selv. Og til denne fornemmen kan komme en viss iakttagelse av den eteriske verden. Ved alle åndedrettsprosesser kan en tilegne seg en erfaring, en iakttagelse om eteriske prosesser, som er virkelige i den ytre verden, som tilhører de laveste, ytre fysiske prosesser og hvis en opplever dem for tidlig, kan de aldri gi riktig begrep om den sanne åndelige verden. Fra et bestemt tidspunkt for den esoteriske øvelse kan det sikkert også inntre en mere regulert åndedrettsprosess, men det må gjøres på riktig måte. Slik som det er blitt skildret kan vi bli istand til å iaktta den eteriske verden på grensen mellom tenkning og følelse og der bare fastholde det som vi der lærer å kjenne derved at vi også lærer å kjenne de grovere eteriske prosesser, som utspilles på grensen mellom den eteriske verden og vår åndedrettsprosess. For saken er den at det gis en verden av virkelig høyere åndelighet, den vi når opp til ved prosessen mellom visdommen og følelsen, som er blitt beskrevet, ved den trenger vi opp til de gjerninger, som vesener av de høyere hierarkier utfører i den eteriske verden. Men det fins et stort antall av alle mulige gode, dårlige, motbydelige, avskyelige og skadelige elementærvesener, som, hvis vi lærer dem å kjenne i utide, trenger seg på oss som om de skulle tilhøre en virkelig verdifull åndelig verden, mens de ikke er noe annet enn på en viss måte den åndelige verdens laveste avfallsvesener. Den som. vil trenge inn. i den åndelige verden må også gjøre seg bekjent med disse vesener, men det er ikke bra å lære dem først å kjenne. Det eiendommelige er at hvis en først lærer disse vesener å kjenne uten å gå den indre opplevelses vanskelige vei, da får en en forkjærlighet for disse vesener, en uhyre forkjærlighet for disse vesener, og da vil det vise seg at den som på uriktig måte, navnlig ved slik fysisk trening, som en kan kalle en forandring av åndedrettsprossen, lever seg slik inn i den åndelige verden, at han beskriver bestemte ting fra disse åndelige verdener slik som de viser seg for ham. Og han beskriver dem slik at mange mennesker opptar det som noe overordentlig vakkert, mens det for dem som har iakttatt det i indre opplevelse kan være avskyelig og ekkelt. Disse ting er helt mulige ved opplevelsen av den åndelige verden. Her behøver det ikke å være tale om andre prosesser, som mennesket kan foreta seg som trening og gjennom hvilke han kan komme inn i onde verdener, fordi det er almindelig "Usus", skikk (bruk), i verden, når en forkynner okkultisme ikke å tale om det som mennesket i den åndelige verden lærer å kjenne som avskum av denne åndelige verden. Det er ikke nødvendig at en trer åndelig inn i denne verden, derfor er det heller ikke "Usus" å tale om de metoder som går inn under åndedrettsprosessen. Hvis den ikke blir drevet på riktig måte kan ganske visst åndedrettsprosessen helt føre ut i avfallsvesen, som en riktignok skal lære å kjenne, men ikke først, fordi de avtvinger en slags forkjærlighet, som en nettopp ikke skal ha. En vil først få et riktig objektivt standpunkt til deres verdi, når en fra den annen side er trengt inn i den åndelige verden.

Når en nu begynner å føle, at det strømmer likesom ut fra en selv, skamfølelse og takknemlighetsfølelse som motfølelse til visdommen, når dette likesom støtes opp fra ens egen organisme, da gjør en derved igjen det første elementære bekjentskap med noe, som så igjen siden må læres å kjenne i den fremadskridende okkulte utvikling. Vi har igår gjort oppmerksom på at ved den gradvise opplevelse av det eteriske, blir vi kjent med, det som er virksomt i vårt hjerneeterlegeme som Zarathustra-lærens Amschaspands. For å begripe det kan vi også si: Vi lærer der først å få et begrep om de virkende erkeengelvesener, om det som disse Archangeloi har å gjøre i oss. - Ved det som da trenges tilbake, som da ut fra oss selv trenger opp i følelsen av takknemlighet og skam, det som har personlighetskarakter, fordi det kommer fra oss selv, ved det får vi det første elementære, sanne begrep om det, som en kaller Archai eller urkrefter, for hva urkreftene virker i oss det opplever vi nettopp slik på den mest elementære måte. Mens en så å si i sitt hode, når en begynner å oppleve eterisk først opplever Archangeloi - en kunne si - skyggeaktig i sine virksomheter, i sine eteriske virkninger, så opplever en i det, som visdommen støter på og som gir et tilbakeslag, de med noe viljesmessig, men ikke helt viljesmessig, gjennomstrømmende urkrefter, som er trengt inn i en og som virker med i den menneskelige personlighet. Når en lærer å føle slik får en litt efter litt et begrep om hva okkultisten mener, når han sier: På den urgamle legemliggjørelse av vår jord, på den gamle Saturn, har urkreftene eller personlighetens ånder så å si levet på sitt mennesketrinn. Dengang var disse urkrefter eller personlighetens ånder mennesker. De har utviklet seg videre. Idet de har utviklet seg videre har de fått evnen til å virke ut fra det oversanselige. Og i vår nuværende tid, i vår jordtid, hvorledes utfolder de denne evne, som de har tilegnet seg, idet de har fortsatt sin utvikling helt til jorden? De har ervervet seg den evne ut fra det oversanselige å arbeide på vår legemlighet, vårt hylster slik at de skaper krefter i vårt eterlegeme, som åpenbares slik, som det er blitt beskrevet. De har ført disse krefter inn i oss, og når vi idag føler: Vi er slik organisert at vi kan utvikle i oss de karakteriserte følelser - takknemlighet og skam som en indre naturlig foreteelse - (det kan bli til opplevelse i oss) - så må vi si: at dette kan bli til indre opplevelse, at vårt eterlegeme kan pulsere slik at det reagerer overfor visdommen, deri har urkreftene skjenket krefter, engang ved vår jords videre legemliggjørelse vil mennesket selv på samme måte nå frem til å prege inn i andre vesner, som vil stå under ham, inn i dens indre slike evner for et tilsvarende hylster.

En oppnår litt efter litt ved indre opplevelser, det en skal vite om de høyere verdener, det blir ervervet derved at vi stiger opp, at vi går over fra den fysiske opplevelse til den eteriske. For å tydeliggjøre disse ting må ennu anføres at på den gamle Saturn var jo - som De vet - varmen så å si den tetteste fysiske tilstand, den eneste fysiske tilstand, som den nærmest var kommet til i den midtre saturntid. De kan lese efter i "Geheimwissenschaft" at det som den gang var tilstede som saturnvirkninger i det fysiske, det var varme- og kuldestrømninger. Fysisk-sjelelig kan vi også gjøre krav på disse varme- og kuldestrømninger når vi sier: Det strømmet varme, men dette var strømmende takknemlighet fra personlighetens ånder, eller det strømmet kulde, som strømmet i en annen retning - var strømmende skamfølelse hos personlighetens ånder. Hva vi efterhvert må tilegne oss er at den fysiske virken forbinner seg for oss med den moralske virken, for jo lengere vi når inn i de høyere verdener, desto mer forenes disse ting, den fysiske hendelse, som ikke mere er en fysisk hendelse, og den moralske, som så med naturlovenes makt strømmer gjennom verden. Alt det som nu er blitt karakterisert som noe, som opptrer i den indre opplevelse ved det forandrede eterlegeme, det bevirker ennu noe annet i den menneskelige sjel. Det bevirker at denne menneskelige sjel litt efter litt begynner å føle ubehag ved at en overhode er dette enkelte menneske, dette enkelte personlige menneske. Det er viktig at en også lærer seg til å akte på det, og det er godt når en gjør seg til grunnsetning i det hele tatt å akte på det. Jo mindre en nemlig på dette trinn av den esoteriske utvikling har tilegnet seg av interesse for det, som angår menneskene i almindelighet, av interesse for det alment menneskelige, desto mere forstyrrende føler en det, når en trenger videre fremover. En sjel som er blitt uten interesse for det alment menneskelige og som allikevel ville gjennomgå en esoterisk utvikling, ville mer og mer føle seg selv som en byrde. En sjel f.eks. som formår å gå igjennom verden uten medlidenhet og uten å glede seg med, det som kan glede eller gjøre en annen sjel ondt, en slik sjel, som ikke så lett kan dukke ned i andres sjeler, som ikke riktig kan hensette seg i andre menneskers sjeler, de føler seg selv som en slags byrde, når de skrider videre i den esoteriske utvikling, som en tung vekt sleper en seg selv med, når en tiltross for at en forblir likegyldig overfor menneskelig lidelse og menneskelig glede, allikevel gjennomgår en antroposofisk utvikling, og en kan være sikker på at den antroposofiske utvikling blir ytre og forstandsmessig, at en opptar antroposofi slik som en lærer en kokebok eller en ytre videnskap, hvor en ikke føler seg som byrde, når en tiltross for sin utvikling ikke kan utfolde et medfølende hjerte for all menneskelig lidelse og all menneskelig glede. Derfor er det godt, når en utvider sine menneskelige interesser under sin antroposofisk-okkulte utvikling, og intet er egentlig værre enn når en ved den esoteriske utviklings fremgang ikke forsøker å tilegne seg forståelse for enhver art av menneskelig følelse og fornemmelse og for menneskelivet. Det må stadig igjen betones, og det rokker selvsagt ikke ved den grunnsetning, at en ikke kan gå kritikkløs forbi all urett som skjer i verden, for det ville være urett overfor verden, men noe annet betinger det: Mens en før sin esoteriske utvikling kunne ha en viss glede ved å dadle en eller annen menneskefeil, så opphører denne glede ved å dadle et menneske egentlig helt i løpet av den esoteriske utvikling. Hvem kjenner ikke spotteren i det ytre liv, dem som så gjerne kan avlevere en ganske treffende kritikk over andres feil. Ikke for at nettopp en treffende kritikk over menneskelige feil skulle opphøre, at en under alle omstendigheter skulle banlyse - la oss si - et slikt arbeide som Erasmus fra Rotterdam har utført med sin bok: "Das Lob der Narrheit". Nei, det kan være ganske berettiget å være skarp overfor feil, som skjer i verden, men den som gjennomgår en esoterisk utvikling, for ham er det slik, at hver dadel som han uttaler eller omsetter i virkning, må berede ham smerte - mere og mere smerte. Lidelsen over å måtte dadle det er noe som kan brukes som barometer for den esoteriske utvikling. Jo mere en ennu kan føle glede, når en må dadle eller en må finne verden latterlig, desto mindre er en virkelig moden til å gå videre, og en må efterhvert utvikle en slags følelse for at det mer og stadig mer utvikles et liv i en, som lar en betrakte verdens dårskaper og feil med spottende eller tårefylte Øyne, med våte eller tørre øyne. Denne indre ordning, dette å bli selvstendig så å si ved det, som før var blandet sammen, det hører også til den forandring, som det menneskelige eterlegeme opplever. -

6. foredrag