6. Foredrag
Haag 25. mars 1913

Vi har betraktet forandringene ved menneskets fysiske legeme og eterlegeme, forsåvidt som mennesket opplever dem under en esoterisk utvikling, som det forsøker å gjennomgå. Vil vi forsøke å uttrykke grunnkarakteren ved disse forandringer så kan vi si: Mennesket føler i utviklingens løp sitt fysiske legeme og sitt eterlegeme alltid mere og mere i sitt indre ("innerlich"). Overfor det fysiske legeme har vi kunnet betone at de enkelte organer føles alltid mere og mere selvstendige, jo lengere man trenger frem, at de på en måte blir mere uavhengige av hverandre. Det fysiske legeme - kunne man si - føles mere levende i sine enkelte dele (in sich). Om eterlegemet har vi betonet at det ikke bare føles mere levende, men at det overhodet blir mere følsomt, at det gjennomtrenges av en slags bevissthet, for det begynner å føle med forløpet av de ytre tildragelser på en fin måte. Vi har betonet at mennesket i løpet av sin esoteriske utvikling, blir alltid mere følsomt overfor forløpet av vår, sommer, høst og vinter, hvorledes dette forløp blir noe ganske utpreget for ham, så disse påhinannenfølgende årstider ("Zeittatsachen") skiller seg skarpere (mehr) fra hverandre, enn tilfellet er under livets almindelige forløp, - at de skiller seg ut fra hverandre, differensierer seg. Vi kan altså si at mennesket begynner likesom å medoppleve fenomenene i den ytre eter. Dette er den første begynnelse til virkelig å bli fri overfor sitt legemlige vesen. Alltid mere og mere uavhengig av sitt eget legeme blir man ved at man begynner virkelig å medoppleve sine omgivelser. Man vil likesom selv oppleve vår, sommer, høst og vinter i sitt indre, men derved at man lever i det ytre, opphører man å leve i det, som utgjør ens eget legemlige vesen. Nu betonte vi jo igår at alt dette er forbunnet med at man blir følsommere for dette sitt eget legemlige vesen. Idet man blir uavhengigere av sitt eget legeme, merker man efterhånden dette legeme så å si som en slags kalamitet, man merker at alt det, som bare angår dette legeme, blir til en slags bebreidelse mot en. Og der er allerede oppnådd overordentlig meget for en høyere utvikling, når man begynner, i sådanne forestillinger og fornemmelser som de, der ble forklart igår, ikke mere å kunne være ganske enig med sin egen menneskelige personlighet, og når man opplever dette i stadig høyere grad, er der alt vunnet meget for den høyere, spirituelle opplevelse.

Nu vil jeg idag forsøke på en måte å gjøre et sprang i våre betraktninger, som vi hittil har anstillet mere innenfra utad og føre dem videre på den måte at jeg først forsøker å skildre ut fra det standpunkt at vi tenker oss - at mennesket med sitt astrallegeme og sitt jeg allerede er blitt uavhengig av sitt fysiske legeme og eterlegeme. Mellomtilstandene skal vi omtale i de nærmeste dager. Altså, jeg vil så å si for å lette forståelsen oppstille den hypotese at mennesket midt i sin søvn opplever det moment, da det blir klarsynt utenfor sitt legeme, og at det kan skue tilbake på sitt fysiske- og eterlegeme. -

Vi har hittil bare gjort et par skritt videre fra denne tilstand og er kommet så vidt at vi på en måte er gått ut av oss selv og har lært å oppleve med års- og dagstider, nu vil vi straks feste vårt blikk på den tilstand, som ville inntre, når vi hadde det fysiske legeme og eterlegemet på den ene side og løftet ut av dem jeget og astrallegemet, slik som det er under søvnen, og vi antar at vi kunne skue tilbake på det fysiske legeme og eterlegemet, som vi har fortalt. Da ville det, som vi da ser tilbake på, vise seg for oss i et helt annet lys, enn det viser seg for oss i det almindelige liv og den almindelige bevissthet. I det almindelige liv ser vi gjennom den dagligdagse iakttagelse eller gjennom den ytre fysiske videnskap - på vårt materielle legeme, og ser deri med en viss rett de jordiske skapningers krone i fysisk henseende. Vi inndeler disse jordiske skapninger slik at vi taler om et mineralrike, et planterike, et dyrerike og menneskeriket, og vi ser alle de forskjellige fortrinn, som er strødd ut over de forskjellige dyregrupper, likesom forenet i denne den fysiske skapnings krone, i det menneskelige legeme. Vi skal nok se at dette har en viss berettigelse for den ytre fysiske betraktning, der skal heller ikke gjennom foredraget idag skapes den tro at der med det, som i første rekke kan vise seg for den tilbakeskuende betraktning av det fysiske legeme og eterlegemet, hvis man plutselig ble klarsynt under søvnen, - der skal ikke skapes den tro at der dermed er anstillet en definitiv betraktning over det fysiske legeme, vi skal bare så å si fastholde et moment ("ein Augenblick") av det klarsynte tilbakeblikk. I et slikt øyeblikk kan der vise seg følgende. Vi ser til å begynne med tilbake, ser så å si vårt eterlegeme, som viser seg for oss som en organisert tåkedannelse, en tåkedannelse med mangfoldige strømninger, som vi senere vil beskrive mere nøyaktig - en kunstferdig tåkedannelse, som imidlertid er i uavlatelig bevegelse, som ingensteds er i ro - og så ser vi på det, som hviler i dette eterlegeme, nemlig vårt fysiske legeme. Nu husker De jo at vi har sagt: Ens egen tenkning må være satt ut av funksjon. Altså: egne tanker gjør vi oss ikke om det, vi her ser. Det er fremfor alt en grunnfordring for dette klarsynte blikk at vi helt og holdent lar oss inspirere så å si av de verdenstanker, som strømmer inn i oss. Det vi ser der, det betrakter vi, men det virker fremfor alt på vår følelse, på følelse og vilje virker det. Vår tenkning, den viser seg for oss på en måte som om vi hadde mistet den, - hvis vi da virkelig har oppnådd det, som der tales om, vår egen tenkning, mener jeg. Og så skuer vi med følelsen, som fremdeles tilhører oss, tilbake på det, som hviler i tåkedannelsen som vårt fysiske redskap i denne alltid bevegelige tåkedannelse, som utgjør vårt eterlegeme. Da får vi først og fremst et totalinntrykk. Dette totalinntrykk er av den art, at det som vi der får se, stemmer oss uendelig sørgmodig, forferdelig sørgmodig. Og man må si, denne sjelestemning, denne fryktelige sørgmodighet, den er ikke avhengig av den ene eller andre menneskelige individualitet, men den er ganske almenmenneskelig. Der kan ikke gives det menneske, som på den skildrete måte utenfra skuer tilbake på sitt fysiske legeme, som det hviler i eterlegemet, - og som ikke helt igjennom gripes av en uendelig sørgmodighet. - Alt dette, som jeg nu skildrer av inntrykk, preger seg først og fremst ut i følelsen, ikke i tanken. Uendelig sørgmodighet, en helt melankolsk stemning kommer over oss, når vi nu ser opp til verdenstankene, som strømmer inn i oss. Disse tanker, som ikke er våre egne, men de skapende tanker, som virksomme gjennomstrømmer verden, de belyser så å si denne vår fysiske legemes form, og de sier oss gjennom hele den måte, de belyser den på - de sier oss hva det egentlig er vi ser her. De sier til oss: Alt dette, som vi ser her, det er den siste dekadente rest av en svunnen herlighet, som engang eksisterte. Og gjennom det, som disse tanker sier oss, får vi det inntrykk: Det vi her har for oss i vårt fysiske legeme, det er som noe, som engang var veldig og herlig, men er skrumpet sammen og fortørket, og som nu - skrumpet inn til en ganske liten form - viser oss sin fordums vidt utbredte herlighet. Som en siste, inn i det fysiske forherdet erindring om en urfjern herlighet viser det seg for oss, som hviler der i vårt eterlegeme. Der viser de seg for oss, våre enkelte fysiske organer, som nutildags så å si hører til vårt fordøyelsessystem, til vårt blodomløp og vårt åndedrettssystem. Vi ser på dem utenfra, vi betrakter dem åndelig, og se, da viser de seg for oss sådan at vi sier til oss selv: Alt dette, som vi har for oss der i vårt fysiske legeme, det er resultater av en innskrumpningsprosess, fortørrede produkter av levende vesener, som engang har eksistert, levende vesener, som levet i herlige omgivelser, og som nu er skrumpet inn og visnet. Og i det liv, som de nu har i seg, denne lunge, dette hjerte, denne lever og de andre organer, deri er bare den siste dekadente rest av et opprinnelig veldig indre liv. Og under denne klarsynte betraktning former disse organer seg litt efter litt til det, de engang var. Likesom en tanke, som vi bare ganske svakt kan minnes, vokser opp til det, som den engang var, når vi anstrenger oss for å hente frem av vår hukommelse, således vokser det, som vi f.eks. bærer i oss i form av lunge, og som først viser seg for oss som en siste erindring om en urfjern prakt og herlighet, således vokser det. Men vi føler: det går tilbake på noe, likesom en tanke i øyeblikket går tilbake på en fjern erindring, som så utfolder seg til det, som den engang var. I vår betraktning vokser lungen seg ut til imaginasjonen av det, som okkultisten engang har kjendt som et stående symbol, og som han også ennu - i vår tid kjenner som symbol på menneskeskikkelsen, til imaginasjonen av ørnen. Og vi får den følelse: Denne lunge var engang et vesen - som ikke må sammenlignes med nutidens ørn, som tilhører dyreriket, for den representerer på den annen side også bare et dekadent utviklingsprodukt av et fordums veldig vesen, som man i okkultismen betegner som ørnen. Okkultisten blir som i en kosmisk erindring til ørnen, som engang eksisterte. - Og når vi i vårt tilbakeblikk vender oss til vårt hjerte, da føler vi at det likeledes tar seg ut som en visnet rest, som et fortørket, innskrumpet utviklingsprodukt, som en gammel erindring om en svunnen herlighet -: da føler vi hvorledes vi føres tilbake til urfjerne tider, til en urfjern fortid, til et vesen, som okkultisten betegner som løven -. Og videre, organene i underlivet, de viser seg for oss som en erindring om det, som i okkultismen kalles tyren, et eldgammelt levende vesen, som engang eksisterte i herlige omgivelser, som i utviklingens løp er visnet og skrumpet sammen, og som i vår tid fremtrer som organene i underlivet.

Således ville jeg skjematisk tegne det, som engang var, og som vi kommer til, når vi klarsynt betrakter disse våre legemlige organer. Vi vil bare tegne det skjematisk: tyr, løve, ørn over hverandre. Således ser vi noe, som har levet i en urgammel fortid som tre herlige levende vesener. Jeg vil bare forminske dette litt og bare tegne skjematisk.

 

0306

 

Omkring disse hovedorganer kan vi også skue de andre organer i det, som de var tidligere i den fjerne fortid, og vi får på denne måte for vårt klarsynte blikk noe, som lar seg sammenligne med nesten alle former av jordens dyrerike. - Når vi nu ennu engang vender blikket tilbake på dette fysiske legeme, som hviler i vårt eterlegeme, og ser på det, som man i anatomien kaller nervesystemet, ja da viser dette nervesystem seg også som et innskrumpet, fortørket produkt. Men det, som i vår tid som nervesystemet er føyet inn i vårt fysiske legeme, det viser seg for det tilbakeskuende klarsynte blikk innføyet i vårt eterlegeme som en sum av vidunderlige plantevesener, som på den mangfoldigste vis bukter seg gjennom disse vesener, som vi må kalle dyrelignende, så vi ser grupperinger av plantevesener, som går igjennom det hele til alle kanter. Hele nervesystemet oppløser seg i en mengde urtids-plantevesener, så der virkelig viser seg for oss noe sådant som et mektig, vidt utbredt plantevesen, og boende deri de dyrelignende vesener, som vi nettopp har talt om. Som sagt, jeg skildrer det, som viser seg for det klarsynte blikk, som nettopp er blitt karakterisert som blivende til likesom under søvnen, det vil si: idet man utenfra betrakter det i eterlegemet hvilende fysiske legeme. - Når man har alt dette for seg, da sier man til seg selv (det vil si: man sier det, fordi verdenstankene på en måte forteller en det og forklarer en det, man har for seg) - da sier man til seg selv: Alt hva du som menneske bærer i deg, det er de sammenskrumpede og visnede rester av det, som nu går opp for deg i det klarsyn som i en kosmisk erindring. - Og nu gjelder det at man like til dette punkt kan utvikle det hele sådan at man stadig øver selvkontroll, stadig øver selverkjennelse. Selverkjennelsen bringer en derhen, at man nu følelsesmessig kan tenke seg om: Du er utenfor ditt fysiske legeme. Det som har vist seg for deg som fysisk legeme, hvilende i eterlegemet, har for ditt blikk forvandlet seg til det, som der nettopp taltes om. Og det, som du nu ser, eksisterer ikke i nutiden, det måtte eksistere i en lengst forgangen urtid, forat det, som utgjør ditt fysiske legeme der nede, kunne bli til. Forat dette innskrumpete produkt kunne bli til, måtte engang det eksistere, som du nu ser for deg gjennom ditt klarsynte blikk. - Det fysiske legeme gjør først og fremst dette sørgelige inntrykk, fordi man erkjenner det som noe, der er blitt til som det siste henvisnende utviklingsprodukt av en fordums herlighet, som nu er gått opp for det klarsynte blikk.

Har man nu bragt selvbesindelsen tilstrekkelig langt, inntil dette punkt (eg. grad) av utviklingen, da blir man vàr at man i dette astrallegeme, som man nu har utenfor det fysiske legeme og eterlegemet, slett ikke kan annet - (vær så snill, ikke å misforstå det, jeg skildrer kjennsgjerninger, og De skal nok se, hvorledes disse kjennsgjerninger dog alltid oppløser seg - om man så ville si - til ære for den visdomsfulde verdensstyrer, man må nettopp først lære kjennsgjerningene å kjenne, og det vil nok i de nærmeste dager bli oppklart hva det her dreier seg om) - jeg sa, man kan slett ikke annet, sådan som man da er i sitt astrallegeme, enn erkjenne seg for en absolutt egoist, for et vesen, som ikke kjenner noe annet enn seg selv alene, - og man lærer å erkjenne at man har grunn nok til å være sørgmodig. For man føler nu en trang til å vite, hvorfor dette er skjedd, hvorfor alt dette er skrumpet inn. Og nu gjelder det: Ja, hvem er skyld i denne sammenskrumping? Hvem har gjort den skikkelse, som du klarsynt har for deg, dette vidunderlige plantevesen med de dyrelignende fullkomne skikkelser innenfor sitt vesen, - hvem har fått det til å skrumpe inn til den rest, vi har i vårt nuværende fysiske legeme? - Nu toner det ut fra en selv som en indre inspirasjon: Det har du selv gjort, du selv: Og at du overhodet er blitt til det, som du er idag, det har du den omstendighet å takke for, at du har hatt kraft til å gjennomsyre hele denne herlighet med ditt eget vesen. At ditt vesen som gift er dryppet inn i denne gamle herlighet, det har bragt denne gamle herlighet til å skrumpe inn til det, som den nu er! - Altså, det er en selv, og muligheten av å være et selv, sådan som man er, har man å takke den omstendighet for at man med sitt eget vesen har senket dødsspiren inn i hele denne herlighet og impregnert den, så den visnet hen og skrumpet inn. Det er, som om De stikker et hull i et mektig tre, som vokser i herlig skjønnhet og underholder mangfoldige dyr, som bare kan nære seg av dette tre, - som om De stikker et hull i det på et bestemt punkt, så det tørker inn fra dette punkt, visner og skrumper inn og blir ganske litet, og med treet dør alle de vesener, som underholdes av det, - sådan forekommer det Dem, som er skjedd med det, som her utbreder seg for det klarsynte blikk, og som der er skrumpet inn til menneskets fysiske legeme. - Det er et veldig inntrykk, det gjør, dette moment av den klarsynte betraktning. - Og mere og mere føler mennesket i sitt astrallegeme trang til å vite hvorledes dette er skjedd. - I dette moment viser der seg for ham blandt de dyrelignende urvesener, som han her iakttar, så å si i bakgrunnen av haven, snoende seg slik - jeg tegner skjematisk - viser virkelig Lucifer seg i en underskjønn skikkelse. Her gjør man først bekjendskap med Lucifer gjennom en klarsynt betraktning, og nu vet man: Å ja, så var det med de krefter, som i nutiden er skrumpet sammen i det fysiske menneskelegeme, på den tid, da Lucifer viste seg innen hele dette vesen, som nu trer klarsynt frem for deg.

 

0406

 

Og nu vet mennesket at han i hin urfjerne, lengst forgangne tid, da alt dette var virkelighet, det som viser seg for det klarsynte blikk - at han da følte seg selv levende innenfor alt dette, han var der inne, det var hans rike, og i dette rike trakk Lucifer ham til seg. Mennesket forbandt seg med Lucifer, og følgen derav var at de høyere hierarkiers vesener trengte efter ham i kraftstrømninger, som omtrent kunne tegnes i en sådan linje, og trengte mennesket, som forbandt seg med Lucifer, inn i disse regioner og ut fortil. (nach vorne heraus) - (Alt dette viser seg for den klarsynte betraktning). Området her (a) fikk åpninger, disse åpninger er i sammenskrumpningen blitt til våre nuværende sanseorganer. Gjennom disse åpninger er mennesket, som tidligere levet i dette område, blitt trengt ut, fordi han forbandt seg med Lucifer. Og idet mennesket er blitt trengt utenfor, lever han nu i verden utenfor denne formasjon, og den skrumpet inn og er hans fysiske legeme. Altså, forat De kan få en skjematisk anskuelse av det, så forestill Dem, at det nuværende fysiske legeme blir større og større, at alle organer tiltar i størrelse, og at alle organer - fordøyelses-, blodomløpets- og åndedrettsorganene, idet de tiltar i størrelse, blir like­som til mektige, dyrelignende levende vesener, og nerveorganene blir til plantevesener, i dette mektige område ("Gebilde") tenker De Dem mennesket som hersker. På den ene side viser nu Lucifer seg, mennesket blir tiltrukket av Lucifer, derved trenger så de høyere hierarkiers vesener efter og trenger mennesket ut. Og ved at mennesket er trengt ut derav, skrumper litt efter litt hele denne formasjon inn til det trange rom, som et menneskelegeme inntar i vår tid, og mennesket er med sin bevissthet, med hele sin dagsbevissthet, utenfor sitt legeme. For det har bevirket, at mennesket ikke vet om det, som er inneni det, og som det tidligere visste om, men at det vet om det, som er utenfor. Det er blitt jaget ut gjennom de åpninger, som nu er våre sanser, og er nu i sanseverdenen, og det, hvori det var i den urfjerne fortid, det er nu skrumpet inn, det utgjør hans indre. -

Nu har jeg gitt Dem en forestilling om hvorledes mennesket gjennom klarsynt betraktning kommer til det, som man kaller Paradiset.  På den måte ble i virkeligheten den menneskelige forestilling i mysterieskolene ført hen til Paradiset. Hvor var Paradiset? spør menneskene. Paradiset var i en verden, som riktignok i vår tid ikke mere finnes i sanseverdenen. Paradiset er skrumpet sammen, det har bare mangfoldiggjort seg, for Paradiset har som sin siste erindringsrest efterlatt seg menneskelegemets fysiske indre, det er bare det, at mennesket er jaget ut derfra, han lever ikke i sitt indre. Dette indre kan han først lære å kjenne ad klarsynt vei på den måte vi har sett. Mennesket vet om tingene utenfor, han vet om det, som står for hans øyne, og er omkring hans øren. Ellers visste han, hva der er inneni, men dette "inneni" var stort, det var Paradiset. Forsøk nu å få en forestilling om, at mennesket derved at det er et vesen, som utbreder sin bevissthet over den ytre sanseverden, faktisk har sammentrengt den verden, han bodde i, før han trådte inn i sanseverdenen, til de visne og innskrumpete rester i det indre av sitt legeme. - Så betjente de vesener, som først støtte mennesket ut her (a),( - som der også er henvist til ovenfor, mangler dessverre i tegningen i den tyske tekst) - også vedble å virke, så betjente de seg av Ahriman og andre ånder, hvis virksomhet de vendte til det gode, og satte lemmene, hender og føtter, på det, og her ansiktet, som de formet, idet de ga muligheten for, at mennesket ved hjelp av hender og føtter og ved hjelp av det, som går inn i det indre gjennom sanseorganene, betjente seg av det innskrumpete Paradis. -

Vi har således sett opptre for vårt åndelige blikk det inntil det kjempemessige forstørrede fysiske menneskelegeme, som i sin nuværende tilstand altså utgjør en innskrumpet rest av det, som engang var Paradiset. Når vi betrakter dette, da kan vi igjen i noen grad få en forestilling om hvorledes klarsynt betraktning egentlig rykker frem. Vi har sett hvorledes mennesket først blir mere og mere sensitiv overfor sitt fysiske legeme og eterlegemet. Nu har vi likesom gjort et sprang over en avgrunn og sett efter, hvilke inntrykk der opptrer, når mennesket helt utenfra ser tilbake på sitt fysiske legeme, som det hviler i eterlegemet. Jeg har sagt at eterlegemet er noe, som er i indre bevegelse, når man utenfra ser tilbake på dette eterlegeme, er egentlig ingenting deri stillestående, ingenting er i ro, alt er i stadig bevegelse. Der skjer uavlatelig noe, men jo mere man lærer gjennom åndelig trening å se på det, som skjer der, desto mere forstørres også likesom hele billedet av det som skjer, og alt får sin betydning. Som det fysiske legeme på en måte blir til den betydningsfulle Paradisets have, således blir også det, som foregår i eterlegemet til betydningsfulle fenomener. Man kunne jo nu engang anstille det forsøk, typisk å fortelle hva man ser for kjennsgjerninger og prosesser, når man ser på eterlegemet og ser bort fra det fysiske legeme. Det fysiske legeme som jeg har beskrevet det for Dem, kunne man virkelig bare se klarsynt, når man plutselig våknet opp til klarsynt bevissthet i den allerdypeste søvn. Da ville det fysiske legeme utvide seg til denne formasjon, som ble forklart for Dem. Men eterlegemet er på en måte allerede lettere å se, det kan sees allerede ved at man forsøker i en viss forstand å gripe det øyeblikk, da man sovner inn, gripe det sådan at man ikke straks sovner inn i det ubevisste, men at man vedblir å være bevisst en tid, efterat man med sitt astrallegeme og jeg har forlatt det fysiske legeme og eterlegemet. Da ser man så hovedsakelig hen på dette eterlegeme, ser formelig disse bevegelige kjennsgjerninger i eterlegemet som ganske levende drømmer. Da ser man seg som ved en dyp avgrunn adskilt fra det, som foregår i eterlegemet, men man ser nu alt som foregår ikke i rommet, men i tiden. Man må altså, når man alt er ute av sitt eterlegeme, fornemme disse opplevelser, disse bevegede opplevelser i eterlegemet, som om man ennu en gang smuttet derinn med sin bevissthet.

Altså man må ha denne fornemmelse av at man er skilt fra sitt eterlegeme ved en avgrunn, der likesom er utfyldt med eter, med den almindelige verdenseter, som om man var hinsides eterlegemets bredd, og der foregikk mangfoldige ting. Eftersom man her har å gjøre med fenomener, som alle foregår i tiden, føler man seg altså likesom en vandrer, som går henimot sitt eget eterlegeme. I virkeligheten forlater man det mere og mere, men i den klarsynte bevissthet går man henimot det. Man føler det, som om der, idet man nærmer seg til dette sitt eget eterlegeme, kommer en noe imøte, som støter en tilbake. Som til en åndelig klippe kommer man. Så er det, som om man ble sluppet inn i noe. Man var først utenfor, så er det, som om man ble sluppet inn i noe, som om man først hadde vært utenfor og så var innenfor, men ikke sådan, som man er innenfor om dagen. Alt avhenger av at man er utenfor med sitt astrallegeme og jeg - og bare ser inn, det vil si: bare er innenfor med sin bevissthet. Og nu merker man hva som foregår der inne. - Her er også på en viss måte alt forvandlet, som det fysiske legeme forvandlet seg til Paradiset, men det, som skjer her, trenger dog meget nærmere sammen med de nuværende prosesser hos mennesket. La oss bare tenke på hva søvnen egentlig betyr, hva det betyr dette "å være utenfor det fysiske legeme og eterlegemet". For vi har forutsatt at den klarsynte evne i dette øyeblikk ble fremkalt ved at mennesket plutselig ble klarsynt under søvnen eller vedble å være bevisst klarsynt under innsovningen. La oss tenke på hva søvnen er: Det, som gjennomtrenger det fysiske legeme og eterlegemet med bevissthet, er utenfor, der inne går der nu for seg så å si bare vegetative prosesser, foregår alt det, som igjen erstatter de krefter, som er forbrukt i dagens løp. Ja, det iakttar vi, vi iakttar hvorledes de krefter, som er forbrukt navnlig i hjernen, erstattes ut ifra det fysiske, men ikke på den måte at vi ser hjernen som anatomen ville se den, men vi ser hvorledes mennesket fra den fysiske verden, det som vi betjener oss av for vår bevissthet, når vi er våkne om dagen, - hvorledes dette menneske ligger likesom fortryllet inne i en borg, - ganske visst forlatt av oss, men tydelig visende at det er vårt redskap. Som vår hjerne ligger innenfor hjerneskallen som et sinnbillede, således viser vårt menneskevesen på jorden seg for oss som et fortryllet vesen, som lever i en borg. Vi møter vårt menneskelige vesen som et vesen der likesom er fanget, innesluttet bak klippemurer. Sinnbilledet, så å si det - aller igjen sammenskrumpete sinnbillede derpå er vår hjerneskalle. Utenfra viser det seg for oss som den lille hjerneskalle. Men ser vi på de eteriske krefter, som ligger tilgrunn, så viser virkelig det, som er jordmenneske, seg som værende der inne i hjerneskallen, som fanget i denne borg. Og så strømmer der opp fra den øvrige organisme de krefter, som underholder dette menneske, som egentlig er inne i hjerneskallen i et mektig slott. Dit opp strømmer kreftene. Først og fremst strømmer den kraft opp, som kommer fra det i organismen utbredte redskap for det astrale menneskelegeme, der strømmer opp alt det, som gløder gjennom nervestrengene og styrker mennesket. Alt dette strømmer sammen i det jordiske hjernemenneske, det fremtrer for en som det mektige sverd, som mennesket har smidd seg på jorden. - Dernest trenger blodets krefter heropp. Disse blodets krefter, - det føler man efterhånden, det lærer man å erkjenne - de viser seg for en som det, som egentlig har såret hjernemennesket, som ligger der i hjerneskallens trylleslott. Som den blodige lanse er de krefter, som strømmer opp i eterlegemet til det jordiske menneske, som ligger i hjernens trylleslott. - Og så vinner man en erkjennelse. Denne ene erkjennelse er, at man kan iaktta alt det, som får strømme opp til de edleste dele av hjernen. Det har man jo før slett ingen anelse om.

Ja, ser De, her kommer jeg ut ifra et annet synspunkt tilbake til det, som jeg alt har berørt i disse dager. Mennesket kan nemlig spise så meget det vil av føde fra dyreriket: for en viss del av dets hjerne er alt det ubrukbart, er alt det bare ballast. Andre organer kan muligens få næring derved, men i hjernen finnes der noe, hvorfra eterlegemet straks støter alt tilbake, som kommer fra dyreriket. Ja, endog alt det, som kommer fra planteriket, støter eterlegemet tilbake fra en del av hjernen, fra en edel liten del av hjernen, - og bare den mineralske ekstrakt lar det gjelde i en liten, edel del av hjernen, og der fører det denne mineralske ekstrakt sammen med de edleste innstrålinger gjennom sanseorganene. Det edleste av lyset, det edleste av tonen, det edleste av varmen kommer her i berøring med de edleste produkter av mineralriket, for av forbindelsen mellom de edleste sanseinntrykk og de edleste mineralske produkter ernærer den edleste del av menneskehjernen seg. Fra denne den edleste del av den menneskelige hjerne utskiller eterlegemet alt, som kommer fra plante- og dyreriket. - Så trenger jo også alle de ting opp, som mennesket har fått til næring, hjernen har også mindre edle deler. De holder måltid på alt det, som strømmer opp og som organismen nettopp ernærer seg av. Kun den edleste del av hjernen må næres av den skjønneste forbindelse av sansefornemmelser og den edleste, rensede mineralske ekstrakt. Her lærer man å erkjenne en vidunderlig kosmisk sammenheng mellom mennesket og hele det øvrige kosmos, her ser man så å si på et sted i mennesket, hvor man betrakter den prosess ("wo sich vor einen abspielt"), at menneskets tenkning med det - astrallegemet tjenende-nervesystem som redskap smier sverdet for den menneskelige styrke på jorden, der gjør man bekjendtskap med alt det, som er blandet sammen med blodet, og som på en viss måte bidrar til å drepe nettopp det edleste i hjernen. Og stadig opprettholdes dette det edleste i hjernen av forbindelsen mellom de fineste sansefornemmelser og de edleste produkter av mineralriket. Og så strømmer de produkter, som har utviklet seg videre nedover i det indre (og stammer fra) plante- og dyreriket - de strømmer til hjernen under søvnen, da tenkningen ikke beskjeftiger seg med hjernen.

Således er det – når man trenger inn i sitt eget eterlegeme, - som om man kom til en avgrunn, og over denne avgrunn kunne (”wurde”) se i eterlegemet hva dette foretar seg, og da viser alt seg i mektige billeder, som fremstiller hva der foregår med det åndelige menneske under søvnen. Dette jeg og astrallegemet, dette åndelige menneske, som gjemmer seg ("untertaucht") i borgen, som dannes av det, som nettopp bare symbolsk viser seg i hjerneskallen, hvor mennesket ligger og sover, såret av blodet, mennesket, hvorpå man ser, at tanker er hans styrke, - det, som må la seg ernære av alt det, som trenger opp av naturrikene, og som i sine edleste dele må betjenes med det aller fineste, som det nettopp ble karakterisert, - alt dette, bragt i billeder, ga Gralssagnet. Og sagnet om den hellige Gral forteller oss om hin underspise, som er tilberedt av de fineste virkninger av sanseinntrykkene og av de fineste virknin­ger av de mineralske ekstrakter, som er kallet til å ernære menneskets edleste del gjennom hele hans liv, som han tilbringer det fysisk her på jorden, for av alt annet ville den bli drept. Denne himmelske føde er det, som er i den hellige Gral. Og det som ellers skjer, det som trenger opp fra de øvrige riker, det finner vi fremstillet, når vi går tilbake til den opprinnelige beskrivelse av Gralssagnet. Hvor vi føres frem til et måltid, hvor der først diskes opp med en hind (hjortekolle). Oppstigningen i hjernen, hvor Gralen alltid svever, det vil si: karret, som inneholder den edleste næring for den menneskelige heros, som ligger i hjernens borg, og som alt annet ville drepe, — alt dette skildres for oss. — Og best er det egentlig ikke fremstillet hos Wolfram, men best er det på ytre, esoterisk måte fremstillet hos Christian av Troyes tross den profanasjon, som også der alt er inntrådt (— best nemlig, fordi nesten alle og enhver kan erkjenne — når de er gjort oppmerksom på det — hvorledes dette Gralssagn er en okkult opplevelse, som hvert menneske hver aften kan oppleve påny). Og Chr. av Troyes har tilstrekkelig sørget for gjennom mange antydninger å gi det eksoterisk, som han mener, for han påberoper seg jo sin lærer og venn, som levet i Elsass, og som ga ham det egentlig esoteriske, som han så bragte i eksoteriske former. Det skjedde i den tid, da det var nødvendig på grunn av den overgang, som der er hentydet til i mitt skrift: "Mennesket og menneskehetens åndelige ledelse". Kort tid i forveien, i 1180, ble Gralssagnet gjort eksoterisk. — Denslags ting forekommer ennu i vår tid i den ytre verden som fantasteri, fordi så ofte bare det synes den virkelig, som ligger utenfor mennesket. At mennesket viser seg å være skapningens krone i en ennu meget høyere betydning, det erkjenner han nettopp da, når han ser sitt fysiske legeme i den opprinnelige herlige storhet, og sitt eterlegeme sådan, som det fra det indre arbeider på det fysiske legeme for atter å vekke til live det, som er drept og lammet av det stikk, som jeg omtalte som kommer fra blodet. Det arbeider eterlegemet på for straks å vekke det til live igjen, så godt det lar seg gjøre, det holder det oppe gjennom menneskets levetid, tiltross for at det alt er dødsdømt fra fødselen av. Eterlegemet holder det oppe ved at det fra en liten del av den menneskelige organisme kaster ut alt det, som kommer fra dyre— og planteriket, bare tar den edleste mineralske ekstrakt og fører den sammen med de edleste inntrykk fra den ytre sanseverden. Når man virkelig føler dette dypt nok, lar det virkelig denne edleste del i den menneskelige organisme fremtre for en som den mangfoldiggjorte hellige Gral. — Og jeg ville ved disse to antydninger idag vise, hvor typisk imaginasjonen opptrer, hvorledes betraktningen av det fysiske legeme for det virkelige klarsyn litt efter litt går over i imaginasjon. Og til de største imaginasjoner som man kan oppleve, hører - iallfal for jordtiden - Paradisimaginasjonen og Gralsimaginasjonen.

7. foredrag