9. Foredrag
Haag, 28.mars 1913

Engang kjente jeg en dikter som nu forlengst er død. Den mann ytret en gang overfor meg - det var i annen halvdel av 80 årene i forrige århundre - at han næret stor frykt for menneskehetens fremtid. Og jeg vil betone at uttrykket for hans angst riktignok muligens var noe paradoksalt, men angsten selv og den retning han ville hentyde til med sitt paradoksale uttrykk var det bitreste alvor for ham. Hans stemning var endogså farvet av en viss pessimisme, fordi han hadde denne angst. Han sa nemlig at det forekom ham som om menneskehetens utvikling i fremtiden ville foregå slik, at mennesket mer og mer ville komme til å utforme sitt hode og alt annet på mennesket ville forkrøbles i forhold til hodet. Det var som sagt det bitreste alvor for ham med denne forestilling og han uttrykte den paradoksalt på følgende måte: han var redd for at det forstandige, intellektuelle vesen hos mennesket en gang ville ta overhand i den grad, at hodet ville bli som en stor kule og at menneskene ville komme til å rulle seg bortover jorden som kuler. Denne manns angst var bittreste alvor for ham. Han tenkte seg nemlig at vi lever i intellektualismens tidsalder i utformningen av de intelektuelle krefter som har sitt uttrykk i hodet, og at disse intelligenskrefter ville tilta mer og mer, sa at mennesket gikk en lite ønskverdig fremtid imøte.

Nu er dette naturligvis en ganske paradoksal uttalelse, og man kunne på en måte si at angsten som hadde inngitt ham hans pessimisme også på et vis var paradoksal. Men som det så ofte går med forstannen, så også i dette tilfelle: menneskets forstann har nemlig tendensen til å utarte, til å trekke slutninger når den har gjort en iakttagelse. Det kan man se nok av både i det ytre eksoteriske liv og likeså på den antroposofiske bevegelses område. Hvis man bare ser seg litt om i det ytre eksoteriske liv, så vil man legge merke til at de erfaringer, de virkelige iakttagelser, som menneskene har gjort i tidens løp, alltid har fremkalt et utall av teorier og hypoteser. Hvor mange hypoteser er ikke i løpet av menneskehetens utvikling så å si sunket i avgrunnen som verdiløse. På det antroposofisk okkulte område kan man gjøre den erfaring at en eller annen som har gjennomgått en okkult skole og altså i en viss betydning har klarsynte krefter, meddeler et eller annet ut fra virkelig klarsynt iakttagelse. Straks kommer da teoretikerne og finner ut alle mulige teorier og skjemaer - saken blir utbygget. Ofte er iakttagelsen liten og skjemaene og teoriene som er bygget opp på den omfatter hele verdner. Det er nettopp det gale at en sådan forstannstendens foreligger. Vi har jo denne tendens enda til en viss grad på anstendig måte i den berømte bok: "Esoterisk Buddhisme" av Sinnet. En del virkelige okkulte kjennsgjerninger ligger til grunn for denne bok. De står i de mitterste deler av boken og hentyder til den mitterste del av jordens utvikling. Men så er det på dette bygget en skjematisme om kredsløp og raser, og dette triller og ruller nu runt seg selv, stadig mer eller mindre det samme og det samme opp igjen. Det er slutninger og teorier som er laget ut av de få angivelser som virkelig svarer til kjennsgjerningene og som også finnes i denne bok. Slik var det også omtrent men min dikter: han hadde en slags ubevisst, instinktiv imaginasjon i bakgrunnen - den sa ham noe som er sant. Man kunne si: et gramm(lodd) er sant og han laget en tonn (centner) eller endog flere tonn ut av det. Slike ting forekommer ofte i verden. Hva er så det sanne ved saken?

Sannheten er den, at i vår moderne tidsalder - i den inneværende jordcyklus står mennesket i en bestemt evolusjon med hensyn til sitt hode. Hodets formasjon, hele hodets utformning vil i fremtiden undergå forandringer. Når vi retter blikket fremover på en meget fjern jordens fremtid, må vi virkelig forestille oss, at utformningen av menneskets panne, menneskets nese, menneskets kjever vil ha undergått vesentlige forandringer og at alt annet som mennesket bærer om seg som jordorganisme på en viss måte virkelig er gått tilbake. Men selvfølgelig vil aldri i jordens tid hodet bli som en rullende kule i forhold til det øvrige legeme. I meget, meget ringe grad kan det altså virkelig iakttas. Til gjengjeld har menneskets øvrige organisme vært under forvandling, under en slags utformning i eldre utviklingsperioder av jorden, før mitten av den atlantiske tid. Siden mitten av den atlantiske tid har menneskets organisme - når vi unntar hodet - forandret seg forholdsvis lite - forholdsvis  lite. Men før den atlantiske tid derimot, gjennomgikk mennesket store forandringer i sin øvrige organisme. Derav vil De kunne dra den slutning - og den er riktig fordi den ikke er annet enn iakttagelse omsatt i ord - at menneskets utseende jo lenger vi går tilbake i den atlantiske, den lemuriske tid, har vært vesentlig anderledes — også for menneskets syn på seg selv. Og i den gamle lemuriske tid så mennesket ganske anderledes ut enn det vi nu kjenner som menneske. Det syn som mennesket ville hatt på seg selv i den siste lemuriske tid, viser seg nu på en viss måte for mennesket, når det litt efter litt nærmer seg det klarsynte inntrykk som fører til det vi alt har karakterisert, - som fører til Paradisimaginasjonen. Jeg har riktignok også sagt Dem - og det er riktig - at denne Paradisimaginasjon svarer til en fullstendig fremstilling av det fysiske menneskelegeme - så å si av Paradiset selv. Mennesket glir likesom fra hverandre, det deler seg opp. Den legemlighet vi har nu, viser seg utbredt på den måte hvorpå det er blitt fremstillet. Men på den tid, det vil si, da den tid virkelig eksisterte som man likesom ser klarsynt tilbake i, når man har Paradislegenden for seg, på den tid foregikk det et sprang fremover - et mektig rykk fremover. Og ved dette rykk - som man også kan iaktta gjennom klarsynt skuen, ble det man kan kalle det menneskelige vesens utbredelse forholdsvis raskt trukket sammen til det som så ble utgangspunktet for menneskets senere utvikling. Allikevel var mennesket umiddelbart efter den tid som svarer til Paradismyten, høyst forskjellig fra det som mennesket er blitt til idag hva skikkelsen angår. Og igrunnen var også alt det som omga mennesket i naturens riker meget ulikt det som idag omgir mennesket i naturen. Jeg har allerede sagt Dem i de foredrag jeg har holdt her, at mennesket kunne komme til å få denne Paradisimaginasjon, hvis han et øyeblikk under søvnen plutselig ble klarsynt og likesom skuet tilbake på sitt fysiske og eteriske legeme og ble ansporet til en slik imaginasjon gjennom sitt fysiske og eteriske legeme. I almindelighet kan det sies at man må ha gjennomgått meget med hensyn til esoterisk utvikling hvis man vil komme til denne Paradisimaginasjon. Mange overvinnelser må man ha gjennomgått og meget av det som er nødvendig for å forvandle personlige interesser til verdensinteresser og interesser for menneskeheten i almindelighet. Når man da går over fra den dypeste søvn - søvnen har jo sine grader - til en mindre dyp søvn, da viser det seg som senere i verdensutviklingen så å si var en realitet: nemlig den tilstann hvori mennesket eksisterte i den gamle lemuriske tid - altså efter at det hadde gjort dette store rykk fremover. Vi kan altså si: det finnes en mulighet for å skue denne jordens urfjerne fortid, derved at man med sitt "selv" og sitt astrallegeme skiller seg fra sitt fysiske og eterlegeme og ser tilbake på disse. Da nu - ja man kunne si - naturens innretning kommer en til hjelp fordi man om natten er utenfor sitt fysiske legeme, så kan man så å si benytte denne naturens innretning. Man kan innrette sin trening slik at man likesom våkner av søvnen, men ikke vender tilbake til sitt fysiske legeme, likesom våknende i en annen bevissthetstilstand ser sitt fysiske legeme. Derav vil De kunne utlede at denne skuen som nettopp er nevnt, byr den eneste mulighet for å lære å kjenne hvordan menneskets skikkelse var formet i urfjern fortid.

Det kommer til å vare lenge enda, men en gang vil den tid komme da man vil vite og vil si følgende: hvor besynderlig menneskene fra det 19. og 20. århundre var: de trodde den gang at de gjennom naturforskning kunne erkjenne menneskets avstamning. De trodde de kunne dra slutninger fra det som omgir dem på det fysiske plan av dyrevesner med hensyn til menneskets avstamning. Men nu viser det seg for den menneskelige erkjennelses virkelige utvikling at man ikke kan komme til noen riktig anskuelse om menneskets opprinnelse på jorden, om dets gamle form, uten gjennom klarsynt iakttagelse. At man aldri på annen måte kan få noen innsikt i hvordan mennesket var f.eks. i den lemuriske tid enn ved klarsynt iakttagelse, ved en skuen tilbake som man lar anspore av sitt eget fysiske og eteriske legemes inntrykk. Men da viser det seg - og dette kommer man til å vite i fremtiden - at mennesket aldri har lignet noen av de dyreformer som lever omkring mennesket i det 19. eller i det 20. århundre. For de former som mennesket hadde i fortiden og som viser seg for den klarsynte bevissthet på den antydede måte, de avviker fra alt som omgir mennesket av dyreformer i det 19. århundre. Og selv de uttrykk vi har brukt - tyren, løven osv., de er jo bare brukt som sammenligning. Fremtidens mennesker vil komme til å si: særlig grotesk er det å se hvordan menneskene i det 19. eller 20. århundre fører sitt stamtre opp til apelignende vesner. For i den lemuriske tid fantes det overhodet ikke aper i den skikkelse hvori de senere fremsto på jorden. De oppsto først av menneskeskikkelser som var kommet i forfall, degenererte - og i en meget senere tid. Det tilbakeskuende blikk finner overhodet ikke denslags dyrevesner som kan sammenlignes med de nulevende aper, før i mitten av den atlantiske periode av jordutviklingen. Jo lenger man nemlig går tilbake i menneskehetens utvikling, desto mere får man se at vår skikkelse, vår form har holdt seg, er blitt bevart fra fortiden av slik som den viser seg for det klarsynte blikk når vårt "selv" betrakter den under søvntilstanden om natten. Og slik foregår det også at mennesket, når det betrakter seg selv, lærer sitt fysiske legemlige vesen å kjenne som et uendelig meget finere - man kunne si - meget mere eterisk legemlig vesen, men ikke i betydning av vår nuværende eter. Slik viser da mennesket seg for sitt eget blikk. Dets skikkelse ligner mere et livaktig drømmebillede enn den skapning av kjød og blod som mennesket idag forekommer seg selv å være. Vi må således sette oss inn i den forestilling av vårt "selv" og astrallegemet når de er utenfor menneskevesenet, nesten ikke kan se hodet. Det blir ganske skyggeaktig. Det utslettes ikke aldeles, men det blir rent skyggeaktig. Menneskets øvrige organisasjon derimot blir tydelig. Den blir også skyggeaktig, men den blir slik at mennesket - selv om det ikke forekommer seg å være av kjød og blod - dog har et tydelig inntrykk av å ha en meget mektigere organisasjon. De vil finne det paradoksalt, men det er allikevel så: når mennesket klarsynt skuer seg selv under søvnen, ser det i visse øyeblikk slik ut - det vil si, det fysiske legeme og eterlegemet ser for "selvet" og astrallegemet slik ut, - at man absolutt blir minnet om Kentaurens skikkelse. Det er bare så at det som oventil viser seg som Kentaurens menneskelige fortsettelse, som viser menneskeansikt, det er helt skyggeaktig. Men det som ikke stemmer med noen dyreform fra vår tid, men som dog på en måte minner om dyriske former, det vinner makt og man sier til seg selv: for det åndelige blikk er dette endogså sterkere, tettere enn den nuværende skikkelse av kjød og blod. Jeg har allerede engang berørt dette i en foredragscyklus. Men De må naturligvis være på det rene med at alle disse imaginasjoner - unntatt Paradisimaginasjonen - er flyktige og at man kan fremstille dem fra forskjellige sider. Jeg kunne likeså godt gi et litt annet billede og De ville se at dette bare svarer til et annet utviklingspunkt og da ville vi komme til Sfinxens skikkelse. Menneskets utvikling i rekkefølge fremstiller seg nemlig i forskjellige billeder, i forskjellige aspekter. De mytologiske billeder, de såkalte mytologiske symboler eier meget mere virkelighet, meget mere sannhet enn de fantastiske forstannskombinasjoner som videnskapen av idag lærer.

Om natten blir vi altså til en meget eiendommelig skikkelse. Men nu blir også noe annet klart for oss. Når vi har for vårt klarsynte blikk denne fortsettelse nedover som minner om et dyrevesen, da får vi kjennskap til noe som vi får et ganske bestemt inntrykk av. Og jeg sa allerede igår: disse inntrykk, disse indre opplevelser, de er egentlig det vesentlige. Billedene er viktige, men de indre opplevelser er ennu viktigere. Man får et inntrykk, som gjør at man bakefter vet: det som om dagen driver deg til dine rent personlige interesser, som bare innpoder i din sjel personlige interesser, det skriver seg fra det, du om natten ser som din dyriske fortsettelse - så å si. Om dagen ser du den ikke, men den er i deg i form av krefter. Det er de krefter som på en måte trekker deg ned og forleder deg til de personlige interesser. Og når man utformer disse inntrykk mer og mer, kommer man til å erkjenne hvem det er, som i vår utvikling egentlig, realt er Lucifer. Jo lenger tilbake vi nemlig retter blikket henimot den tid som svarer til Paradisimaginasjonen, desto skjønnere blir det billede, som egentlig først for den senere tids vedkommende minner om det dyriske. Og når vi går helt tilbake til det paradisiske, da tar tingen seg slik ut at den dyriske fortsettelse likesom er revet løs fra mennesket og er mangfoldiggjort, blitt til flere, i tyren, løven og ørnen. Og da kan vi si, at disse skikkelser som vi benevner slik når det gjelder disse gamle tider, de kan i en viss henseende stå for oss som sinnbilleder på skjønnheten. Disse skikkelser blir stadig skjønnere og skjønnere. Og hvis vi går ennå lenger tilbake til den tid vi talte om igår, da vi fremstillet inntrykket av offeret, da kommer vi til den tid da så å si Lucifers sanne skikkelse viser seg i opphøyet skjønnhet, men bare slik som han ville bevare seg, holde seg i utviklingen fra den gamle Måne over til jorden. Av den fremstilling som jeg har gitt i boken: "Videnskagen om det skjulte" vil De se at astrallegemet ble gitt mennesket på Månen. Det vi bærer i vårt astrallegeme har i det hele tatt spillet en stor rolle på den gamle Måne. Vi har nettopp betegnet det som egoiteten, egoismen. På den gamle Måne måtte denne egoisme innplantes i menneskene. Og da mennesket på den gamle Måne mottok sitt astrallegeme, så er det nettopp i dets astrallegeme at egoismen sitter. Og da Lucifer har bevart sitt månevesen, så har han båret med seg inn i jorden egoismen som den innerste sjelelige egenskap i sin skjønnhet. Derfor er han på den ene side skjønnhetens ånd, på den annen side egoismens ånd. Og det man kan kalle hans urett ville bare bestå i at han har forplantet over til jorden noe som passet for menneskene - om man kan bruke et sådant uttrykk - på månen, dette nemlig å gjennomtrenge seg, å impregnere seg med egoisme. Men derved ble også nettopp den mulighet som ofte er nevnt menneskenes eie, - den mulighet nemlig at mennesket i seg selv, i sitt inndre kunne bli et i seg avsluttet fritt vesen. Det ville mennesket aldri blitt hvis ikke Lucifer hadde båret egoiteten fra månen til jorden. Slik lærer man i indre opplevelse å kjenne Lucifer så å si som nattens gjest. Og den forandring som foregår med vårt astrallegeme og vårt selv under vår okkulte utvikling, den er forbunnet med dette at vi om natten føler oss i Lucifers selskap.

Hvis De lar denne forestilling bli hengende igjen på overflaten, så vil De kanskje til å begynne med finne det temmelig fatalt at mennesket når det blir klarsynt under søvnen oppdager at det om natten kommer i Lucifers selskap. Men når De tenker nøyere efter vil det snart gå opp for Dem, at det er klokere å lære å erkjenne Lucifer, det er bedre at man vet man er i hans selskap, enn om man tror at han ikke er tilstede, men at man bare har ham og hans krefter usynlig virkende i seg. Det har man jo også om dagen. Det gale består ikke i at Lucifer er ved vår side for efterhånden lærer vi ham å kjenne som den ånd der bringer friheten. Det gale består i at man ikke kjenner ham. Men på en måte skulle ikke menneskene se ham mere efter at de så å si var blitt ham vàr ved forførelsen i den lemuriske tid. For da ville det bare ha kommet små partielle forførelser til denne urforførelse i den lemuriske tid. Derfor måtte det guddommelig-åndelige vesen som ville menneskets fremskritt, trekke et slør for nattens skuen. Dermed gikk mennesket riktignok også glipp av alt det annet som det ville ha fått se om natten. Og den verden hvori mennesket er fra innsovning til oppvåkning bedekker søvnen for det med et mørke. I det øyeblikk det slør ville bli dradd tilside som bedekker natten med mørke, ville vi finne at Lucifer er ved vår side. Hvis mennesket var sterkt nok, ville det ikke skade. Men da det til å begynne med ikke kunne være sterkt nok ifølge jordutviklingens plan og mening, så måtte dette slør trekkes over nattesøvnens tid. Og efter urforførelsen som i sine følger efterlot muligheten for den menneskelige frihet, skulle ikke de andre forførelser bli istann til å nå mennesket gjennom en umiddelbar skuen av Lucifer fra innsovningen til oppvåkningen. Nu finnes det et motstykke. Man kan nemlig ikke skue Lucifer om natten, hvis man ikke om dagen kan skue hans felle Ahriman. Og således blir det som bevirker betraktningen av tingene om dagen, i våken tilstand anderledes for den som er kommet så langt i utviklingen av astrallegemet og selvet, enn det blir for det naive menneske. Mennesket lærer å erkjenne at det står anderledes overfor ting enn det sto før utviklingen av astrallegemet og selvet. Til å begynne med lærer mennesket å betrakte visse inntrykk som virkninger av Ahriman, inntrykk som det ellers opptar i abstrakt mening. Således lærer det å erkjenne at begjær - ikke det som kommer innenfra, det er luciferisk - men det som kommer utenfra, det som utenfra vekker begjær i mennesket, altså det som tiltrekker oss i ting og vesner rundt om oss, slik at vi følger denne tiltrekning av personlig interesse - altså alt som lokker oss til nydelse: det lærer man å erkjenne som ahrimansk innflytelse. Og derefter lærer man å erkjenne ahrimansk innflytelse i alt det som utenfra inngir oss frykt - som vekker frykt i oss utenfra. Det er to poler, kan jeg si: nydelse og frykt. Rundt om oss er den såkalte materielle og den såkalte åndelige verden. Både den materielle og den åndelige verden viser seg for dagsbevisstheten i Maja, - i illusjon. Sansenes ytre verden fremstiller seg i Majaen - illusjonen, for menneskene ser ikke at overalt hvor de blir oppflammet til nydelse av ytre ting og vesner, der er det Ahriman som kikker frem og fremkaller nydelsen i sjelen. Men det som f.eks. materialistene benekter, som er virkelig åndelighet overalt i materien, det bevirker frykt. Og når materialistene merker at frykten kommer inn på dem fra sjelens undergrunn, ut fra det astrale, da bedøver de seg, da utpønsker de materialistiske teorier. Og det inneholder dyp sannhet, hva dikteren sier: Folket merker aldri djevelen - Ahriman nemlig - ikke om han alt hadde tatt dem i nakken. I hvilken hensikt avholdes f.eks. materialistforsamlinger? For å besverge djevelen. Det er bokstavelig sant, men folk vet det bare ikke. Overalt i verden hvor det idag avholles materialistforsamlinger og hvor det i smukke teorier hevdes at bare materien eksisterer, der har Ahriman alt tatt folket i nakken. Og det finnes ingen gunstigere anledning i våre dager til å studere djevelen, enn når man går i materialistiske eller monistiske forsamlinger. Slik ledsaker Ahriman en for hvert skritt, når man har gjennomgått en viss utvikling av sitt astrallegeme og selv. Når man begynner å se ham, kan man beskytte seg mot ham. Da ser man at han kikker frem bak forlokkelsen til nytelser og bak angstinntrykkene.

Det var atter på grunn av menneskenes umodenhet at også denne Ahriman måtte skjules det vil si - det ble kastet et slør over hans vesen. Det ble gjort noe anderledes enn med Lucifer. Det ble gjort slik at utenverdenen ble dukket ned i Maja for menneskene. Det ble dem foregjøglet at derute i verden var materie istedenfor Ahriman som overalt stikker frem. Overalt hvor menneskene drømmer inn materien, der er i virkeligheten Ahriman. Og den største forførelse er den materialistiske fysikkteori, de materielle atomer. For de er i virkeligheten ikke noe annet enn Ahrimans krefter.

Nu er menneskeheten som helhet i en utvikling, i en evolusjon. Og denne evolusjon går slik for seg at mennesket faktisk hen imot fremtiden mer og mer utvikler intellektualismens krefter. Derved kommer dets hode utvendig til å anta en annen plastisk form. I en viss henseende er begynnelsen til denne utvikling mot intellektualisme gitt, sånn omtrent fra det 16. århundre av, i de nyere videnskapers morgenrøde. Men denne intellektuelle utvikling vil, når den stadig mere utdyper seg, komme til å øve en stor innflytelse på menneskets "selv" og astrallegeme. Det opprandt en tid da man ennu hadde det gamle klarsyns tradisjoner. De fallt nettopp sammen med de nyere videnskapers morgenrøde. Det var akkurat i det 16. århundre. Da visste man at det ville komme en fremtid hvor menneskene mer og mer ville bli istann til virkelig å skue Ahriman som følge av den høyere utvikling av deres selv og deres astrallegeme. Så kom en formørkelse fordi den intellektuelle utvikling nettopp i den første tid av all makt verget seg imot det å bli vår, - å iaktta det åndelige. Men i Mefistoskikkelsen ved Faust's side - som ikke er noe annet enn Ahriman - har det 16. århundre kunnet peke på at Ahriman igrunnen på bevisst måte blir farligere og farligere for fremtidens menneskehetsutvikling. At Mefisto så å si stadig mere og mere kommer til å bli en slags forfører for menneskeslekten. I den første tid viste det seg bare derigjennom at menneskene ennu hadde en erindring om de gamle åndelige skikkelser. Nu er det glemt av menneskeheten i almindelighet, men i fremtiden vil nok den erkjennelse påtvinge seg mennesket at det ledsages av Mefisto - Ahriman gjennom hele livets våkne tilstann. Dertil svarer naturligvis motbilledet, nemlig at mennesket går en fremtid imøte, da det ved hver oppvåkning vil ha det inntrykk - først som en flyktende drøm, men siden tydeligere og tydeligere: din følgesvenn om natten var Lucifer. De ser derav at mennesket gjennom den antroposofisk-okkulte utvikling av sitt selv og sitt astrallegeme kan forutane noe av det som i fremtiden vil inntreffe for menneskeheten - kan ane noe om samhørigheten, om forbunnet mellom Ahriman og Lucifer. Ved en bestemt lovmessighet i utviklingen trådte først Lucifer i forbindelse med mennesket i den lemuriske tid, og senere kom, som følge av den luciferiske innflytelse, den ahrimanske innflytelse. I fremtiden blir det omvent. Fra først av vil den ahrimanske innflytelse være sterk og derefter vil den luciferiske innflytelse slutte seg til den. Den ahrimanske innflytelse vil fortrinsvis virke i den våkne tilstann, den luciferiske fortrinsvis i søvntilstanden eller i alle tilstander som vistnok ligner søvntilstanden, men som er bevisst, i alle den menneskelige sjels klarsynte tilstander som vil utvikle seg mer og mer.

Fordi Ahriman skal tre inn i menneskets ytre sanselige liv i dets våkne tilstand, trengte mennesket først en beskyttelse mot Ahriman for denne våkne tilstand. Slike impulser til beskyttelse blir gitt mange, mange århundrer før den tilsvarende fare inntrer i menneskehetens utvikling. Mens den fulle bevissthet om Ahriman - Mefisto ennu ikke finnes hos menneskeheten i almindelighet, så er impulsen til beskyttelse inntrådt allerede i begynnelsen av vår tidsutvikling dermed at Kristus kom fysisk tilsyne i jordutviklingen. Derved at Kristus en gang i jordutviklingen fremsto i fysisk legeme, ble det båret omsorg for at mennesket, ved å oppta Kristus-impulsen, kunne være vebnet mot den nødvendige innflytelse som skal komme fra Ahriman-Mefisto. Senere vil mennesket være vebnet mot den luciferiske innflytelse, det er en innflytelse som vil inntreffe for en annen bevissthet: mot denne innflytelse vil mennesket bli vebnet derved at Kristus kommer tilsyne i eterlegemet, og det er allerede mange ganger omtalt at denne tilsynekomst nærmer seg. Likesom Kristus en gang er fremstått i fysisk legeme og impulsen fra dette har bredt seg videre, slik vil Kristus komme til å kunne fornemmes, å bli merkbar i eterisk skikkelse allerede fra dette 20. århundre av, først av et lite antall, siden av et stadig større antall mennesker. Og slik ser vi at menneskenes videre utvikling bevirkes ved en slags likevekt, en slags impulsenes hollen-hverandre-stangen.

Det som fremstilles i fortellingen om fristelsen i evangeliene hvor Kristus står overfor Lucifer og Ahriman - i det ene evangelium på en måte, i det andre på en annen - jeg har engang talt om det - det er et vidnesbyrd om at mennesket gjennom Kristusimpulsen, gjennom impulsen fra Golgatamysteriet, kan finne den riktige fremtidsutvikling. Det hører med til en virkelig utvikling av "selvet" og astrallegemet at mennesket i dette forvandlede "selv" og astrallegeme kan motta inntrykkene av hvordan det forholder seg med Ahriman, med Lucifer og med Kristus i menneskehetens evolusjon. Og en riktig utvikling av "selvet" og astrallegemet fører til en sådan erkjennelse av de tre impulser, som betinger menneskehetens evolusjon.

Men en riktig utvikling innbefatter dette at astrallegemets egoitet ledes til almenmenneskelige interesser og verdensinteresser. Og det virker som gift hvis mennesket bærer sine personlige interesser og personlige aspirasjoner med seg opp i de regioner av sin klarsynte iakttagelse hvor det bare skulle være impregnert med almenmenneskelige interesser og verdensinteresser under den klarsynte skuen. Da kommer ikke sannheten frem for den klarsynte iakttagelse, men det kommer frem imaginasjoner som er usanne, uriktige, - som bare er gjenspeilinger av de personlige interesser og aspirasjoner. Da kan det undertiden forekomme at en klarsynt som ennå er ganske oppfylt av personlige interesser og aspirasjoner gjør noe lignende som det jeg nu vil fortelle:

Jeg fikk et brev hvori en skrev til meg at han måtte meddele meg noe som jeg burde vite. Kristus skulle være født igjen i et fysisk legeme, hans adresse var London W. der og der. Maria var født igjen i et fysisk legeme. Hennes adresse var hos vedkommendes niese, den og den gate. Paulus var født igjen. Det var denne manns svoger, hvis adresse også ble angitt. På den måten var da hele selskapet som skildres i evangeliene født igjen blandt denne manns slektninger og i dette brevet var hver enkelts adresse oppgitt. Dette brevet kunne jeg vise hvemsomhelst. Så grotesk det tar seg ut, er det et dokument om å føre personlige interesser opp i de høye sfærer hvor verdensinteresser og interesser for menneskeheten skulle råde.

Men nu må man være klar over dette at hvis noen tar feil med hensyn til sine abstrakte forstannserkjennelser så setter han med denne feiltagelse frem noe som igrunnen er lett å kontrolere. Det lar seg forholdsvis lett skaffe ut av verden, til tross for at menneskets erkjennelse er av den - man kan si - fryktelige opprinnelse som det ble hentydet til igår. Fordi menneskets erkjennelse, slik som den nu engang lever seg ut i vårt våkne dagsliv, inneholder så fortynnede impulser at enhver kan utvikle full frihet overfor disse fortynnede impulser, behøver ingen å la seg blenne av det som menneskets intellekt utpønsker av tåpeligheter. Og de som lar seg blenne av hva menneskets intellekt finner på av tåpeligheter, de vil kunne helbredes i løpet av forholdsvis kort tid. Men la oss anta at det på den omtalte måte fremkommer uriktige imaginasjoner i den klarsynte skuen, da virker disse uriktige imaginasjoner på et vis sjelelig smitsomt. De smitter på den måte at de utslukker nettopp den sunne menneskeforstand og intellektualiteten. De skader altså i langt høyere grad enn de blott og bart intellektuelle tåpeligheter. Man gjør derfor rett i å prøve å gjennomtrenge alt som vinnes på okkultismens område med den sunne menneskeforstanns former. Hvis man uten videre gir imaginasjonene videre og ikke forsøker å begrunne dem på den måte som vi forsøker å gjøre det i denne foredragscyklus, så fører man bak lyset nettopp det i den annen, som skulle virke i ham til å tilbakevise den slags imaginasjoner. Og det er bare slike imaginasjoner som består med urette, som man kommer til å gi videre som rett og slett imaginasjoner. Og mens den som utbrer intellektuelle tåpeligheter utfordrer kritikken - lett utfordrer kritikken - så kunne det nok hende at en som utsprer uriktige imaginasjoner, nettopp med disse berøver de andre, som tror på ham, muligheten for kritikk, det vil si, gjør dem blinne for den nødvendige reaksjon imot denslags imaginasjoner. Vi kan se av det hvor det egentlig er nødvendig at mennesket i det øyeblikk dets erkjennelse går ut over det som er det tiltenkt i utviklingens naturlige løp, altså i det øyeblikk mennesket hever seg opp til klarsynt erkjennelse hvor det da er ubetinget nødvendig at dets utvikling går i retning av verdensinteresser og almenmenneskelige interesser. Det er noe som til alle tider anerkjennes i den sanne okkultisme. Og den motsatte påstand - nemlig at man kunne komme inn i den åndelige verden på en sunn måte, at det altså kunne finnes en sunn utvikling av selvet og astrallegemet uavhengig av de menneskelige interessers utvidelse til uselviske interesser for verden og menneskeheten, - altså den motsatte påstand av det som her er hevdet - den kunne bare utspringe av et sinnelag som gjennomsyret okkultismen med frivolitet, (letsindighet).

Dette må vi holde oss for øye som viktig, når vi taler om de forandringer som foregår med det astrale menneske og "selvet" ved den høyere åndelige utvikling.

10. foredrag