LABORATORIETESTET AV CIA OG
POLITIANMELDT AV UNGE HØYREJeg lider av en ukjent sykdom som i mange år har vært gjenstand for iherdig forskning blant psykologer, sosiologer og antropologer. I min oppvekst ble det med rette fastslått fra det norske helsedirektoratets side at jeg hadde klare sjanser for å havne i buret. Jeg hadde tydelige lovstridige anlegg i måten jeg resonnerte på. Denne mystiske sykdommen er direkte ansvarlig for den kriminelle anarkismen som herjer i min sjel. Den er ikke nedarvet, men den er allikevel medfødt.
Legene oppdaget min kroniske patologi gjennom to symptomer: Det ene er min alminnelige kriminelle belastning som først og fremst er forårsaket av at jeg i min ungdom likte cannabis bedre enn rødvin. Det andre er min totale forakt for verneplikten. Min anarkisme er særdeles ondartet - dvs. den er ikke kun abstrakt eller teoretisk. Den er praktisk. Jeg lever den ut i handling. Jeg har alltid trosset enhver lov som ikke passer meg, for jeg lider nemlig av kriminell anarkisme, og min kriminalitet kan dokumenteres av politiets annaler.
Året var 1965 mens Pentagon var dypt involvert i Vietnam med massakrer, tortur, voldtekter og blodkos for å beskytte adgangen til råvarer i Sørøst-Asia. På den tiden ble det eksperimentert med nye kjemikalier, bl. a. LSD, i jakten på et sannhetsserum for krigsfanger som ikke sprakk under vanlig fysisk tortur. Det topphemmelige samarbeidet mellom Pentagon, CIA og den amerikanske legebestanden innenfor psykiatrien førte til at innlagte pasienter rundt i USA ble brukt som forsøksdyr for det militære. Dette ble bl. a. offentliggjort gjennom en dokumentarserie på CBS tidlig på 1980-tallet. I 1990 fikk vi imidlertid vite gjennom norsk presse at CIA hadde finansiert eksperimenter på Gaustad Sykehjem også på denne tiden.
Militærpsykologien allierte seg med sivil forskning. Disse forskerne var spesielt interesserte i toleransenivået av stress m.m. blant soldater på slagmarken. Jeg var 16 år gammel i 1965 og hørte til det årskullet som skulle tjene jungelens dødsmaskin i 1967. Sommeren 1965 ble jeg sendt til Gaustad for observasjon slik at de kunne gi meg en EEG-test, angivelig for å finne en svulst på hjernen. Saken var at jeg hadde skrevet et pornografisk dikt om bestyrerinnen og skoleinspektøren på Rothaugen Skole i Bergen. Bestyrerinnen var meget kirkekristelig, og eksplosjonen som oppstod da min poesi ble konfiskert, førte til utvisning og psykolog; deretter idéen om hjernesvulst og EEG-prøve på Gaustad.
En EEG kan sammenlignes med en polygraf. Forskjellen er at alle trådene er festet til hodebunnen for å registrere mentale prosesser. I likhet med polygrafen vises resultatet gjennom kurver som skrives ut av en maskin. Jeg lurte Gaustads EEG-prøve i 1965 like grundig som Lady Luck Casinos polygrafprøve i Las Vegas tolv år senere. Selvfølgelig har jeg alltid vært riv ruskende gal, men legene oppdaget ingenting!
De senere avsløringer av CIAs globale spillopper i Pentagons ærend setter hele denne bisarre episoden i et meget interessant lys. Unge gutter med adferdsproblemer og kriminelle anlegg er førsteklasses kanonføde. Svært mange amerikanere på min alder fikk valget mellom fengsel og krig av domstolene. Det er nemlig svært vanskelig for meg å tro at velutdannede, intelligente
voksne mennesker kan mene at en frisk og sprek 16-årings erotiske poesi og anarkistiske tankebaner skyldes svulst på hjernen. Mer nærliggende er det å formode at CIA ønsket å granske sin kanonføde blant allierte nasjoner for å gjøre oppmerksomheten i USA minimal.
Høsten 1967 begynte jeg på Eikeli Gymnas i Bærum. Henrik Ibsen påpekte en gang at mens amerikanerne dreper med galger og pistoler, dreper nordmenn med ord. Politiet sitter døgnvakt over anonyme tipstelefoner slik at gode borgere kan legge seg for vane å spionere, sladre og angi. Tungens gift er dødeligere og feigere enn all verdens våpen.
Unge Høyre og hele Eikeli Gymnas ga sin varmblodige støtte til krigsredslene i Sørøst-Asia. NATOs hovedkvarter lå et drøyt steinkast unna oppe på Kolsås hvor mange av foreldrene gikk i Krigskommissariatets tjeneste og pendlet over Atlanterhavet for Kongen, Presidenten og bombene deres. Mange av elevene gledet seg stort til å sette seg bak spakene på de dødbringende jagerne.
I likhet med de fleste av foreldrene, som gjerne marsjerte rundt i Nordmarka i fullt utstyr for å avskrekke Bresjnev og hans Røde Hær, følte disse ungdommene at alt var tillatt i kampen mot kommunismen. Dette synet ble varmt støttet av de den gang erkekonservative og ekstremt reaksjonære avisene Aftenposten og Morgenbladet. Hver eneste lemlestende napalmbombe ble ønsket velkommen av norsk høyrepresse. En sang av Bob Dylan, var velkjent på den tiden. Nest siste vers lød slik:
while them that defend what they cannot see
with the killer's pride, security
it blows the minds most bitterly
for them that think death's honesty
won't fall upon them naturally
life sometimes must get lonely.Jeg vil ikke komme inn på det som borgerskapet nektet å se i øynene. Vi har påny hatt en krig midt i Europa hvor bestialiteten har ligget hinsides det som noe menneske kan forestille seg, og i utgangspunktet våget ingen å uttrykke offentlig sympati for én bestialsk gruppe mot en annen. Men i 1960-årene ga Unge Høyre og Aftenposten sin helligste velsignelse til krigsredslene i Sørøst-Asia ved å falle Sør-Vietnam og USA i ryggen.
Min antimilitarisme, som også ble kalt for "anti-amerikanisme", vekket mistanke om at jeg var litt rød, dvs. litt marxist-leninistisk eller maoistisk. På den tiden var maoismen en intellektuell motebølge i Oslo hvor skarer av ungdommer gikk rundt med Maos Lille Røde Bok og leste Maos Tanker. Her var det ikke lenger nok med væpna revvlusjon; de ville ha kinesisk revolusjon i Norge og presenterte verdens største Maobevegelse utenfor China.
Den norske høyrefløyen mente at dette var foruroligende og at både Moskva og Peking sto bak de røde i Norge. Derfor syntes Aftenposten & Co. at sør-vietnameserne og deres allierte amerikanere måtte fortsette med å sage hoder av 12-åringer i Asia for å beskytte Norge mot maoistene på Karl Johan.
Jeg gjorde et tappert forsøk på å få Unge Høyre til å se Det Indre Lys og forvandle seg til en revolusjonær hippiekoloni. For denne dåden ble jeg anmeldt og dømt til syv måneders ubetinget fengsel for smugling og salg av cannabis, til tross for at politiet ikke fant noen cannabis! Velkommen til Norge og til norsk rettssikkerhet!
Etter fem år i England kom jeg meg til USA, og der ble jeg flyktning fra både norsk og amerikansk justis: Unndragelse av norsk verneplikt, eksil for å unngå fengselstraff for totalnekting, pluss ulydighet mot den amerikanske Fremmedloven. Laboratorietestet av CIA, politianmeldt av Unge Høyre, jaktet av det norske militære og jaget av INS (Immigration & Naturalization Service, dvs. det amerikanske Fremmedpolitiet) i USA. Testet og anmeldt, jaktet og jaget av legene på Gaustad og av generalene på Kolsås og byråkratene i Washington, dessuten trakassert, tilsnerret, tilglefset og tilgriset av Oslo Politikammer. Er det noen som forbauser seg over at jeg krever væpna revvlusjon?
Min kamuflasje som innfødt amerikansk borger ble påskyndet av mitt behov for lønnet jobb samtidig som det føderale INS beordret meg ut av USA etter at de nektet å fornye mitt forretningsvisum. Dette visumet hadde jeg tilkjempet meg gjennom iherdig diplomatisk kløkt siden min kriminelle bakgrunn sto i veien. Jeg slapp altså inn i De Forenede Stater via spesialtillatelse fra den amerikanske regjeringens internasjonale hovedkvarter i Frankfurt.
INS nektet å fornye mitt visum fordi de gjennomskuet at jeg var en uautorisert potensiell immigrant, dvs. uten det nødvendige stemplet fra Onkel Sam. Deretter oppdaget jeg at føderale departementer var så kjempedigre, rotete og kaotiske at fattige småfolk kunne gjøre hva som helst uten at noen merket seg det, enten det gjaldt skatteunndragelse eller ulovlig opphold i landet. Slik fant jeg kriminalanarkistens paradis i Det Forjettede Land - et land som ble bygget av kjeltringer, lykkejegere, tyver og drapsmenn - av dem som hadde unnsluppet galgen i England og blitt landsforvist til straffarbeide i en eller annen koloni. Jeg hadde skaffet meg et social security kort, dvs. permanent skattebevis med personnummer. Det eneste jeg nå trengte for å få jobb var et California legitimasjonskort. Det var da jeg oppdaget en annonse i et tabloid magasin med omtrent følgende tekst:
NEED ID ?
Any name, any age, any address.
Send $6 & photo.
They work! Guaranteed!Seks dollar var akkurat samme pris som for et legitimt førerkort på den tiden. Dette viste seg å være et virkelig røverkjøp: Amerikansk statsborgerskap for seks dollar!
Min første ordinære jobb i USA var en ekte klassiker: Nattekspeditør i en hardpornobutikk som lå midt i Hollywoods mest beryktede og dekadente gatekryss, nemlig Hollywood Boulevard og Western Avenue. Butikken solgte hardporno i blader, bøker og filmer. Dessuten var det små låsbare båser med myntoperert filmfremvisning hvor kundene kunne masturbere eller ta med seg en hore fra gaten. På nattskiftet gikk forretningen meget tregt bortsett fra filmbåsene, for omtrent de eneste som stakk innom var tykt sminkede transvestitter på flukt fra politiet.
Disse pornokjedene var på kant med loven. Bedriften beskyttet seg ved å sørge for at ingen av oss visste hvem vi jobbet for eller selskapets identitet. Vår sjef som kom og tømte safen hver dag leverte pengene til en kontakt. Hver enkelt ansatt kjente kun ett høyere ledd i kjeden. Våre lønnssjekker ble sendt fra et regnskapsfirma i en annen by. De ga meg sparken etter kort tid fordi jeg hadde altfor beskjeden omsetning i de små timer.
Jeg nevner pornojobben fordi den hører med til Onkel Sams Kjøttmarked. Den representerer en av hjørnestenene i amerikansk økonomi og kultur. Hollywood & Western danner et utopisk forbilde for Unge Høyres såkalte pro-amerikanske filosofi fra 1960-årene. På Eikeli Gymnas hadde elevene kristne bønnemøter i lunsjpausene, og de bad omtrent slik:
"Kjære elskede Pentagon-Jesus! Bring en vekkelse til vår sovende Norske Kirke ved å sende oss rike frelste kjendiser fra Hollywood, fra Palm Springs og fra Little Rock, Arkansas som ligger midt i hjertet av ditt Bibelbelte. I Evangeliets og Frihetens navn ber vi deg om å styrke veksten av vår sosialdarwinistiske markedsfilosofi slik at Kongeriket Norge kan tjene din Fader, Den Allmektige Dollar på Himmelens Trone. Gi oss gode karakterer på skolen og beskytt oss fra Onkel Politis annaler slik at vi kan finne gunst hos din hellige tjener Onkel Sam og tjene godt på reklame, våpenproduksjon og andre ting. Gjør våre deilige unge kjønnsorganer sterke og saftige så vi kan ha en solid inntektskilde i reserve. Beskytt oss fra planøkonomiske diktatorer som vil stenge både kirker og bordeller. Bomb dem med din hellige kjernefysiske vrede. Amen."
Jeg forteller ikke følgende episode om Onkel Politi for å illustrere hvor lett det kan være å smette igjennom myndighetenes fingre i USA, men for å vise et positivt eksempel på rettssikkerhet i dagliglivet, spesielt i trafikken. I Norge hersker politikamrene og lensmannskontorene med sitt vilkårlige totaldiktatur på dette området. Det er uhyre strevsomt og kostbart å utfordre et forelegg her til lands. Man må saksøke hele departementet, og dette tar ofte flere år. Rettssikkerhet basert på prinsippet om at enkeltmennesket er staten overlegen og at påtalemyndighetene plikter å legge frem bevis for sine anklager - spesielt i de daglige bagateller som berører oss alle - denne rettssikkerheten har aldri eksistert i Norge. I USA fungerer den bedre enn i noe annet land.
Gyldig pass hadde jeg ikke lenger, mitt norske statsborgerskap var en hemmelighet, og mitt opphold i USA var ulovlig. Jeg klarte meg allikevel godt takket være det falske legitimasjonskortet som jeg hadde kjøpt via postordre, i tillegg til det autentiske social security-kortet. Jeg gikk til Department of Motor Vehicles (Biltilsynet) i Las Vegas, oppga New York som fødeby og viste frem kortet som de trodde var et ekte legitimasjonskort fra myndighetene i Sacramento. Gjennom dette hellet fikk jeg førerkort for Nevada, og slik fikk jeg sikret min fremtid som kamuflert amerikaner.
Nå hadde jeg imidlertid blitt stoppet av politiet for en trafikkforseelse uten gyldig førerkort. Mellom jobben og der jeg bodde var et fireveis stoppskilt. Mellom kl. 4 og 5 om morgenen, når jeg kjørte fra jobben, fantes ingen trafikk, så jeg pleide å gjennom krysset når jeg så at alt var klart. Men én morgen satt en betjent i sin patruljebil godt gjemt bak en busk på en parkeringsplass. Da jeg så hans blinkende rød-og-blå lys bak meg, forsto jeg ikke at jeg selv ble stoppet, så jeg kjørte videre et godt stykke. Dermed tilkalte han et par backups, og da jeg endelig stoppet, hadde jeg tre politibiler bak meg og ble konfrontert av tre væpnede betjenter i kamphumør. De frisket meg grundig for våpen og bad meg om å holde begge hendene på bilen mens forelegget ble skrevet. Deres trening, opplæring, dikterte slike sikkerhetsregler, forklarte de.
Jeg hadde gitt dem noe som lignet et førerkort: En Nevada kjøretillatelse som ikke ga meg lov til å kjøre en bil alene. Dette oppdaget de i siste øyeblikk og skrev derfor et forelegg for dette også. Så sa en av betjentene:
Senere fant jeg ut at sikkerhetsrutinen hadde sin begrunnelse, for noen uker tidligere hadde en betjent i en nærliggende by blitt skutt og drept av en motorist i en slik situasjon.
Når man undertegner et forelegg fra politiet i USA, innrømmer man ikke skyld, men man lover å stille opp i retten en bestemt dato (innen to til fire uker) dersom man ikke har betalt boten. Så kan man melde seg eller Hvis man melder seg , vil en ny dato bli satt for å høre både motoristen og betjenten av en dommer. Hvis man melder seg kan man ta en dag på trafikkskole istedenfor å betale bot dersom man ikke har hatt trafikkforelegg i samme stat på tre år eller mer.
Jeg skaffet meg førerkort og stilte opp i retten. Dommeren henla forelegget for å kjøre uten førerkort. Angående stoppskiltet meldte jeg meg for å slåss for pengene mine.
Betjenten som hadde skrevet forelegget ble innkalt, kledd i sivil. Det var antagelig hans fridag. Politiet hadde latt meg kjøre videre uten førerkort. Jeg
hadde deretter fått førerkort fra DMV (Biltilsynet) selv om jeg var en kriminell nordmann kamuflert som lovlydig amerikansk borger. Det ene forelegget ble henlagt selv om det var fortjent, og nå hadde jeg meldt meg "ikke skyldig" i å ignorere et stoppskilt som jeg hadde rast rett forbi.
Vi ble begge bedt om å avlegge ed, dvs. heve høyre hånd og love å tale sant foran dommeren og flagget. Betjenten fortalte helt korrekt hva som hadde skjedd. Jeg sa derfor at jeg hadde meldt meg fordi jeg hadde kjørt der hver morgen ved 4:30-tiden uten å være bevisst noe brudd på trafikkreglene. Slik fikk jeg gitt betjenten rett uten å miste ansikt. Min bot ble allikevel redusert fra 30 til 10 dollar fordi jeg hadde stilt opp i retten.
(Mitt fredelige forhold til politiet som jeg utviklet i USA ble totalendret da jeg vendte tilbake til Norge og fikk se svinestaben på sitt mest vulgære.)
I et knipetak - som hvis fienden fra Forsvaret eller Justisdepartementet skulle komme for å drepe meg, eller hvis jeg skulle snike meg tilbake til USA - vel, da tyr jeg så gjerne til en god skrøne. Men aldri mer "på boksen" (=polygrafen).
Tarjei Straume
Onkel Sams Kjøttmarked
The Immigration Trial of Tarjei Straume
