ONKEL SAMS KJØTTMARKED

Amerikanerne sier om sitt hjemland at du ærer ikke en god hore ved å gjøre henne respektabel. Amerika var engang jomfru ­ før hun ble voldtatt av européerne. Så kom kapitalismen, og Amerika ble prostituert. Hun er en god hore, en deilig hore. Ingen kan sitt fag bedre enn henne. Hun er like god som Roma i sine forfallsdager.

Det er nok riktig som Henrik Wergeland skrev at amerikaneren har en dollar til hjerte. Men ikke bare det: Amerikaneren har også dollaren til kjønnsorgan. Han uttrykker sin seksualitet gjennom dollaren. Den jenta som tjener feitest på det såkalte "eldste yrket" stapper sine tyve-, femti-og hundredollarsedler mellom brystene og opp i skjeden. Dette er for å beskytte seg mot tyver, men samtidig føler hun dollarverdien av sin seksualitet nettopp ved å bruke kjønnsorganene som kassaapparat. Beløpet hun kan forlange plasserer henne i en gitt prisklasse som signaliserer graden av hennes attråverdighet, elskovsdyktighet og selvtillit. For mannen er hans betalingsevne en målestokk for hans potens, hans attråverdighet og hans personlige verdi. Milliardøsen Leona Helmsley, som forøvrig fikk en mangeårig fengselsstraff for skattesnusk, uttalte at "Money adorns a man just like beauty adorns a woman."

Prostitusjon er et helt sentralt element i det kapitalistiske system som er dypere forankret i USAs sosiale struktur enn i noe annet samfunn. I fattige land kan prostitusjon bli mer åpenbar som et direkte resultat av internasjonal kapitalistisk politikk, men selve prostitusjonens psykologi er en hovedingrediens i De Forenede Staters nasjonale jeg. Fortrengningen av denne smertefulle erkjennelsen er årsaken til amerikanernes paradoksale dobbeltmoral, eller moralisme. USA må være dydig på overflaten, og seksualiteten må sublimeres gjennom krigeridealet. Pistolen og geværet, og ikke minst raketten, blir fallussymboler; de blir uttrykk for maskulin makt og potens. Med skytevåpenet som avlslem, som befruktningsorgan, erobres Moder Jord og Jomfruen America the Beautiful. Onkel Sam gir henne penger som kompensasjon; han betaler henne for sin tilfredsstillelse, for sin makt og prestisje. Hver gang han farer ut i verden og voldtar en skjønnhet, får hun penger, tjenester, beskyttelse og atter penger som kompensasjon.

Det kan ikke understrekes ofte nok at amerikansk åndsliv er først og fremst et teologisk fenomen. Det Protestantiske Vatikanet i Bibelbeltet definerer hva Vesten kjemper for i verden og hva slags vesener motstanderne er. Under den kalde krigen dreide det seg om en kamp mellom kristendommen og den ugudelige, onde kommunismen. Unge Høyres troende i Norge delte dette syn.

I virkeligheten var det en kamp mellom prostitusjon og tvangsmoral, mellom ytre og indre diktatur. Østblokken representerte det ytre diktatur mens Vestblokken med sin materielle overflod representerte det indre diktatur i form av sansenes tyranni. Nå er det ikke lenger kommunismen men Islam som i første rekke står for tvangsmoral.

Prostitusjon er et sanselivets fengsel, et begjærenes tyranni, hvor Den Allmektige Dollaren sitter som diktator. Leonard Cohen sang det slik:

 

Oh lady with your legs so fine

Oh stranger at the wheel

You're lost within your suffering

and your pleasures are the seal

 

Det amerikanske samfunn er gjennomsyret av prostitusjonens psykologi. Hele kommersialismen hviler på prostitusjonens prinsipper. Enhver kunstner må bli hore for å selge sitt talent. Han eller hun må gi det som markedet forlanger eller det som industrien forsøpler markedet med. En skuespiller kan tjene en formue på filmer som nesten utelukkende bidrar til sosial dekadens uten snev av erkjennelsesverdi. Prostitusjon dominerer amerikansk politikk. For å bli valgt må man tekkes velgerne. Man må selge seg, smigre massene. Et valgår i USA er som en treg tirsdagskveld i Hollywood når femten jenter konkurrerer om én kunde. De slikker seg om munnen, løfter på plaggene og tilbyr rabattpriser. Politikerne gjør akkurat det samme med hver eneste velger, selv om situasjonen tilsløres ved at samfunnet er patologisk besatt av seksualmoralisme overfor politikere.

Amerikanerne kaller bordeller for "cat houses" ­ kattehus. USAs eneste legitime kattehus ligger i Nevada og heter Chicken Ranch. De aller fleste andre kalles massasjeparlører, og disse institusjonene brer seg nå i Norge som et ledd i vår kulturelle amerikanisering.

Phoenix hadde et halvt dusin kattehus som lå i utkanten av byen. De var enten enkle trehus eller mobile hytter med blinkende reklamelys i alle regnbuens farger for å trekke kunder. Minst tre av disse bordellene lå ved Arizona State University i Tempe.

Som taxisjåfører stiftet vi direkte bekjentskap med de fleste av disse kåkene. De var en viktig inntektskilde. Drosjetakstene var svært lave i Phoenix, men når en besøkende forretningsmann satte seg i baksetet og ville ha seg et nummer, bar det rett avsted til det bordellet som lå lengst unna slik at vi fikk mest mulig på taksameteret. Under slike ærender klaget aldri passasjeren på beløpet. Så kom en halvtimes ventetid med løpende taksameter. Noen steder kom jentene ut og betalte oss for å bringe dem kunder.

Sheriffen i Maricopa County lot kattehusene i fred så lenge det ikke var valgår. Hvert eneste valgår ble de stengt av sheriffen som enten søkte gjenvalg selv eller ydet tjenester til andre politikere. Bypolitiets forsøk på å få dem stengt gjennom rettsverket gikk imidlertid ikke så lett. Én episode var spesielt komisk ­ et ekte amerikansk sirkus:

Politiet søkte stadig etter bevis på at massasjeinstituttene solgte seksuelle tjenester. De kunne ikke gå inn og kjøpe sex selv og så vitne i retten på grunnlag av personlig erfaring, for da ville betjentene selv være straffskyldige. Så de betalte et vitne. En ung mann som elsket sex fikk penger av politiet til å forsyne seg av hjertets lyst på alle bordellene slik at han kunne vitne for påtalemyndighetene. Det politiet ikke hadde regnet med var at en kvinnelig dommer med rødstrømpeblod i årene skulle høre saken. Hun ble helt rasende, henla påtalen mot massasjeinstituttene, og bad politiet om å pelle seg ut av rettssalen hennes.

Selvsagt kjørte vi også horene til og fra jobb, men det var for det meste gatejentene på East Van Büren Avenue. Jeg bør her skyte inn at nesten alle bordelljentene var hvite mens de fleste gateprostituerte var svarte. Klasseforskjellen mellom svart og hvit omfattet sexmarkedet.

Gatetrafikken stiftet jeg mye nærmere bekjentskap med i Hollywood, eller Hollyweird som det kalles, hvor Onkel Sams Kjøttmarked har sitt nasjonale hovedkvarter. Jeg hadde nettopp vært kristen pastorassistent og teologistudent blant de vise og skriftlærde ved The Union Rescue Mission of Los Angeles i ti måneder. Nå ble jeg en ekte nattulv som bodde og jobbet midt i Hollywood nesten utelukkende blant horer, halliker, dop-pendlere, småkjeltringer og opportunister. Dette var våren og forsommeren 1983 da politiet gikk inn for å rense hele byen før Sommer-OL 1984.

Mitt drosjeselskap UITD lå også i Hollywood. Selv pleide jeg å tjene mine penger over hele metropolen. Konkurransen stod blant tolv drosjeselskaper pluss alle piratdrosjene, men UITD og ITOA hadde det aller mest omfattende territoriet.

Siden jeg bodde i Hollywood, var det denne bydelen jeg ble først lommekjent med, og det var der vi hadde mest business i de små timer takket være horetrafikken. Alle nattåpne spisesteder hadde også en hovedinntektskilde i "vice," dvs. folk involvert i prostitusjon og narkotika.

Når det gjaldt sikkerhet, var Hollywood forholdsvis trygg ­ tryggere enn Downtown. Farligst var South Central Los Angeles, et meget utstrakt fattigstrøk hvor det var spesielt risikabelt for hvite mennesker å sette sine føtter eller sine hjul. Selv tjente jeg meget godt der nede fordi konkurransen med andre sjåfører glimret med sitt fravær.

Våren og forsommeren 1983 var Hollywood i full blomstring. Dette betydde at hvert eneste menneske ute til fots etter solnedgang pendlet sex, dop eller tyvegods. (Jeg kjøpte en gang et flunkende nytt farge-TV i en søppelpose på gaten for femti dollar. Det oppstod forresten en skandale i Los Angeles Police Department da Hollywood-politiet solgte tyvegods rett ut av bagasjerommene på patruljebilene sine.)

Hele Hollywood krydde av jenter, og alle sammen var prostituerte. De fleste holdt seg på Sunset Boulevard helt fra Vermont Avenue på Østsiden til Crescent Heights på Vestsiden ved grensen til The Strip i West Hollywood. Horebusinessen var så omfattende at de fleste bakgater og trappeoppganger var konstant strødd med brukte kondomer. Jentene var overalt døgnet rundt og maste aggressivt på alle de så. De jobbet sjelden i West Hollywood, som den gangen tilhørte County of Los Angeles, for sheriffen påla mye høyere bøter enn bypolitiet.

Den aller største og mektigste halliken var Bystyret og Onkel Politi. Hver gang jentene ble arrestert og bøtelagt måtte de ut og knulle ekstra hardt for å betale for seg. De smarteste klarte å unngå dette ved å bruke forskjellige fiktive navn. Det var om å gjøre aldri å ha så mye som et stykke papir med navn eller telefonnummer.

Ironisk nok spiller mange prostituerte jenter en seksuell dobbeltrolle. Hele kvelden tar hun penger for sex fra mann etter mann. Så går hun hjem til halliken som hun deler med en gruppe andre jenter. Og der ligger "her man" og tar seg betalt for sex fra jentene. Det hører med til ritualet at jenta trygler ham om sex mens hun håper at hun har gitt ham nok penger til å fortjene det.

Slik er systemet i amerikanske storbyer. Det er dette som kalles "The Life." En prostituert jente kan befinne seg i et meget komplisert psykologisk fengsel. Det intense sanselivet, flommen av kontanter, tilfredsstillelsen ved å bli dominert og brukt, god marijuana. Da skal det sterk viljestyrke til å komme seg ut av det hele ved å gå fra en inntekt på 800 dollar dagen til 200 dollar uken som ekspeditør eller servitør.

"Hollyweird" bar sit navn med rette. Byen krydde av transvestitter som var noen ytterst merkelige skapninger. Noen var ganske enkelt menn i kvinnekledning. Enkelte var kvinner med kjønnsoperasjoner som tidligere hadde vært menn. Andre var som Dolly Parton fra livet opp og som Sylvester Stallone fra livet ned, slik at mange menn utenbys fra ble lurt trill rundt og fikk seg et kraftig sjokk. Så var det gutteprostitusjonen med barer og bad langs hele Santa Monica Boulevard. Det var Onkel Sams Kjøttmarked alt sammen.

Horene fikk stort sett jobbe nokså trygt så lenge de holdt seg til faste steder og ikke kom ut før klokken to om natten. Men nå hadde det seg slik at Los Angeles skulle ha sin OL i 1984. De naive optimistene i Bystyret og næringslivet ventet besøk fra hele verden. Det gjorde vi dumme taxikjørere også. Byen skulle gjøres ren, moralsk og anstendig i internasjonalt søkelys.

Det mest komiske i denne sammenheng var myndighetenes forsøk på å bli kvitt alle løsgjengerne og uteliggerne i sentrum. Takket være milde vintre, et dusin gratiskaféer og misjoner, og landets mest slepphendte sosialkontorer, var Los Angeles et trekkplaster for uteliggere fra hele USA. Dessuten hadde byen blitt endestasjon for mange arbeidssøkere som hadde vandret rundt etter alle oppsigelsene i stål- og bilindustrien på slutten av 1970-tallet. Den østre delen av Downtown var derfor strødd med pappbokser og improviserte telt som folk bodde og sov i på fortauene og parkeringsplassene. De fleste var fillete kledd og brukte rusmidler daglig.

Da propagandakrigen raste som verst mellom Øst og Vest, kom Sovjet-russerne og filmet denne situasjonen. Dette ble så vist på sovjetisk TV hvor det ble sagt at "Slik lever nitti prosent av den amerikanske befolkningen." Videre ble det hevdet at bare President Reagan og noen få andre levde i overflod mens de sultne massene snart ville lykkes i sin Røde Revolusjon.

Bystyret syntes det var pinlig at pressen fra alle verdens land skulle kunne finne på noe lignende. En plan ble derfor lagt om å frakte løsgjengerne ut av byen til en ranch et sted. Dette ble stanset av ACLU ­ The American Civil Liberties Union ­ fordi det betydde en forfatningsstridig krenkelse av individets frihet. Dermed ble det isteden donert et lass med smokings ­ ja smokings! Drankerne og uteliggerne skulle gå i smokings slik at byen ville se anstendig ut! Disse klærne var forlengst i filler da OL begynte.

I løpet av sommeren 1983 begynte den mest intense politikampanjen for å rense Hollywood for "vice." Jeg trodde aldri de ville klare det, men det gjorde de, bl.a. med hjelp fra FBI som hadde spanere i byens hoteller.

Utfordringen var enorm. Fra hele USA kom jenter for å knulle på Sunset Boulevard. Ikke alle kom like frivillig. Til det lokale borgerskapets forargelse pleide politiet i Miami, Kansas City og andre steder å sende horene sine på Greyhound-busser til Los Angeles for å bli kvitt dem. De fleste hallikene kom fra nære fattigstrøk som South Central Los Angeles. Samtidig var kokaintrafikken hurtig økende i absolutt alle samfunnsklasser.

Politiet klarte å rense opp så effektivt at til slutt kunne ikke en hore sette sine ben på fortauet uten straks å havne i buret. Resultatet var midlertidig økonomisk ruin for hele Hollywood. Mange spisesteder måtte stenge og selge. Under selve politiaksjonen tjente vi fremdeles bra bak rattet, for politiet satte jentene i taxi på stedet og jaget oss ut av Hollywood, av og til med eskorte på motorsykkel.

Vice var alltid gunstig for taxiforretningen. Da prostitusjonen avtok, økte kokainen. Dette medførte en del skumle turer i South Central Los Angeles i de små timer. Det skumle var at passasjerene tok sine turer til de beryktede "rock houses" for å kjøpe "rock", dvs. crack cocaine. Det verste var under selve OL å kjøre dit ned med luften full av helikoptere både fra Los Angeles-politiet og fra US. Marines.

Mekanisert og organisert sex handel er det verste som fins. Det er derimot katt-og-mus-leken mellom politi og horer som gir gatejentene sin sjarm. Mange av dem betraktet oss taxisjåfører som en slags halvkolleger fordi vi også hustlet våre inntekter i kontanter fra tilfeldige kunder; vår økonomi berodde på trafikken i byen. Jeg påpekte en gang at vår geskjeft var tross alt lovlig. Jenta svarte at det burde hennes også være.

Men det ville ha tatt bort all moroa med prostitusjonen. Selv trivdes jeg i taxiyrket nettopp fordi jeg hadde bosatt meg i landet ulovlig og fordi jeg aldri betalte skatt. Ingenting er gøy hvis det ikke er ulovlig.

Det er nettopp det lovstridige, det autoritetsulydige trekk i alle amerikanere som binder anarkistene til USA, hvor nettopp bandittene blir helter fordi de slåss mot lovens arm: Jesse James, John Dillinger, Billy the Kid. De er frihetssymboler. For amerikanerne er lovbrudd en selvfølge og en vane for de fleste. På motorveien ligger åtti prosent av motoristene over fartsgrensen, mange med radaralarmer.

Til tross for min personlige holdning til våpen og drap som til og med har gjort meg til vegetarianer, må jeg som anarkist allikevel gi min prinsipielle støtte til amerikanske våpenforkjempere. Folkets rett til å bære våpen er nedlagt i forfatningen slik at myndighetene, dvs. politiet og det militære, ikke har monopol på dette mot en vergeløs sivilbefolkning. Lobbygruppen NRA ­ The National Rifle Association ­ minner stadig på at polakkene ga fra seg sine våpen, og se hva som skjedde med dem!

Den amerikanske anarkismen gir individet rett til å være sin egen lykkes smed og sin egen private hær mot alt og alle. Den amerikanske frihet er friheten til egoisme for hvert eneste menneske. Denne friheten støtter jeg fullt ut. Sosial harmoni kan kun skapes på grunnlag av hvert menneskes totale frihet. Egoismen må overvinnes, men ingen kan tvinges til uselviskhet. Økonomisk brorskap, som man gjerne kan kalle sosialisme, kan ikke fremtvinges gjennom såkalt planøkonomi uten samtidig å drepe friheten og kvele økonomien. Individets frihet må vernes, selv om den åpner døren for destruktiv egoisme og sosial urett. Den sosiale rettferdighet er et barn av total kollektiv frihet. Her må hvert menneske overvinne egoismen i seg selv uten å blande seg opp i andres egoisme. Sosialistiske politikere og byråkratene deres er nidkjære maktegoister som vil bestemme over andres ressurser.

Det utilslørede amerikanske frihetsidealet er tvers igjennom anarkistisk. Ingen forfatning i verden forsvarer individet mer vigorøst enn det amerikanske lovverket, hvor enkeltmennesket, borgeren, er staten overlegen. Den organisasjonen som har kjempet mest iherdig for nettopp dette er ACLU ­ The American Civil Liberties Union. ACLU er meget upopulær blant reaksjonære republikanere. Høyrefløyen har blitt frihetens motstandere ved å undergrave de rettighetene som er nedlagt i forfatningen. Politiet og domstolene har fått skremmende mye makt på bekostning av elementære menneskerettigheter, spesielt på grunnlag av den såkalte Krigen Mot Narkotika.

Tarjei Straume